Bruk muligheten!Også livmoren har glatt muskulatur, derfor trekker den seg sammen når barnet dier. Særlig flergangsfødende kan kjenne dette som kraftige etter-rier den første tiden etter fødselen. På den måten bidrar ammingen til at livmoren går tilbake. Noen merker at utdrivningen er i gang fordi de kjenner at livmoren trekker seg sammen. Vi kan også oppleve utdrivningen som stikking eller prikking i brystene, og ved at melken renner.
Vær klar over at ikke alle kjenner at utdrivningen har startet, dette er også helt normalt og betyr ingenting for den faktiske prosessen. Og lenger ut i ammeperioden merker vi mindre/ingenting til utdrivningen. Det betyr ikke at den er vekk.
Fordi ikke bare diing påvirker utdrivningsrefleksen, kan vi selv starte denne når vi ønsker å pumpe. Da kan du massere eller rulle brystknoppene forsiktig til de ”knopper” seg. Det å se på babyen kan hjelpe, det samme kan det å tenke intenst på babyen, eller å se på et bilde av barnet.
Problem og løsningDessverre er det slik at stress eller uro kan virke forstyrrende på utdrivningsrefleksen. Når moren blir redd eller bekymret, produserer kroppen hennes adrenalin. Dette hormonet virker direkte hemmende på utdrivningsrefleksen, og vil gjøre at melken ikke kommer like fort/effektivt som til vanlig.
Når moren så merker at barnet ligger og suger på brystet, uten at melken kommer, forsterkes gjerne uroen. Heldigvis varer ikke virkningen av adrenalinet i kroppen så lenge. Men dersom moren først er blitt bekymret fordi barnet sliter for å få melk, så blir hun gjerne bekymret igjen allerede før neste amming, og da kan det oppstå en vond sirkel.
Som ammehjelper har jeg imidlertid flere ganger opplevd at bare det at moren vet hvordan melkeproduksjonen og utdrivningsrefleksen fungerer, kan gjøre at problemet forsvinner.
Skulle moren mot formodning streve med utdrivningen over flere måltid, kan hun få resept på en nesespray som inneholder oxytocin. Denne stimulerer utdrivningen på samme måte som barnet gjør når det begynner å die.
Et tenkt eksempelDet er ikke uvanlig at mødre ringer Ammehjelpen fordi de har fått problemer med utdrivningen. Et tenkt eksempel er at moren er urolig fordi barnet ikke sover så lenge som før. Hun frykter at barnet er sulten, og at dette skyldes at hun ikke lenger har nok melk. Ved amming produser hun adrenalin, hvorpå utdrivningen går i stå, og barnet blir liggende og slite ved brystet fordi utdrivningen ikke starter.
Mors spørsmål til meg som ammehjelper er: ”Har jeg mistet melken?” Da kan det være godt å vite at melken kan ikke bli ”mistet” sånn plutselig. Når produksjonen avtar og til slutt stopper, så er dette noe som skjer over tid, fordi etterspørselen avtar.
Etter at moren og jeg har snakket sammen om hele situasjonen, fra soving til spisemønster og utdrivningsrefleks, blir vi enige om at morens uro fører til utdrivningsproblemer. Etter dette klarer mor igjen å slappe av ved ammingen, utdrivningen starter som før og barnet finner igjen roen ved brystet.
Det er ikke alltid at løsningen er så enkel, men det er viktig å kjenne til utdrivingsrefleksen og hvorfor utdrivingsproblemer kan oppstå. Med den kunnskapen kan mange problemer løses.
