Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Forskjellige kulturer ser ulikt på mange ting, men alle synes å være enige om at det er galt å lyve. Man kan se på det som en moralsk sak, og da er det ikke løgneren man er bekymret for, men den som får presentert løgnen som sannhet. Her skriver Jesper Juul om løgnen som et psykologisk fenomen og et familiefenomen. Men først litt generelt om barn og deres forhold til sannheten.
Fantasi eller løgn?
De aller fleste små barn ”lyver” i perioder fram til skolealder, men egentlig lyver de svært sjeldent. De har en frodig fantasi og for dem er den på mange måter like virkelig eller ”sann” for dem, som det vi kaller den virkelige verden. De skjelner ikke mellom fantasi og virkelighet.
Foreldre kan hjelpe dem å øve opp denne ferdigheten ved å spørre: ”Det var en spennende historie! Er det noe du har forestilt deg inni hodet ditt, eller har det virkelig skjedd?” Hvis barnet svarer om sin fantasi at det virkelig har skjedd, kan man si ”Åja, men det høres mest ut som at det var inni hodet ditt”, og så ikke noe mer.
Løgn som overlevelsesmekanisme
Rundt skolealder blir forskjellen mer bevisst for barn, men en del fortsetter likevel å foretrekke fantasiens virkelighet framfor den reelle virkeligheten. Det skyldes flere ting: Enten kjenner de ikke ordentlig til virkeligheten fordi de voksne har fortiet eller pyntet på den. Det kan skyldes at faren plutselig forlot familien, mor begikk selvmord, en dødfødt storebror eller lillesøster, eller noe annet som utgjør familiens mørke hemmelighet.
Andre barn har så lav selvfølelse at de lyver til kameratene for å skaffe seg den statusen og betydningen de ønsker seg, men ikke tror de kan oppnå som seg selv.
Andre igjen lever i en virkelighet i familien som er vanskelig eller de skammer seg over: kanskje er en av foreldrene psykisk syk eller rusmisbruker, kanskje er foreldrenes forhold voldelig, de selv blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep eller lignende.
Ingen av disse barna er moralsk skyldige. De bruker fantasien som en livsviktig del av deres overlevelsesstrategi og fortjener mer enn noe anerkjennelse, støtte og hjelp – til hele familien.