Lot seg overtale
Over ett år senere var Mark igjen på besøk i Norge. Han hadde veldig lyst til å møte Sarah, og til slutt lot hun seg overtale til å møte ham sammen med vennene hans.
– Vi hadde en veldig fin kveld, og jeg ville gjerne tro at han hadde forandret seg. Etter at han var stygg med meg forrige gang, hadde han sendt meg mange håndskrevne brev hvor han beklaget og sa at han var veldig lei seg for det som hadde skjedd, sier Sarah.
Da kvelden var omme skulle Mark hente noe på hotellrommet, og spurte om hun ikke kunne følge med - slik at de kunne prate litt.
– Da jeg kom inn på rommet låste han døren og voldtok meg. Etterpå klarte jeg å springe ut av hotellrommet, og han ropte etter meg at han skulle drepe meg, forteller Sarah.
I etterkant ser Sarah at hun aldri burde møtt Mark igjen, og heller ikke blitt med ham til hotellrommet.
– Men jeg er ei jente som alltid har hatt dårlig selvtillit, og jeg syntes det var stort å få så mye oppmerksomhet. Han var en veldig sjarmerende og flott mann, og jeg var ung og dum. I dag ser jeg at han hadde klassiske trekk til en psykopat, sier Sarah.
Les mer: Camilla fødte med voldsalarm
Isolerte seg
Etter voldtekten holdt hun seg for seg selv i flere uker. Snakket ikke med noen. Siden hun nettopp hadde vært en del syk, var det ikke noen som reagerte på at hun ikke ga lyd fra seg.
– Men det var kanskje noe som syntes at jeg var litt rar, sier hun.
Sarah fortrengte voldtekten. Bestemte seg for at dette virkelig ikke hadde skjedd. Og etter som ukene gikk, kjente hun at hun var litt kvalm og rar.
– Tre uker etter voldtekten tok jeg en graviditetstest, bare for å utelukke. Jeg var overbevist om at den var negativ, men ville bare ha det spørsmålet ut av verden, sier hun.
Positiv graviditetstest
Men graviditetstesten var positiv. Det ble mange rare følelser i hodet på en gang.
– Jeg husker at jeg løp rundt i leiligheten mens jeg bannet og skrek. Jeg fikk sjokk. Men det merkeligste av alt er at jeg samtidig ble litt glad også, minnes hun.
Abort var aldri et alternativ for Sarah. Hun sier at hun ikke er noen abortmotstander, men hun visste at hun selv aldri ville kunne klare å avbryte et svangerskap. Hun tok mot til seg og ringte fastlegen, og fortalte ham hele historien.
– Jeg fikk time allerede neste dag, og fastlegen ble en kjempestøtte for meg gjennom hele graviditeten. Han har kjent meg helt siden barndommen, og er en flott person å prate med. Jeg vet faktisk ikke om jeg hadde klart å gjennomføre svangerskapet uten fastlegen min, sier hun.
Snakk med noen!
– Det viktigste etter en voldtekt, er at du ikke går med alene med alle følelsene og tankene, sier Ingrid Blessom hos Dixi ressurssenter for voldtatte. Les mer her.
Støtte fra moren
Sarah var på kontroll hos fastlegen annenhver uke, og gikk også til en privat psykolog én gang i uken. Hun bestemte seg også for å fortelle moren alt.
– Det første mamma sa til meg var at hvis jeg beholdt barnet, ville hun gjerne være med på fødselen. Hun er et fantastisk menneske, og har støttet meg hele tiden. Mamma sa at det kom til å bli tøft, men om noen skulle klare det, så var det meg, forteller Sarah.
Sarah følte seg usedvanlig frisk fysisk gjennom hele svangerskapet. Men det var mange tanker.
– Jeg følte meg ofte veldig tom. Og det var litt tøft å komme til ultralyd uten en mann. Jeg hadde jo alltid ønsket meg barn, men med en samboer eller ektemann, forteller hun.
Få vet den egentlige sannheten
Av hensyn til barnet som skulle komme, valgte Sarah å holde sannheten om graviditeten skjult. Foruten fastlegen og psykologen, var det bare moren, søstrene og ei venninne som visste om voldtekten.
– Jeg fikk mange spørsmål om hvem som var faren til babyen i magen. Det var vondt å snakke om, og jeg ville helst ikke svare. Jeg er nemlig elendig til å lyve. Men mamma fortalte resten av familien at det var et forhold som fungerte dårlig, og at jeg fant ut at jeg var gravid etter at det ble slutt, forteller Sarah.
– Hva følte du i forhold til dette?
– Jeg syntes det var veldig vanskelig. Jeg har alltid vært flink pike, og mange ble overrasket over at jeg skulle bli alenemor. En del av familien er veldig gammeldags, og mener at barn kun hører hjemme i ekteskapet. Mange dømte meg, og for å være ærlig, kan det hende at jeg tenkte litt slik selv også før. Jeg skulle jo aldri bli alenemor, sier Sarah.
Det kom stunder da hun hadde lyst til å bare skrike ut sannheten. At det ikke var hennes skyld at hun var gravid. Men hun måtte først legge en plan for hvordan hun skulle gjøre i forhold til barnet som skulle komme.
Noen velger å beholde barnet
– Selv om det ikke skjer veldig ofte blant kvinner i Norge, så vidt vi kjenner til, så er det noen som velger å bære fram barnet etter en voldtekt, sier overlege Helle Nesvold ved overgrepsmottaket i Oslo.
Les også om hvordan stiftelsen Amathea hjelper kvinner som blir uplanlagt gravide.
Var mye redd
Sarah kjente ofte på frykten for om hun kom til å bli en god mamma. Om hun ville klare å bli oppriktig glad i babyen sin. Hun var også veldig redd for sykehus, og planla derfor hjemmefødsel. Men siden hun gikk en stund over termin, måtte hun settes i gang – på sykehus.
– Jeg ble helt hysterisk. Jeg ville absolutt ikke på noe sykehus. Men jeg fikk en ung jordmorstudent, og sa at jeg hadde sykehusangst. Jeg tror de skjønte at det var noe mer, for de var veldig forsiktige. Fødselen gikk hundre ganger bedre enn forventet, og jeg sitter faktisk igjen med en veldig fin opplevelse, sier hun.
Les mer: Flere får fødselsangst
Sarah fødte Linnea, ei lita jente på knappe tre kilo.
– Jeg fikk sjokk første gang jeg så henne, for hun lignet veldig på faren. Det hadde jeg ikke helt forberedt meg på. Men det er ingen andre i familien som har sett Mark, så den likheten var det bare jeg som så, forteller hun.
– Vet Mark om Linnea?
– Nei, han vet ingen ting. Og jeg ønsker heller ikke å ha noe med ham å gjøre. I svangerskapet kjente jeg på veldig mye sinne overfor ham, og jeg er glad han er ute av livet mitt. Jeg skal aldri noen gang mer ha noe mer med ham å gjøre. Siden han ikke bor her i landet, og vennene hans ikke er mine venner, tror jeg det er liten sjanse for at han noen gang vil finne det ut. Vennene ville dessuten ikke kunne vite at det er hans barn, sier Sarah.
Sarah var frisk i svangerskapet, men etterpå kom de kroppslige reaksjonene.
– Jeg var helt utslitt, og fikk også en mild fødselsdepresjon, forteller hun.
Les mer: – Man skal jo være lykkelig!
Linnea er høyt elsket
Likevel er Linnea det beste som har hendt Sarah.
– Hun er en gave! Hvor rart det enn høres ut, så er jeg faktisk takknemlig. Det har tatt tid å akseptere omstendighetene, men datteren min er den som får meg til å stå opp om morgenen. Hun hjelper meg til å fokusere på de gode tingene i livet. Ikke det som har vært, eller frykt for det som kan komme. Linnea er veldig høyt elsket, og alle rundt meg er så glade i henne, sier Sarah.
I dag er Sarah lykkeligere enn noen gang. Linnea er ei kjekk lita jente, og ligner Sarahs familie.
– Det er nesten rart å se hvor lik hun er den ene søsteren min. Hun er en i familien – det er helt tydelig. Tenk hvor heldig jeg er som kan våkne opp til det vakre smilet hver morgen, sier hun stolt.
Les mer: Kjærlighetsfylt omsorg viktig for babyens utvikling
Hjelpe andre
Sarah synes det er vanskelig å fortelle historien sin. Samtidig er det godt å få satt ord på alle følelsene.
– Og kan jeg hjelpe bare ett annet menneske som har opplevd noe lignende, blir jeg veldig glad. Jeg vil så gjerne at folk skal se at det er mulig å elske barnet sitt like mye som alle andre, selv om det ble til på en vond måte, sier Sarah.
Men legger til at det nok kan være situasjonsbetinget.
– Det er jo ikke sikkert at jeg hadde følt det likt hvis det var en overfallsvoldtekt med en ukjent mann, sier hun.
– Har du noen gang vurdert å anmelde Mark?
– Ja, jeg har tenkt på det, men ikke gjort noe med det. Jeg har vært redd for ikke å bli trodd, og tenker også på hensynet til Linnea, sier hun.
Hva skal hun fortelle datteren?
I dag lever Sarah alene med datteren. Fremdeles kjenner hun ofte at hun er engstelig, og hun er skeptisk når hun treffer nye mennesker.
– Jeg er redd menn, så det vil ta lang tid før jeg eventuelt får meg en kjæreste. Det er vanskelig å stole på menn, sier Sarah.
Det aller vanskeligste for Sarah er likevel hva hun etter hvert skal si til datteren sin.
– Jeg mener jo at alle barn har rett på å få vite hvem som er faren. Men samtidig vil jeg ikke ha faren til Linnea i livet vårt, sier Sarah.
I fødselsattesten til Linnea står det ukjent far. Bildene Sarah hadde av Mark, slettet hun allerede første gang han hadde vært stygg mot henne. Hun ville bare glemme ham.
– Jeg har ennå ikke fått gode nok råd om hvordan jeg bør gå fram. Kanskje kan hun få navnet når hun er 18 år, men jeg vet ikke ennå, sier hun.
Imens nyter hun datteren i fulle drag.
– Jeg er så stolt. Linnea fortjener kun det beste, avslutter hun.
Les flere sterke historier fra virkeligheten
Les mer: Leserhistorier
Les mer: Alt om graviditeten
