Sommeren 2010 ble Sissel og mannen foreldre for første gang. Det var en stor opplevelse, og paret fant snart ut at de ønsket seg et barn til. Høsten 2011 begynte de å prøve, og etter to spontanaborter, satt endelig spiren i januar 2012. Hele ti ultralyder viste en nydelig liten gutt som hadde det fint og vokste godt i mors mage.
– Gjennom svangerskapet levde jeg nærmest på en rosa sky. Jeg gledet meg utrolig mye til å bli mamma til to gutter, forteller Sissel.
Men natt til 29. september 2012 sov Sissel urolig. Hun syntes ikke at hun ble vekket ofte nok av den ellers så aktive lillegutten i magen. Hun ringte til fødeavdelingen og ble bedt om å drikke saft. Det hadde hun allerede gjort – uten resultater. Heller ikke sjokolademelk eller smågodt hjalp. Sissel fikk tilbud om å komme inn til fødeavdelingen, og hun og mannen tok turen etter å ha fått barnevakt til storebror.
– Jeg var egentlig ikke så veldig bekymret i bilen på vei inn. Jeg visste jo at det var vanlig med mindre bevegelser mot slutten av svangerskapet, sier hun.
Les også om fosterets utvikling uke for uke
– Det er ingenting der?
Vel inne på Fødeavdelingen skulle en jordmor foreta en ctg-registrering for å se hvordan barnet i magen hadde det. Hun lette lenge etter hjertelyden, men sa at hun skulle hente en annen jordmor som var mer dreven. Da de hadde prøvd å finne hjertelyden i ti minutter, mente den andre jordmoren at de like gjerne kunne ta en ultralyd – det var ikke vits i å lete mer.
– Jeg så panikken i ansiktene deres. Og skjønte at gutten i magen var død, selv om ingen enda hadde sagt det. Det var en ekkel følelse, sier hun.
Overlegen kom løpende til, og ultralydproben ble satt på magen. Men rommet ble ikke fylt av den deilige hjertelyden. Det var helt stille.
– Det er ingenting der? Spurte Sissel.
– Nei, her er det dessverre ingenting. Beklager, var svaret.
Verden falt i grus
Sissel klarer ikke å beskrive hvordan den beskjeden var å få. Hun mener hun ble til et urmenneske uten tankeevne. Hun ble handlingslammet og ville ikke tro på det, selv om hun visste det var sant.
– Jeg hyperventilerte. Jeg skrek. Jeg hylte. Jeg fikk angst. Jeg fikk panikk. Jeg ble redd. Jeg ble forbannet. Mest av alt ble jeg forferdelig usikker på en måte jeg aldri før har kjent. Hva skjer videre nå? Hvordan vil vår umiddelbare og videre fremtid bli?
Midt oppi alt kaoset kom alle spørsmålene – vil dere dra hjem og vente på fødsel, eller skal fødselen settes i gang nå? Vil dere at barnet skal obduseres? Ingen av spørsmålene klarte Sissel eller mannen å ta skikkelig stilling til.
– Det var ikke noe alternativ å reise hjem. Jeg hadde en død baby i magen, og han måtte ut. Jeg orket ikke tanken på å vente, forteller hun.
Les også: Jenni Lake (17) var mamma i 12 dager
Jacob blir født
Dermed ble fødselen satt i gang samme dag. To uker før termin. På en vanlig fødestue midt i fødeavdelingen. Å være omgitt av andre fødende som fikk friske, levende barn, var tøft.
– Jeg ble sjokkert over at jeg skulle måtte føde mitt døde barn på en vanlig fødeavdeling. Alle disse babysengene og de lykkelige foreldrene som trillet sine nyfødte var et sårt syn. Enda verre var det at jeg hørte babyene så godt. De skrek så inderlig. Så ferskt. Min baby kom ikke til å skrike, minnes Sissel at hun tenkte.
Hun fikk alt av smertelindring fødeavdelingen hadde å tilby – her var det ikke noe barn å ta hensyn til.
– Smertelindringen gjorde jo at jeg slapp litt av den fysiske smerten, men det gjorde det ikke så mye enklere, sier hun.
Fødselen varte og rakk. Sissel omtaler den som en forferdelig tung affære. Mot slutten av fødselen kom panikken.
– Jeg var redd for at jeg ikke skulle ville se ham. Eller at jeg ikke ville se på ham på samme måten som jeg gjorde da storebror ble født. Jeg var redd jeg ikke skulle synes han var søt. Og tenkte bare at «nå skal jeg snart holde min døde baby».
Etter ti timer kom Jacob stille til verden. Han ble ganske raskt lagt på mors bryst – som de fleste andre barn.
– Det finnes ikke ord som kan beskrive følelsene jeg hadde da. Jeg var stolt og knust samtidig, sier hun.
Vesle Jacob Elias var 3235 gram tung og 51 cm lang.
Les også: Anna døde fra sine nyfødte tvillinger
Ikke som de andre nybakte mødrene
Etter tre timer alene med Jacob på fødestuen, kom presten innom og pratet med dem. Etterpå kunne de legge Jacob i plastsengen og gå over til barselavdelingen. Det eneste som skilte dem fra andre nybakte foreldre, var at dynen dekket hodet til babyen deres. De var omgitt av lykkelige familier.
– Det vanskeligste var å bli behandlet som en nybakt mor, sier Sissel.
I ettertid er det dette hun mest ønsker å endre på. For at andre skal slippe å oppleve det samme. Hun og mannen fikk et rom på barselavdelingen – vegg i vegg med skrikende nyfødte babyer.
– Jacob ble født sent lørdags kveld, og den natten hadde vi han mellom oss i sengen. Delte litt på å kose med ham, forteller hun.
Allerede minutter etter at Jacob ble født, kom besteforeldrene hans på besøk. Og mange andre i slekten besøkte dem på barselavdelingen. De er en familie som står hverandre nær. Også når ting er vonde og vanskelige. Storebror ble holdt utenfor. Det ble for vanskelig å forklare for en toåring.