Spørsmål:
Hei! Jeg har sluttet å amme sønnen min på snart 16 mnd. Han fikk lenge pupp morgen og kveld, og forrige uke var jeg bortreist fire dager. Før turen vente vi han av med morgenpupp. Etter jeg kom hjem har han ikke fått pupp på kvelden, og ikke spurt om det heller. Jeg trodde dette skulle gjøre meg så lettet, men jeg er bare trist og savner ammestundene og nærheten! Nå skal det sies at hovedgrunnen til ammeslutten har vært at jeg følte jeg «burde» slutte; det er mange som har kommentert ammingen på en negativ/overrasket måte.
Er det normalt å bli så lei seg? Jeg har også lest om at det er best barnet selv ønsker å slutte, og håper ikke han har tatt skade av dette? Siden jeg kom hjem har han foretrekker trøst fra pappaen, og gråter når pappa går (har vært en mammadalt) Kommer vi til å finne en annen/ny nærhet nå som jeg ikke ammer? Dette gjør meg fortvilet…
Håper du kan svare meg!
Svar:
Det er bra at du setter ord på de vonde følelsene du har hatt etter ammeslutt. Amming er kos og nærhet for både mor og barn. Kan forstå at det er vondt dersom du følte deg presset til å slutte pga andres kommentarer.
Du kan bare være stolt av deg selv som har ammet sønnen din i 16 måneder. Det har gitt ham en god start i livet. Du er likevel ikke mindre viktig i tiden som kommer for ham. Det som er positivt er nettopp at også fedrene kan komme mer på banen. Sønnen din er nå inne i en periode hvor han skal utvikle seg til å bli mer og mer selvstendig. Din oppgave blir også å støtte ham i det, og vær glad for at han har knyttet så fine bånd til sin far.
Du kan fortsatt gi ham mye kos og nærhet og mange ganger daglig få anledning til å vise ham din kjærlighet. Kos dere og nyt tilværelsen alle fire.
