Jeg har fått mitt første (og kanskje eneste barn?) for seks uker siden. Det skulle by på utfordringer, og når mange av mine forventninger krasjet med virkelighet ble jeg sittende der. Jeg tror nok det er normalt når man oppdager at hverdagen ikke ble slik man hadde trodd. Jeg ønsker å dele tankene mine rundt ammingen.
En sen kveld merket jeg at fødselen var på gang, og jeg og samboeren min kjørte straks til sykehuset, dagen etterpå hadde vi en nydelig jente. Jeg husker første gangen de la henne opp mot brystet mitt, og ikke lenge etter skulle hun ammes. Hun sugde seg fast, og alt gikk av seg selv. Følelsen jeg fikk var varm og god, og jeg følte meg endelig som en mamma.
Les også: Hver mor sin ammehistorie
Siden fødselen hadde gått bra, og jenta var frisk ble vi flyttet over til pasienthotellet. Her viste personalet oss gjentatte ganger ammeteknikker, og hjalp oss underveis. Jeg var sliten. Naturligvis, jeg hadde nettopp født et barn, og kroppen hadde jobbet i ni måneder. Fast bestemt på å etablere gode ammerutiner, presset jeg på til tross for smerter av såre brystvorter. Da hun hadde gått opp tilstrekkelig i vekt kunne vi dra hjem.
En matøkt kunne vare i flere timer
Jenta vår var under tre kilo da hun ble født, og vi fikk ekstra oppfølging på grunn av vekten hennes. Vi ammet hver andre time, og det føltes som om kroppen min ville gi opp. Jeg koste meg under ammingen, men vi møtte (for oss) på store utfordringer. Hun sugde bare noen minutter, sovnet, sugde noen minutter, så sovnet igjen. En matøkt kunne gjerne vare opp til flere timer. Jeg var sår og øm, og jenta var sliten. Det virket som om hun brukte flere krefter enn det som ble igjen i kroppen etter mating. Hun var sliten, og gikk sakte opp i vekt.
Les også: Er babyen min mett?
