BloggLyving: - Eh...sikker på det var sånn det var??

Lyving: – Eh…sikker på det var sånn det var??

Av Jesper Juul 816 Sist oppdatert 13.04.11

Kan små barn lyve, eller mangler de bare evnen til å skille mellom virkelighet og fantasi? Og hva skal man gjøre om man tar barnet i å lyve?

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Forskjellige kulturer ser ulikt på mange ting, men alle synes å være enige om at det er galt å lyve. Man kan se på det som en moralsk sak, og da er det ikke løgneren man er bekymret for, men den som får presentert løgnen som sannhet. Her skriver Jesper Juul om løgnen som et psykologisk fenomen og et familiefenomen. Men først litt generelt om barn og deres forhold til sannheten.

Fantasi eller løgn?

De aller fleste små barn ”lyver” i perioder fram til skolealder, men egentlig lyver de svært sjeldent. De har en frodig fantasi og for dem er den på mange måter like virkelig eller ”sann” for dem, som det vi kaller den virkelige verden. De skjelner ikke mellom fantasi og virkelighet.

Foreldre kan hjelpe dem å øve opp denne ferdigheten ved å spørre: ”Det var en spennende historie! Er det noe du har forestilt deg inni hodet ditt, eller har det virkelig skjedd?” Hvis barnet svarer om sin fantasi at det virkelig har skjedd, kan man si ”Åja, men det høres mest ut som at det var inni hodet ditt”, og så ikke noe mer.

Løgn som overlevelsesmekanisme

Rundt skolealder blir forskjellen mer bevisst for barn, men en del fortsetter likevel å foretrekke fantasiens virkelighet framfor den reelle virkeligheten. Det skyldes flere ting: Enten kjenner de ikke ordentlig til virkeligheten fordi de voksne har fortiet eller pyntet på den. Det kan skyldes at faren plutselig forlot familien, mor begikk selvmord, en dødfødt storebror eller lillesøster, eller noe annet som utgjør familiens mørke hemmelighet.

Andre barn har så lav selvfølelse at de lyver til kameratene for å skaffe seg den statusen og betydningen de ønsker seg, men ikke tror de kan oppnå som seg selv.

Andre igjen lever i en virkelighet i familien som er vanskelig eller de skammer seg over: kanskje er en av foreldrene psykisk syk eller rusmisbruker, kanskje er foreldrenes forhold voldelig, de selv blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep eller lignende.

Ingen av disse barna er moralsk skyldige. De bruker fantasien som en livsviktig del av deres overlevelsesstrategi og fortjener mer enn noe anerkjennelse, støtte og hjelp – til hele familien.

Er løgnen velkommen i familien?

Større barn og ungdommer kan helt bevisst lyve eller fortie sannheten overfor foreldrene og når det skjer, skyldes det nesten alltid, at sannheten ikke er velkommen i familien. Lyder det forferdelig? Det gjør det naturligvis hvis man som foreldre med god samvittighet kan si at man alltid har oppdratt dem til å si sannheten, og selv ikke lyver til barna. Men så enkelt er det dessverre ikke alltid.

Det er som regel to forhold som fører til fortielse eller løgn. Den ene er regulære forbud, som barnet er orientert om, og det andre er foreldrenes sterke motvilje eller moralske fordømmelse av visse ting. Barn samarbeider og vil gjerne unngå å gjøre foreldrene triste eller skape dårlig stemning. Når det noen ganger likevel gjør det, kan man være sikker på at det skyldes at de ikke kan se andre muligheter.


Naturlig utforskertrang

Et forbud er til for å beskytte barnet og/eller familiens ære. Det har barn og unge stor respekt for. Samtidig har de som barn og unge et sterkt behov for å selv prøve seg fram i virkeligheten – for, om ikke annet – finne ut av hva som ligger bak foreldrenes forbud. Jo eldre barna blir, jo sterkere blir denne trangen til å ta stilling til sakene selv.

Hvis vi forestiller oss at et foreldrepar har satt et alkoholforbud overfor fjortenåringen, og at ungdommen likevel drikker et par øl på fest. Han har nå to valgmuligheter: han kan enten gå hjem til foreldrene sine og snakke åpent med dem og dele sine erfaringer, og tør å gjøre det fordi han har fjorten års erfaring med at foreldrene prioriterer deres innbyrdes kontakt og åpenhet høyere enn hans lydighet. Eller – hvis han ikke har denne erfaringen – finne på en måte å skjule sannheten på, eller lyve om han blir tatt på fersk gjerning.

Man kan jo innvende at han jo har gjort noe galt, og når man har gjort noe galt, må man innrømme det og tåle straffen! Jo da, det høres logisk ut det, men faktum er at han ikke har gjort noe galt. Han har bare gjort noe foreldrene syns er galt. Han har bare eksperimentert med virkeligheten for å finne ut av sin egen holdning til den. Det hører rett og slett med til det å bli voksen. Og den prosessen starter ikke når man fyller 18 år. Den begynner i 12-13-årsalderen.

En del foreldre reagerer med å si ”Det er ikke fordi du har drukket øl, selv om du visste at du ikke fikk lov. Det er at du lyver til oss om det som er det verste! ” Det vet barnet veldig godt, og må derfor velge mellom pest og kolera: innrømme sitt lovbrudd og bli straffet for det, eller lyve og leve med foreldrenes skuffelse og sinne. Familien har rett og slett ikke sørget for at det er plass til upopulære sannheter, og derfor kommer løgnen.


Ønsker å skåne foreldrene

Ofte skjer det at foreldrene ikke har formulert en regel eller et forbud, men bare har så sterke følelser og holdninger til alkohol, sex, heavy metal, omgang med innvandrere eller hva som helst, at barna ikke ønsker å støte foreldrene sine. Derfor forsøker de å ta sine egne behov på alvor utenfor foreldrenes virkelighet og omgangssirkel, og gjør alt for å holde det hemmelig.

Betyr det at vi som foreldre ikke skal sette forbud mot enkelte ting, eller ha sterke følelser eller holdninger til andre ting? Nei, slett ikke. Man må bare være klar over at jo flere påbud man formulerer, jo større blir risikoen for å bli løyet til. Jo sterkere anti-holdninger man har, jo større behov får barnet for å undersøke den forbudte delen av virkeligheten på egenhånd, og vil alltid forsøke å skåne foreldrene for det. I hvert fall til foreldrene har reagert lite hensiktsmessig og fordømmende så mange ganger, at ungdommen ikke bryr seg om deres mening og gjør alt det forbudte rett foran øynene på foreldrene sine.

Ikke moralsk skyldige

Uansett er ikke barnet eller ungdommen moralsk skyldig. Foreldrene er derimot både moralsk og psykologisk ansvarlige for at løgnen og fortielsen er blitt en del av familien. Derfor føler både foreldre og unge ofte at de mot deres vilje er trengt inn i et hjørne hvor de til slutt må velge mellom prinsippene og familien. Velger de voksne familien, kan de se fram til en turbulent periode med sterke følelser – og etter hvert en sunnere familie. Velger de prinsippene, kan de se fram mot et livsvarig savn.

Er det sant? Ja, det er i hvert fall ikke løgn!

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: