Riene begynnerNatt til dag seks kjente jeg noen merkelige smerter nede i magen, og bak i korsryggen. Det minnet om menssmerter, men jeg tenkte ikke særlig over det for jeg hadde kjent lignende smerter før i svangerskapet. Så jeg la meg bare til å sove videre. Klokken ble fem om morgen, og samboeren min dro på jobb.
Etter noen timer ble smertene sterkere, og kom oftere, og jeg ringte på pleierne. En lege og en pleier kom inn, og jeg fortalte dem hvordan jeg hadde det. Jeg fikk beskjed om å ringe samboeren nå hvis han skulle være med på fødselen.
I sengen på vei ned til føden, ringte jeg til samboeren min. Han ble sikkert helt skjelven, stakkars. Han jobbet på den andre siden av fjorden, og måtte ta ferja over til meg, som han akkurat ikke rakk. Heldigvis rakk han fram to timer før babyen ble født. Det var deilig å ha ham der under denne skumle situasjonen.
Forbereder seg på det versteSom smertelindring hadde jeg kun lystgass. Den hjalp litt, men ikke veldig mye. Jeg hadde ikke sett for meg at en fødsel kunne være så grusom! Etter noen timer med smerte, oppkast og kaldsvetting var tiden inne for å presse.
Jeg husker godt spørsmålet som kom før pressriene: Ville vi gi barnet et navn slik at skulle det gå skikkelig galt, så hadde vi en grav å gå til? Vi var enige om at det var det ritkige å gjøre.
Les også:
Til alle fødende: Jeg håper dere får en fødsel som min!
Ville blitt mer sliten av å jogge enn å føde!
Jordmoren så hodet til jenta vår – og hun hadde blondt hår!
Noah kommer til verdenEtter ni minutter med pressing, kom en nydelig gutt til verden. Han var 1245 gram og 39 centimeter, og han gråt! Jeg fikk ikke holde ham, for jordmødrene gikk ut med ham og pakket ham fort inn i en plastpose for å holde varmen. Det høres veldig grotesk ut.
Noahs pappa fikk bli med inn i rommet ved siden av. Der fikk Noah oksygen og en varm kuvøse. Han trengte litt pustehjelp, med lufttrykk som blåste ned i lungene hans og holdt dem åpne så det ble lettere for ham å puste. Dermed fikk vi ikke sett så mye av ansiktet hans den første tiden.
Jeg fikk holde ham noen timer etter fødselen, og det var utrolig godt å få kjenne varmen hans, og hvordan hans lille hjerte slo mot mitt.
Tunge dagerJeg kunne besøke han døgnet rundt på intensivavdelingen, og holde ham på brystet mitt, eller bare sitte rolig ved siden av kuvøsen. Dagene var utrolig tunge – jeg følte meg utslitt og hadde en slags tomhetsfølelse – jeg skulle jo hatt babyen i magen en god stund til. Jeg var ikke særlig godt forberedt da tilværelsen så fort ble snudd på hodet.
Jeg husker godt den første dagen. Da gråt jeg flere ganger, bare under frokosten! Det var sårt å se andre nybakte mødre med sine små på alle kanter – og vite at de snart skulle få reise hjem, mens vi hadde en lang og usikker reise foran oss. Det var uvirkelig. Det var noe som bare skulle hende andre, men som hendte oss.
Tiden går overraskende fortDagene ble brukt hos Noah. Vi satt opptil seks-sju timer hud mot hud med Noah hver dag. Det skulle hjelpe ham til å puste bedre, vokse, bedre fordøyelsen og alt mulig – bare ved å sitte rolig i en stol med hans hud mot min eller pappaens. Er ikke det fantasisk?
Plutselig ble det desember, og Noah fikk komme ut av kuvøsen, og inn i sin første body. Å, for en dag!
Vi merket fort at Noah var sterk. Han klarte seg bedre enn de fleste barna på avdelingen. Han la godt på seg, og vokste fort. Etter hvert ble slangen på nesen byttet ut med noe mindre, og vi fikk se ham bedre. Han var så nydelig liten – et mirakel!
Vi fikk skifte bleie og stelle ham hver dag, og det ga oss følelsen av at han mer og mer ble vår.
Får fra melkebanken, og gir tilbakeFørst fikk Noah melk fra melkebanken, til jeg fikk gang på min melkeproduksjon. Etter noen dager kom melken, og jeg hadde utrolig masse melk. Jeg bestemte meg for å gjengi tjenesten, og meldte meg som melkegiver. Jeg ga sikkert mer enn 20 liter melk, men de kunne bare bruke 12 av dem før jeg fikk påvist Gbs-bakterie i melken og måtte stoppe. Bakterien gjorde også at jeg slet med tre brystbetennelser.
Noen dager var bedre enn andre, og det gikk litt opp og ned. Men med tiden ble det jul, og Noah vokste mer for hver dag som gikk! Så kom dagen der slangene ble fjernet fra ansiktet, og vi fikk se ham skikkelig. Vi var så stolte!
Det går mot hjemreiseEtter en stund fikk vi endelig ha ham med oss på rommet, alene, da han var stabil nok. Det ble en skikkelig kosetid, og han var nesten mer hos oss enn inne på avdelingen. Den siste tiden på sykehuset var det ammingen som var i fokus. Vi fikk ikke reise hjem før han kunne spise selv, og det gikk litt opp og ned. Ammingen tok lang tid, og vi fikk det liksom ikke skikkelig til. Vi begynte å gi ham litt flaske i tillegg til ammingen, og 68 dager etter fødselen fikk vi endelig reise hjem.
De første dagene var litt kaotiske. Vi hadde ikke alt klart hjemme, og det hele skjedde litt fort. Men etter hvert kom vi inn i rutiner, og dagene ble litt mer avslappede. Det var deilig å være hjemme, og jeg satte mer pris på de små tingene i hverdagen – som å dusje i egen dusj, for eksempel.
Det har gått utrolig bra!Noah var aldri syk eller i alvorlig tilstand etter fødselen, men det hele har vært en stor påkjenning. Vi har vært utrolig heldige for at det gikk så bra som det gikk. Vi er evig takknemlige for alt helsepersonell på sykehuset som gjorde dette mulig. Det ble en lang tid på sykehus, og mange dager var pyton, men til gjengjeld fikk vi prinsen vår med hjem.
Samboeren min reiste rett til oss etter jobb under hele oppholdet, og var en fantastisk støtte. Jeg og Noah er heldige som har han.
I dag veier Noah mer enn sjudobbelt av sin vekt som på det minste var 1080 gram. Vi er så stolte!
Les flere fødselshistorier:
Fødte 10 uker før termin
Da Minda Aurore kom til verden
Den lille gutten vår fikk det plutselig travelt
