Innlegget ble først publisert i Adresseavisen
Lukten av morsmelk og barnebek fyller rommet, og summingen av kvinnestemmer, som sitter med hver sin lille bylt i fellesstuen. Jeg ser det ennå for meg, og enda mer kan jeg kjenne den slitne, men også spente og overveldende følelsen i kroppen, fra jeg var på barselavdelingen for aller første gang.
Min førstefødte kom til på Orkdal Sanitetsforenings sykehus, på en liten, men trygg og god fødeavdeling på nittitallet. Jeg var ung student, og selv om jeg hadde lært om svangerskap og fødsler på legestudiet samme vår, hadde jeg lite begrep om hva som ventet meg da jeg skulle føde selv, og sitte der med den lille jenta mi i fanget.
Viktig med tid og omsorg for nybakte mødre
Og det ble overveldende. Både den langtrukne fødselen, som tæret på kropp og krefter, men også da jeg fikk barnet mitt på brystet, og skulle omstille meg til å bli både mamma og melkeku. Men på fødeavdelingen hadde de de de aller viktigste tingene som man trenger når man bli mor for første gang; tid og omsorg. Jeg ante ikke bak-frem på en baby, men de trygge og voksne barnepleierne kom og la jenta mi til brystet, og ga meg råd og hjelp i det tempoet jeg hadde bruk for. Jeg slet fryktelig med ammingen de første dagene, men de hjalp meg, og så at jeg trengte en dag ekstra der for å få dette til, før jeg skulle dra hjem, overlatt til meg selv.
Fellesskap med andre som også nettopp hadde født
På barsel lå vi ikke isolert på hvert vårt rom, men gikk innimellom med våre små vidunder som lå i sine små plastkasser, til fellesstuen. Der møtte vi andre nybakte mødre, som satt med hver sin bylt, med puppen bar, og med sine fødselshistorier, som ble delt over bordet. Det var et unikt kvinnefellesskap, en helt egen atmosfære i denne boblen, fjernt fra resten av verden, men så tilstedeværende i akkurat det vi sto midt oppe i, akkurat da. Når det aller, aller mest skjellsettende som hadde hendt oss, akkurat hadde skjedd, og vi kjente på en felles enhet med andre som hadde opplevd det samme som oss. Vi kunne snakket om såre underliv, sting og smerter ved å gå på do. Vi diskuterte amming og brystspreng, og hvor vondt etterrier og hemorroider kunne være.
Fikk avlastning slik at vi kunne sove
Og var det en natt vi var helt utslitt, kunne vi ringe på klokken, og barnepleier eller jordmor kom og tok med seg vidunderet vårt inn på vaktrommet sitt, og passet på, så vi kunne sove litt i fred. Så kom de tilbake etter tre-fire timer, når barnet gråt og var klar for mat og mamma igjen. Jeg tror at disse tingene bidro mer enn vi aner, som forebygging av alt fra ensomhet til ammeslutt og barseldepresjoner.
