Midt under fødselen opplevde Silje Kristin at kjæresten Morten gikk i bakken med kramper. – Plutselig var rommet fullt av folk som tok ham med til akutten, forteller hun.
Silje Kristin Andreassen (23) og Morten Larsen (26) hadde bare vært sammen i to og en halv måned da de fant ut at det var en liten på vei.
– Ja, det gikk fort unna, smiler Silje Kristin.
– Men vi rakk jo en tur til Syden først, repliserer Morten.
Like, men samtidig veldig forskjellige. De føler de var ment for hverandre.
Les mer: Husker lite fra det første halve året med Even
Noah og Nora er tvillinger, men har ikke samme far
Dramatisk på fødestua Folk reagerer forskjellig når kreftsykdom rammer noen som er nær dem. Mange ting kan spille inn når det gjelder hvordan en takler utfordringene.
Silje Kristin og Morten sitter sammen i stua i Halden. 15 måneder har gått siden de ble foreldre for første gang. Melissa Kristin kom til verden 10. juni 2012, og var ei flott jente på 3775 gram og 51 centimeter lang. Denne sommerdagen, som skulle være noe av det største i parets liv, ble langt mer dramatisk enn noen kunne se for seg. Og det var ikke fødselen som skapte dramatikken.
– Riene var i gang, og vi var sammen på fødestua. Plutselig gikk Morten rett i bakken. Han lå og ristet på gulvet i flere minutter, og det så ut som om han hadde et epileptisk anfall. Men jeg visste jo at han ikke hadde epilepsi. Da de sykehusansatte hørte det, var det plutselig fullt av folk i rommet, og de forsvant med Morten til akutten, forteller Silje Kristin.
Morten selv husker ikke noe av det som skjedde.
– I det ene øyeblikket var jeg med på fødselen, i det neste våknet jeg opp på gulvet, sier han.
Rakk akkurat fødselen
Søsteren til Silje Kristin kom til sykehuset og overtok Mortens rolle på fødestua, for den vordende faren måtte gjennom flere ulike undersøkelser. I vel fire timer var han borte fra kjæresten, men klarte til slutt å mase seg til å få komme tilbake til fødestua.
– Det var veldig deilig å få ham tilbake igjen, og han var helt seg selv, forteller Silje Kristin.
– Jeg rakk fødselen akkurat. Da jeg kom inn på fødestua kunne vi se hodet til babyen. Ti minutter et at jeg kom inn til Silje Kristin, ble Melissa Kristin født, sier Morten.
I begynnelsen tenkte ikke Morten så veldig mye over at han hadde falt om. Det var så mange inntrykk på én gang. Dagen etter, derimot, begynte det å gå opp for ham at det kunne være noe galt. Mens Silje Kristin og babyen lå på avdeling B3, var Morten innlagt på B6. Han fikk ikke lov til å gå alene.
– Jeg hadde aldri hatt kramper før. Noen runder med hodeverk hadde det vært den siste tiden, men ikke verre enn at det gikk bort med paracet, forteller Morten.
Les flere sterke historier: – Mamma har kreft
Jenni Lake (17) var mamma i 12 dager
Stor svulst i hodetÅ være pårørende
Kreftforeningen ber deg husker på:
- Det er viktig å ta vare på seg selv.
- Du har rett til å oppleve situasjonen på din måte.
- Har du følelsen av å stå på sidelinjen? Fortell at du også har det vanskelig i denne tiden.
- Føler du at du ikke strekker til? Det er viktig å be om hjelp og avlastning.
- Er det mange som lurer på hvordan det går? Det er lov til å si ifra dersom det blir slitsomt med alle henvendelsene.
- Mange ønsker å hjelpe, men kanskje vil du trenge tid til å venne deg til tanken om å motta hjelp. Vær tydelig på hva du trenger hjelp til.
- Som pårørende er det ikke uvanlig at du får høre andres sykehistorier. Det kan bli en tilleggsbelastning, og du er ikke forpliktet til å ta imot.
- Flere får økonomiske utfordringer. Kanskje finnes det støtteordninger?
Kilde: Kreftforeningen
Men to dager etter fødselen fikk de beskjeden. Morten hadde en svulst på størrelse med en golfball – midt i sentralnervesystemet. Allerede 18 dager etter fødselen ble Morten operert for første gang. En knapp måned senere var det nok en operasjon. Operasjonene gjorde at Morten mistet sidesynet på begge øynene.
– I begynnelsen hørte vi at jeg kanskje hadde fem år igjen å leve, og vi har også lest at det kan være to-tre. Men vi er optimistiske og ser framover én dag om gangen. Prøvene av svulsten klarer ikke å konkludere med om den er godartet eller ondartet, og det er frustrerende å ikke vite. Men det blir behandlet som om det er den aggressive typen, så får vi se hva som skjer framover, sier Morten.
Det ble langt fra den starten på livet som småbarnsforeldre som de hadde sett for seg. I tillegg til operasjonene, har Morten hatt flere runder med cellegift, og tar ny MR-undersøkelse hver tredje måned. Bildene i sommer var fine - svulsten hadde ikke vokst. Dermed ble det en sommer uten cellegift. Om et par måneder er det nye undersøkelser.
Setter pris på små ting
– Jeg prøver å få det beste ut av hver dag. Det ser så mye bedre ut enn det gjorde i begynnelsen. Jeg føler meg ganske fin nå, sier Morten.
– Det blir slik at en setter pris på de små tingene i hverdagen. Noen ganger må jeg bare stoppe opp og tenke over alt som har skjedd. Nå har det gått opp for meg, men det tok lang tid før jeg faktisk forsto at han var så dårlig. Dette var ikke noe som skulle skje meg, det var noe som bare rammet andre, sier Silje Kristin.
Det har vært tunge tak for det unge paret. En liten periode i vinter var de fra hverandre, men fant tilbake igjen. Da Morten flyttet ut, knakk Silje Kristin sammen. Plutselig fikk hun tid til å kjenne på sine egne følelser.
– Det har vært tøft, men vi vet hva vi må jobbe med. Og familiene på begge sider har vært fantastiske! De hjelper oss med henting i barnehage og gir oss tid til å slappe av. Det er godt med støtte, spesielt nå som jeg ikke kan kjøre bil siden jeg mistet en del av synet, sier Morten.
Les mer: May Iren får ikke blikkontakt med sønnen
Jeg har to sønner, men bare en som er hos meg
Optimistiske
Mens Morten er ufør, har Silje Kristin deltidsstilling som helsefagarbeider. Hun går i tillegg på skole for å spesialisere seg på kreftomsorg og lindrende pleie. I framtiden har hun lyst til å ta utdannelse som sykepleier – kreftsykepleier.
Småbarnsfaren nyter tiden med lille Melissa Kristin, som nå er ei livlig lita jente på 15 måneder. Hun prater mye, og har sterke egne meninger. Den lille kroppen er i aktivitet dagen lang, men har tid til litt mer kos med mamma og pappa om morgenen og kvelden.
– Jeg satser på å komme i gang med litt trening igjen etter hvert. Men fremdeles trenger jeg en del hvile og bruker formiddagene til å slappe av, mens Melissa Kristin er i barnehagen, sier Morten.
– Vi tenker at det er viktig for oss å fokusere på den tiden vi har sammen. Og blir Morten frisk, er det et stort pluss i boka, sier Silje Kristin.
– Jeg er litt optimistisk, og håper det er lys i tunnelen, avslutter Morten.
