En mamma spør helsesykepleier:
Jeg har ei datter på tre år. Med unntak av at hun har vært hos far annenhver
helg, har jeg alltid vært alene med henne. I januar i år møtte jeg en mann som etterhvert ble kjæresten min. Vi tok det rolig rundt jenta mi, og forsøkte å la ting gå seg til. Men nå, nesten ett år senere, vil hun fremdeles ikke slippe ham innpå seg. Han får ikke lov til å ta på henne (om det så bare er et lite stryk på kinnet), han får ikke hjelpe henne – med verken klær, mat, leker eller tannpuss.
Kun mamma er bra nok. Hun skubber ham bort fra meg, og vil helst ha meg for seg selv.
Jeg har sagt til henne at det er greit at hun ikke vil for eksempel gi ham en klem, for hun
bestemmer selv over sin egen kropp – og jeg vil ikke presse henne.
Men alt dette er sårt for kjæresten min, og han blir veldig lei seg når hun avviser ham gang på gang – på absolutt alle områder. Dette begynner å tære på forholdet. Han trekker seg tilbake, og jeg står mellom dem og forsøker å megle. Uten særlig hell. Jeg snakker mye med jenta mi, og forsøker å forklare at han bare vil hjelpe til, men her i gården er det bare mamma som gjelder. Jeg snakker også mye med kjæresten min om at vi må være tålmodige, men det er ikke til å komme utenom at dette er vanskelig. Hva i all verden skal vi gjøre?