Camilla hadde et fint svangerskap, men hun syntes det ble litt slitsomt mot slutten. Hun hadde svangerskapsforgiftning og kraftig bekkenløsning, og gledet seg til å bli ferdig. Hun følte seg klar til fødsel, og grudde seg ikke. Men fødselen ble ikke den fine opplevelsen hun hadde sett for seg.
– Jeg fikk epidural underveis, men den virket mot sin hensikt. Jeg fikk bare ekstra smerter på toppen av riesmertene, forteller Camilla.
Hun var likevel rolig og stolt av seg selv og kroppen, som så tydelig visste hva den gjorde. Da tiden var inne for å presse, følte hun seg sterk. Men så stoppet det opp.
– Jenta mi roterte ikke skikkelig på vei ut. Jeg ble klippet så langt de kunne i håp om framgang. Jeg presset med krefter jeg ikke ante fantes. Det ble bestemt å sette vakuum på hodet hennes, og legen dro med all sin makt. Han brukte hele kroppsvekten sin i forsøkene, mens alle rundt dyttet på magen. Ordene «snart er hun her» holdt meg gående. To ganger røk sugekoppen av hodet hennes med et smell som gjorde vondt i alles ører. Blodet sprutet bokstavelig talt utover hele fødestua. Jeg så mitt eget blod i ansiktet til alle i rommet, og taket var prikkete, sier Camilla.
Hun beskriver det som noe du bare ser på film. Det var sånn det opplevdes. Hun var ikke helt til stede. Hjerterytmen til babyen ble kritisk lav, og nå måtte hun ut – fort. Legen hadde fortsatt ett forsøk med vakuum igjen, men Camillas mor, som var med på fødselen, sa «Nå blir det keisersnitt!».
Les også:
Alt du trenger å vite om keisersnitt
Normalt at morsfølelsen lar vente på seg
Gi deg selv tid til å være barselkvinne
Mathilde tas med katastrofesnitt
Snart var alle alarmer i gang, og det ulte på avdelingen. Selv tenkte Camilla mest på å sove – hun svevde mellom tilstedeværelse og fjernhet.
– Så gikk det opp for meg hvor jeg var på vei. Alle jobbet svært systematisk og raskt. Og selv om de stresset, hadde de ro og kontroll – de var profesjonelle, forteller Camilla.
Hun ble lagt i narkose, og vesle Mathilde måtte dyttes opp av bekkenet for å få henne ut. Men hun var frisk og fin, til tross for litt blågrå hudfarge i begynnelsen, og blødende sår på hodet etter sugekoppen.
– Hun var perfekt. Mathilde var 51 centimeter lang og 3340 gram. Vi hadde fått ei nydelig, sterk jente, sier Camilla.
På kvelden fikk hun møte datteren. Det ble et følelsesladd møte.
– Jeg klarer ikke å beskrive det. Det var det beste og verste som hadde hendt meg. Alt det fantastiske ble blandet med smerte og skuffelse. Jeg følte meg som verdens dårligste mor som ikke greide å få henne ut rette veien. Jeg hadde gjort alt feil, og ikke prestert skikkelig. I tillegg hadde jeg hatt svangerskapsforgiftning og forkalkninger i morkaken – det hjalp heller ikke på selvfølelsen, sier hun.
Mye smerter og lite morsfølelse
Camilla hadde mye vondt etter keisersnittet, men trodde det var normalt, og at det ville gå over. Hun gikk rett inn i mammarollen, og gjorde alt hun kunne for å være en best mulig mamma. Morsfølelsen var ikke der, men instinktet hold henne gående.
– Jeg brukte nesten to måneder på å få frem følelsene mine for Mathilde etter fødselen. De var der – dypt, dypt inni meg, innpakket i depresjon, forteller Camilla.
På dette tidspunktet var det ingen som skjønte at det var snakk om fødselsdepresjon. Den diagnosen ble først satt ett år senere. Camilla trodde smertene etter keisersnittet, og at hun var sliten, gjorde at hun ikke hadde det så bra. Alle rundt prøvde å si at hun ikke skulle tenke så mye på fødselsopplevelsen – for det hadde tross alt gått bra.
– Det fikk meg til å føle meg enda verre. Jeg tenkte på feil ting. Jeg skulle jo være glad og lykkelig, sier hun.
Isolerte seg
Camilla satt mye alene og tenkte at noe var feil med henne, siden hun ikke var lykkelig. Hun levde i en boble hvor hun gjorde alt hun visste var riktig med tanke på Mathilde, men ville helst bare være hjemme. Hun isolerte seg, og måtte presse seg til å gå ut og vise fram den vesle datteren sin.
– Jeg skjønner nå at det var angst, men jeg tenkte ikke sånn da. Jeg trodde bare det var ammetåke, og at ting ville gå seg til. Ikke ville jeg snakke om det heller, for jeg fikk bare tilbake at jeg ikke måtte fokusere på det negative, sier Camilla.
Hun beskriver permisjonstiden som å sette livet på autopilot. Hun levde ikke fullt ut. Hun hadde problemer med søvn, og klarte ikke å hente seg skikkelig inn igjen.