BloggLiljabloggen19 uker: Overlykkelig, babytøy og navnediskusjon

19 uker: Overlykkelig, babytøy og navnediskusjon

Lila gleder seg over å handle inn rosa til jenta i magen. Foto: privat
Blogg: Lilja 2072 Sist oppdatert 12.07.19
Denne uka er jeg helt overlykkelig. Tenk at det er en liten jente i magen! Jeg gleder meg til å kunne stikke masse rosa og få handle litt nytt til lillesøster i magen, og storesøster foreslår navn til babyen.

Denne uka er jeg helt overlykkelig. Tenk at det er en liten jente i magen! Ikke en gang en teit kommentar fra en eldre bekjent ødelegger den gode følelsen min. Jeg har vært hjemme så lenge at folk flest ikke har sett meg, så når jeg forsiktig tar steget oftere ut av huset føles det som om alle bare må kommentere hvordan jeg ser ut. En påpeker at jeg som 19 uker er større enn det dattera hennes noensinne har vært, selv rett før fødsel! Jeg smiler bare stivt tilbake, men lar det ikke plage meg. Hva skal man egentlig svare på slike kommentarer? Jo takk, jeg er stor, men flott, eller?

Jeg starter en diskusjon på terminforumet mitt. Det er visst flere som opplever at både perifere bekjente og helt ukjente bare må kommentere på magen. Enda verre er det når folk tar på den uten å spørre. Jeg er helt sikker på at det å se en gravid dame utløser en trang til å snakke om størrelsen på magen like sterk som Ola Nordmanns trang til hele tiden å snakke om været. Det irriterer meg, men tar ikke bort det gode humøret mitt.

Lunsj og shoppingtur

I stedet gleder jeg meg til å kunne stikke masse rosa og få handle litt nytt til lillesøster i magen. Vi har helt sikkert mer enn nok etter storesøster, men pytt sann, denne uka bryr jeg meg ikke om det. Så positiv er jeg, at jeg takker ja til å bli med en venninne på lunsj. Jeg sminker meg og gleder meg til endelig å omgås med en annen enn mannen min, ungene mine eller mammaen min, enn hvor glad jeg er i de alle.

Lunsjen strekker seg ut og blir til en gåtur og shoppingtur i tillegg til lunsjen. Selv vil jeg jo gjerne se på jenteklær og plukker med meg de første, nye plaggene til jenta i magen. Det er utrolig koselig, så koselig at jeg etter hvert forsøker å desperat overse at jeg begynner å bli utrolig sliten. Venninnen min har vært i permisjon et halvt år og har en utrolig mye større stamina for lunsj- og shoppingdag, så jeg har ikke samvittighet til å si fra at jeg sliter meg helt ut. Når jeg endelig er hjemme igjen blir jeg som et slakt på sofaen med masse kynnere på løpende bånd og klarer nesten ikke røre meg resten av dagen i frykt for å få enda flere av dem. Mannen ler av meg når han kommer hjem og skjenner omsorgsfullt på meg for at jeg ikke turte å si fra når jeg begynte å bli sliten.

Lilja føler seg i bedre form og drister seg ut på lunsj og shopping. Foto: privat

I bedre form

Utrolig nok må jeg verken spy eller bli sengeliggende flere dager som straff. Formen min virker til å ha blitt langt bedre enn den har vært, selv om jeg fortsatt må hvile meg mye. Kvalmen er helt borte og jeg får spisingen mer under kontroll. Hodepinene er fortsatt hyppige, men tross alt noe jeg overlever.

Drøm om en baby til?

Det fører tankene over på drømmen om et fjerde barn, ikke bare et tredje. Jeg har alltid lovt mannen min at dersom jeg ble like dårlig i svangerskapet med barn nummer tre som med det første og andre, skulle jeg aldri be om et fjerde. Hvordan stiller dette svangerskapet seg da? Alle ukene med ekstremkvalme, innleggelse på sykehuset og nå disse hyppige kynnerne, jeg tviler på at mannen vil skrive de i boka som et enkelt svangerskap. Så er det alle ukene som ligger foran, hvordan vil de bli? Jeg har slitt både med bekkenløsning og voldsom, idiopatisk polyhydramnion, eller for mye fostervann uten kjent årsak, så hvem vet hvordan ukene vil gå.

Jeg vet rasjonelt at dette er og blir det siste barnet vi kommer til å få. Noe annet ville være på kanten av uansvarlig mot både kroppen min og familien min, allikevel gjør det meg litt trist. Jeg vet også at det er veldig uvanlig i disse dager å ønske seg mange barn, men jeg hadde alltid sett for meg at jeg skulle ha 4-5 barn. Når jeg så traff en mann som selv hadde fire helsøsken og var glad for det, virket det som en perfekt match. Nå derimot, svinner det håpet helt. Misforstå meg rett, jeg er overlykkelig over de to – snart tre – barna vi har, men de er så fryktelig fine og jeg er helt sikker på at vi hadde hatt både hjerterom og husrom for et fjerde barn.

Mens jeg tenker uvanlig mye på det fjerde barnet som aldri vil bli et barn, er det to på terminforumet mitt som får svært dårlige nyheter på sine ordinære ultralyder. Jeg gråter for de og blir igjen minnet på å være takknemlig for de jeg har og det jeg holder på å få, og ikke ta livet for gitt. Jeg vet ikke selv hvordan jeg hadde taklet å få slike nyheter og hjertet mitt blør for de som nå har opplevd det. Jeg skulle så gjerne ønske at alle kunne båret frem friske barn til termin!

Les også: Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Navnediskusjon

Nyheten om at babyen vår er en jente utløser mer enn bare en trang til rosa strikkeklær og små, nyinnkjøpte jenteplagg i hjemmet vårt. Det trigger en navnediskusjon som engasjerer alle fire i familien like mye. Storesøster har lenge løftet frem et navn dersom det skulle bli en jente og forventer at det blir det ettersom ingen har protestert. Selv syns jeg det er et søtt navn og kunne gjerne stemt for det, men nå som det viser seg faktisk å være en jente kremter pappaen frem at han virkelig ikke liker det navnet. Han ville bare ikke ta den diskusjonen med den 5-årige datteren sin dersom den ikke skulle være nødvendig og det var en gutt.

Storesøster gråter tapre tårer når hun innser at navnet hun så stolt har valgt svinner hen. Gravid som jeg er, gråter jeg nesten med henne og syns det er litt trist jeg og. Allikevel respekterer jeg mannen min når han ikke liker det. Minnet av at jeg nesten presset gjennom navnet på vår 6-årige storebror med store gravidtårer sitter for hardt i. Så jeg bestemmer meg for å gå stille i gangen denne gangen og lar diskusjonen utfolde seg uten meg.

Storebror foreslår en haug med navn han liker og til slutt lander han og pappaen på et navn de to vil ha. Det er da jeg skjønner at jeg allikevel må alliere meg med storesøster og hennes navnevalg, da jeg absolutt ikke vil ha det guttene har valgt. Resultatet blir to mot to, og en kveld foreslår mannen et helt annet navn som et kompromiss. Hjertet mitt hopper over et slag av glede, det er jo et av mine favorittnavn til jente! Jeg smiler bredt og så blir vi enige om å la det henge litt, vi har jo mange uker på oss. Tross det føler jeg at det må bli det, og gleder meg enda mer. Må de neste ukene bare gå fort, fort, fort!


Les andre innlegg i Liljabloggen her

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: