Mangfold av foreldre
I “Familiekoden” presenteres ni ulike foreldretyper: helikopter, ambisjon, fyrtårn, hjemmeskole, kaos, kristne verdier, brobygger, grensesetter og EQ. (Du kan se presentasjon av de ulike foreldreparene på TV2s nettsider.) Hjermann sier alle de 18 foreldrene viser sine unike måter å være foreldre på. Tilbakemeldingene på serien har vært utelukkende positive, både fra privatpersoner og fagmiljø. Noen kunne ønsket seg flere foreldretyper, men det ser ut til å være enighet om at både foreldrene og barna som deltar blir behandlet på en respektfull måte.– Det viktigste budskapet i Familiekoden er at dersom man gir barn tid, kjærlighet og trygghet, skal det mye til for at det går galt, sier Hjermann.
– Det er ikke noe nannyprogram med timeout og skammekrok?– Nei, nannyprogrammer håper jeg er på historiens skraphaug, sier Hjermann.
Mange usikre foreldre
Mange foreldre er usikre i foreldrerollen. Er det farlig å bli sint på barnet? Kan man sette for strenge grenser? Hva om man gir for mye etter, hvordan blir barna da?– Jeg har snakket med mange helsesykepleiere som bekrefter en større usikkerhet blant foreldre i dag sammenlignet med 15-20 år siden. Mødre og fedre kjenner på mange krav, de leser mer og søker kunnskap om barn fra psykologien og pedagogikken, sier psykologspesialist Annette Johannessen-Bakke.
I dag jobber hun på Ullevål sykehus, men i 2020 var hun ansatt i Bufdir og utviklet en foreldrestiltest sammen med Foreldrehverdag.no. Det er Bufdirs nettsider som gir trygge råd fra fagpersoner til foreldre.– Foreldrehverdag ønsket å finne en lettbeint og ufarlig måte å snakke om forskjeller i foreldrestiler. I tillegg ønsket vi å øke refleksjon og bevissthet rundt vår måte å være foreldre på. Selv jobbet jeg den gang også ved et familievernkontor, og mange av foreldrene som kom til veiledning hadde ulike tanker om barneoppdragelse. Ofte så vi at der den ene ble for ettergivende, ble den andre for autoritær – noe som skapte et større gap og konfliktnivå mellom foreldrene, sier hun.– Og når det oppstår konflikter, kan man ty til tanken om at den ene formen for barneoppdragelse er mye bedre enn den andre. Slik er det ikke, og det er flere måter man kan være gode foreldre på. Dersom man klarer å se på ulikhetene som en styrke, og klarer å utnytte det at man har ulike styrker som foreldre, så er det bare bra at man er forskjellige, sier Johannessen-Bakke.
Gikk gjennom mange forskningsstudier for å finne den beste stilen
På oppdrag fra Bufdir gikk Folkehelseinstituttet (FHI) gjennom mange ulike forskningsstudier for å undersøke sammenhenger mellom ulike foreldrepraksiser og barns trivsel. De fleste av oversiktene hadde tatt utgangspunkt i den klassiske foreldrestilmodellen til den amerikanske forskeren Diana Baumrind. Baumrind-modellen har akser som måles på varme-kulde og kontroll-kaos.
Autoritativ foreldrestil: “La oss snakke om det!”Demokratisk, klare standarder, fleksibel, mottakelig, gjensidig, påståelig, høye forventninger
Autoritær foreldrestil: “Fordi jeg sier det!”Høye forventninger, lite varme, klare regler, straff, følelsesmessig avstand, autokratisk (makt hos en leder)
Ettergivende foreldrestil: “Du er sjefen!”Få regler, unngår konfrontasjoner, lave forventninger, aksepterende, milde, ikke lederskap, aksepterende
Forsømmende foreldrestil: “Du er helt alene!”Fraværende, passiv, uinteressert, krevende, konkurrerende prioriteringer, liten tid, uaktsom
Én foreldrestil skiller seg ut
I rapporten kom én stil klart best ut – den autoritative foreldrestilen. Denne fremmet god selvfølelse, god psykisk helse og det var lite problematferd hos barna.– Den autorative foreldrestilen klarer å balansere mellom det tydelige lederskapet foreldrerollen krever, men er samtidig varm, sensitiv og aksepterende. Autoritative foreldre er også fleksible og har realistiske krav til barnet, sier Annette Johannessen-Bakke.
Med noen justeringer ble den autoritative foreldrestilen utgangspunktet for testen Johannessen-Bakke laget. Gjennom å svare på ulike spørsmål får foreldrene en pekepinn på hvilken type foreldrestil de har. Johannessen-Bakke forteller at de opererer med fem foreldretyper, som alle er varianter av den autorative foreldrestilen: beskytter, prosjektleder, den fleksible, den emosjonelle og hjelperen. Mest sannsynlig vil du raskt oppdage at du kjenner deg igjen i flere av stilene. Dette fordi vi mennesker er mye mer sammensatte enn hva en test tar høyde for.
Ta testen her
Her beskriver Annette Johannessen-Bakke de ulike foreldretypene litt nærmere:
1. Beskytter
Beskytteren oppfattes som nær og varm, og opptatt av å gi barnet trygghet. Det er viktig for beskytteren å være tilgjengelig for barnet og forsøke å forstå hva barnet trenger. Barn som vokser opp med denne foreldretypen vil søke forelderen når noe blir vanskelig og ofte oppleve at de blir sett og forstått.
Det som kan være vanskelig for beskytteren er å gi litt slipp når barnet vil utforske mer av verden, og vil derfor kunne oppfattes som overbeskyttende. I stressede situasjoner med barnet vil beskytteren raskere bekymre seg. Men for det meste er beskytteren stabil og til stede for barnet.
Spørsmål man kan stille seg og tips til refleksjon:1. I hvilke situasjoner med barnet blir jeg engstelig eller bekymret?2. Er det noe som plager meg over tid, eller slipper bekymringen raskt?3. Hvordan blir jeg når jeg blir bekymret? Er det en typisk måte eller varierer det?
2. Prosjektlederen
Prosjektlederen er trygg og har klare rammer, og setter mer pris på struktur og rutiner enn overraskelser. Men selv om prosjektlederen er har regler, er den ikke autoritær. Barnet vil oppleve «prosjektleder»-stilen som forutsigbar, varm og trygg. Barnet vet alltid hvor de har prosjektlederen.
Den sterkeste siden til denne foreldrestilen er at den tar tydelig ansvar som voksen. I stressende situasjoner vil prosjektlederen ta tydelig ledelse, og være noe mer instruerende og muligens mindre fleksibel. Det vil si at man kan være noe mindre åpen for forhandlinger med barnet.
Spørsmål man kan stille seg og tips til refleksjon:1. Hvorfor vil hun/han ikke legge seg?2. Når barnet protesterer, prøv å se om du kan stoppe opp, legge merke til det som skjer uten å avlede barnet. Man kan si: “Oj, nå var det noe som ble dumt og vanskelig her.“3. Sjekk gjerne ut hva som skjer om du lar barnet bestemme hvor dere skal spise middag en dag, og du faktisk blir med på det, uansett hvor sprøtt det er (spise middag ute i regnet/snøen, eller kanskje i et hjemmelaget puteslott). Bli med som voksen på noe som er utenfor rutinene.
3. Den fleksible
Den fleksible foreldrestilen er tilpasningsdyktig, varm og utforskende med barnet. Den fleksible tåler stress og kaos. Og det er bra, fordi livet til den fleksible kan by på en del situasjoner der man må ta ting på sparket, fordi man sjelden kjenner behov for planlegging. Og det er heller ikke så farlig for den fleksible om ikke alt går etter planen. Ting løses på en god måte for barnet likevel.
Den fleksibles styrke er evnen til å se barnet og barnets unike egenskaper, og vil fremme kreativitet og selvstendighet. Når det gjelder de mindre sterke sidene til den fleksible vil det være planlegging, lage tydelige rammer og struktur for barnet. Likevel vil den fleksible alltid ta det overordnede voksenansvaret.
Spørsmål man kan stille seg og tips til refleksjon:1. Er det situasjoner som går igjen, der du ser behov for mer planlegging?2. Hvordan ville det vært å bli enig med barnet om et område der dere holder dere til en plan (nesten) uansett hva som dukker opp? (tidspunkt for middag, dager uten besøk, rutine før legging).3. Dersom du bor med en partner, hvordan påvirker din fleksible stil forholdet og samarbeidet om barnet?4. Hvor like eller ulike er dere i foreldrestilen?
4. Den emosjonelle
Den emosjonelle foreldrestilen viser følelser og er omsorgsfull. I Norge er vi oftere lært opp til å kontrollere oss selv i stor grad og sensurere de følelsene som opplever som negative. Dette gjelder særlig sinne. Men selv om vi førsøker å sensurere dette, betyr det ikke at man ikke har de følelsene. Vi har også ulike medfødte måter å forholde oss til følelser på, det vi kaller for «det medfødte temperamentet».
Noen av oss kan lettere bli triste, mens andre tenner raskere på alle pluggene og blir sinte. Vårt medfødte temperament betyr ikke at vi skal kunne gjøre hva vi vil, men det betyr at vi ikke kan noe for at vi har de følelsene vi har. Spørsmålet er: hvordan skal man håndtere dem?
Spørsmål man kan stille seg og tips til refleksjon:1. I hvilke situasjoner blir jeg typisk lei meg, sint eller ettergivende?2. Er det noe som kunne hjulpet i de situasjonene ting blir vanskelig med barnet?– Ta en «time out» på deg selv, gå inn på badet eller et annet sted i 1 minutt.– Forsøk å akseptere for deg selv at du kjenner på det du gjør. Når vi validerer våre egne følelser, er det lettere å roe seg selv ned.– Noe annet du har god erfaring med?3. Forsøk å få tak i hva som er dine følelser og hva som er barnets. Dette er vanskelig og vil garantert blande seg.
5. Hjelperen:
Varm, til stede og hjelpsom. For hjelperen vil det være viktig at barnets behov blir sett og fulgt. Det betyr at du mest sannsynlig føler med barnet og synes det er vondt når barnet får det vondt. Barnet vil derfor søke deg og oppleve støtte når noe blir vanskelig.
Det som vil kunne være vanskelig for den hjelpsomme er å sette tydelige grenser og stille krav når det trengs. «Hjelperen» vil antageligvis synes det blir for vondt å se at barnet strever, og dermed heller hjelper barnet én gang for mye enn for lite. Det vil kunne bidra til at man gjør ting for barnet, som barnet egentlig klarer selv.
Spørsmål man kan stille seg og tips til refleksjon:1. Er det typiske situasjoner der du gir etter? (eksempelvis når du selv er sliten og sulten på butikken etter jobb).2. Dersom du finner noen typiske situasjoner du gir etter eller hjelper barnet med ting de selv klarer, er det noe du kunne gjort annerledes?– Sørge for at du har spist litt før du henter i barnehagen/skole.– Vente noen ekstra sekunder før du griper inn og hjelper, selv om det er ubehagelig (gjelder selvfølgelig ikke om det er en situasjon som kan være farlig).– Bestemme deg for én ting du prøver å ikke gjøre for barnet (f.eks. ta på støvler, klær eller gripe inn når barnet ikke får til en leke). Når barnet står fast, veiled oghjelp det akkurat så lite/mye at det får til det selv.
Ingen fasit på hva som er best
Målet til Foreldrehverdag var ikke å finne en fasit på hvordan de perfekte foreldre er, eller å fokusere på gode og dårlige kvaliteter hos foreldrene.– Vi er ikke ute etter å finne ut hva du gjør feil som forelder, og jeg tenker det heller ikke er så viktig hvilken foreldretype du ender opp som. Mer interessant er det hvilke tanker du gjør deg mens du gjennomfører testen, og hva du lærer om deg selv ved å ta den, sier Johannessen-Bakker.
Foreldrestiltesten brukes blant annet som samtaleverktøy på helsestasjoner, og tas også av privatpersoner som er nysgjerrige på hvilken foreldretype de er. Til nå har testen blitt gjennomført 174.000 ganger, og flest har fått høre at de er prosjektledere.
Ta testen her
