I slutten av uka skal vi på ordinær ultralyd, men først har jeg en jordmortime. Sist time var det så fint å få prate ut, selv om det kostet mye krefter, så jeg ser egentlig frem imot en ny time der. Det eneste jeg må få gjort først, er å gå på vekta.
Merkelig nok føles 18 uker et hav lenger enn 17 uker og i starten av denne uka føler jeg meg igjen fin og gravid.
Hva sier vekten?
Sist ukes tanker om en stor vektoppgang spøker i bakhodet der jeg drar frem baderoms vekta etter den økende appetitten de siste ukene. Heldigvis er også nå kvalmen på hell, men jeg har blitt vant til å spise ofte og gruer meg.
Vekta må være det objektet vi har hjemme som jeg har et mest ambivalent forhold til. Jeg elsker den når den går nedover og hater den når den går oppover. Til tider har jeg et møte med den hver dag, men nå har jeg ignorert den siden sist kontroll for snart tre uker siden. Jeg veier meg alltid hjemme, når jeg akkurat har stått opp. Ikke tale om at jeg gjør det hos jordmor eller lege, jeg må alltid vite «dommen» alene først.
Jeg tar et dypt pust i det jeg går på vekta. Så løfter jeg litt på føttene, som om det hjelper på utfallet, og titter ned. Hjelp, jeg har gått opp nesten 4 kg! Ja, visst hadde jeg gått ned i starten, men allikevel. Har jeg virkelig spist så mye eller holder kroppen ekstra godt fast på det den får nå? Kanskje er jeg litt hoven og har mye vann i kroppen? Fortvilet går jeg av vekta igjen, for så å gå på den enda en gang. Resultatet blir helt likt og stemmer tydeligvis. Det gode humøret jeg startet uka med forsvinner.
Henger over meg hos jordmor
Det er nok dumt av meg, men jeg tar med meg den negative følelsen inn i timen med jordmor. Alt hun sier blir feil i mine ører. Jeg hører at jeg burde spise knekkebrød og drikke vann som en stor pekefinger mot vekta mi, selv om hun kanskje prøver å si det som et råd mot den harde magen. Det føles som om vi snakker alt for mye om mat, gitt både vektoppgangen og behovet for linfrø. Jeg føler meg som om jeg er 14 år igjen og bekymrer meg for om Levis 501 buksa vil passe i en liten nok størrelse for å være kul.
Kynnerne snakker vi også om og jordmor liker ikke at jeg har så mange av de så tidlig. Tross alt fikk jeg premature rier sist svangerskap. Vi blir enige om at jeg skal prøve å gå flere turer på ti minutter enn en lang tur, om jeg orker det. Andre aktiviteter må jeg også tilpasse slik at kynnerne ikke forverres unødvendig, men det gjør jeg jo allerede. Før jeg går måler jordmor magen sitt SF-mål og påpeker at det fortsatt er uvanlig høyt. Livmora står også langt over navlen og dermed langt høyere enn det den gjør hos andre gravide i uke 18. Også det gjør meg i trist humør, akkurat i dag vil jeg bare være vanlig.
Til sist får jeg høre hjertelyden og det er dagens høydepunkt. Det muntrer meg litt opp, men jeg går allikevel fra timen veldig nedfor. Jeg trodde også hodepinen hadde sluppet litt taket, men den eksploderer når jeg kommer hjem. Så ille blir den at jeg gråter og lengter etter de sterkere smertestillende jeg har i skapet. Jeg er dog ikke dum nok til å hente de og husker i stedet på den nydelige lyden av de sterke hjerteslagene. Jeg burde virkelig ikke bli så nedfor og når jeg prøver å forklare mannen min hvorfor høres alt bare teit og uforståelig ut. Hvordan skal egentlig naturlig slanke han forstå at en tur på vekta og en kronglete samtale om mat med jordmor kan ødelegge en hel dag?
Uka bedrer seg når det nærmer seg ordinær ultralyd og spenningen dertil øker. I det vi gjør oss klare til å dra vet jeg ikke hvem som gleder seg mest til å få vite kjønnet, jeg eller ungene. De ønsker seg så klart hvert sitt kjønn, selv om jeg vet de begge vil bli overlykkelige uansett. Til sist er det like stas for alle, samme om det er en gutt eller jente. Vite det, bare må vi dog. Etter nedtellinga til denne dagen føles det ikke som jeg kan vente en time lenger på å få vite hvem det er som gjemmer seg i magen.
Den siste personen jeg prater med før vi drar til sykehuset forteller at de ikke fikk vite kjønnet den ene gangen og at det godt kan skje oss også. Jeg ler bare av det, så klart vi kommer til å få vite det!
Det blir ikke lenge å vente på sykehuset før en jordmor henter meg og mannen. Før undersøkelsen prater vi litt om de tidligere svangerskapene mine og jordmor sier at det godt kan tenkes at dette går bedre. De vil allikevel følge meg opp tett mot slutten om det trengs, beroliger hun meg med og jeg legger meg på benken. Så snart det passer seg nevner jeg at vi gjerne vil vite kjønnet og jordmor setter pris på beskjeden. Paret før oss ville ikke vite det og det hadde vært et svare strev med å holde ultralyden unna den lille guttetissen som gjerne ville vise seg frem. Vi ler litt av det, selv om jeg neppe tror de selv hadde skjønt det om de hadde sett det. For oss uvitende i faget er det ikke så lett å se, tenker jeg.
Alt ser bra ut med babyen
Vi får først bekreftet at alt ser ut til å være i tipp topp stand med babyen. Jordmor kan ikke finne noe feil med den. Det gleder meg veldig, selv om jeg må innrømme at jeg nok har tatt det litt for gitt å få et friskt barn. Jeg spør forsiktig om jordmor ofte finner noe galt på ordinær ultralyd. I dag har hun visst bare hatt tilsynelatende friske barn, men her en dag hadde hun tre på rappen hvor det var noe galt. Det var en tung dag og hun setter stor pris på alle dagene som er som i dag. Det går et lett grøss gjennom meg, når jeg tenker på at andre må sitte og uventet få dårlige nyheter. Brått skammer jeg meg som klager på enkelte ting med svangerskapet. Ingenting er viktigere enn å få et friskt barn, egne plager må man bare tåle.
Deretter får vi vite at morkaka mi ligger foran. Da demrer det brått for meg, hvorfor jeg har kjent lite liv de siste par ukene. På ultralyd i uke 12 lå den på siden sa de, så den må ha flyttet seg. Morkaka foran gjør at det tar lenger tid å kjenne stabilt og tydelig liv, men det er godt at den ikke ligger lenger nede og foran livmorhalsen. Det er første gang jeg har morkaka foran og jeg tenker raskt at dette også en er rar forskjell fra svangerskap til svangerskap.
Gutt eller jente?
Så kommer vi til kjønnet. Jordmor leter, flytter ultralyden rundtomkring og dytter en del på magen min, men babyen vil ikke vise seg fra riktig vinkel. Etter en stund begynner jeg febrilsk å innse at vi kanskje ikke får vite det i dag allikevel og stotrer ut at storesøskenene kom til å bli så skuffet. Jordmor viser seg å være veldig empatisk og tilbyr oss å gå på gangen i et kvarter for så å komme inn igjen en tur. Hun anbefaler meg å gå på toalettet, spise en banan og drikke noe søtt mens vi venter. Overlykkelige over å få en sjanse til gjør vi som anbefalt. Jeg hopper litt rundt også, i tilfelle det kan hjelpe, før jeg igjen ligger på benken inne hos henne.
Også denne gangen ligger navlesnora rett ned mellom beina på babyen. Det er rett og slett ikke snakk om at hun eller han vil flytte seg, selv om det er masse liv på skjermen.
Lettere i sjokk går vi derfra. Mannen min tar det langt bedre enn meg, men nå har organisatoren i meg våknet. Dette kan jeg bare ikke godta, at jeg ikke skal få vite det på mange uker. Jeg vet jo at jeg trolig får flere ultralyder lenger uti svangerskapet, men jeg kan da ikke vente til det! Uten å si noe høyt sender jeg sms til en privat jordmor sykehuset tipset om for 3D ultralyd lenger frem. Jeg ser på nettet at hun utfører vanlige ultralyder tidligere også og håper på napp, så jeg sender en rask sms og forklarer situasjonen. Svaret er enda bedre enn håpet, hun kunne ta oss inn allerede i morgen.
Jeg forteller mannen min at vi bare må dra dit dagen etterpå, men at vi ikke må si det til noen. Jeg blir så fryktelig flau om det ikke leder noe sted og vi bare har kastet bort masse penger på noe som streng talt er helt unødvendig. Heldigvis er han med på notene. Vi forteller det til barna også, så de ikke blir for skuffet over å måtte vente lenger. Vi blir også enige at de kan få bli med, nå som vi vet at alt er bra med babyen.
Neste dag sitter vi alle fire spente inn på kontoret til den private jordmora. Jeg ler litt flaut når jeg nesten unnskylder at vi er der, men hun forstår det så godt. Vi er heldige også, lille har snudd seg helt rundt og denne gangen viser bildet det vi ønsker å få vite.
Jeg ser bort på ungene i det jordmor sier svaret høyt og ser at den ene i et nanosekund får et jafs av skuffelse over ansiktet, men henter det lynraskt inn igjen og smiler bredt. Den andre smiler allerede som om det er julaften og bursdag, alt på en gang. Det er en liten jente til som vokser trygt inne i magen! Begge deler hadde vært like velkomment, men nå som det er en jente kan jeg ikke tenke annet enn at vi er verdens heldigste som skal få en liten jente til i familien.