Foreldre som autoritet
Autoritet trenger ikke å bety at en er dominerende eller at en setter egne behov først for å dominere eller for å bli behaget. Foreldreautoritet kan brukes til å bistå i barnets læreprosess.
Målsettingen med oppdragelse må være å gjøre barnet i stand til å utvikle sin egen indre autoritet, til å få ansvarsfølelse og mulighet til selv å ta bevisste, moralske valg.
Selvkontroll
Hvis vi er observante, ser vi hva barnet holder på å lære seg. Da kan vi gi det passende hjelp eller trekke oss tilbake hvis vi ikke trengs. Det er en kunst å gi barnet oppmerksomhet uten å blande seg inn. For eksempel søler barnet fryktelig når det skal lære å spise selv. Bare litt av maten kommer i munnen, resten havner på klærne og på gulvet. Barnet trenger grenser så det ikke skader seg selv eller kaster maten rundt i rommet, men grensene bør ikke være så strenge at de kommer på tvers av behovet for å tilegne seg erfaringer.
Jo mer du er til stede uten å overta, jo sterkere vil barnet føle seg. Det får en følelse av egenverdi og at vi voksne lytter til det. Men det er ikke alltid lett for voksne å la barnet ta ledelsen.
Utviklingsrytmer
Foreldrenes oppgave på dette stadiet er å hjelpe barnet til å finne sine rytmer, for eksempel en god dag- og nattrytme, samt spiserytmer som er tilpasset familiens daglig- liv. Dette kan foreldrene få til ved å ha en fast, men vennlig holdning hvor det ikke er barnet som får bestemme alt, men hvor det heller ikke er for streng disiplin. (Se for øvrig Spebarnsaktuelt nr. 4 hvor det er beskrevet en metode for å lære barnet å tilegne seg en god soverytme.) Barnet finner tilfredsstillelse i regelmessighet, og et hjem preget av faste rutiner gir trygghet og hjelper barnet til å utvikle tillit til omverden.
"En moden vilje kan... gripe initiativet og med full kraft kaste seg ut i en handling. Men den kan også tåle og vente. Den har utviklet en evne til utholdenhet over tid, den kan veie sine handlinger i forhold til fortid og fremtid, tap og gevinst. Den kan forlate egosentrisitetens enemerker og innlemme ansvar og omsorg for andre mennesker i sine handlinger." Reidun Iversen: "Barna og viljen".
Barnets viljekraft
Barn lærer ved å se og gjøre, ikke ved å tenke. Vi fremmer ikke et barns moral ved bare å si hva som er rett og galt, godt og vondt. Vi må foregå med et godt eksempel. Og vi må forstå barnets utviklingsstadier. Når barnet er i trassalderen, må vi forstå at dette hører med til utviklingen av barnets selvbevissthet. Det er ikke et uttrykk for uoppdragenhet. Vi må aktivt vise det vår kjærlighet og erkjenne at barnet har rett til å uttrykke egne følelser. Barnet lærer hele tiden, det er ingen forskjell mellom å lære og å leke.
Oppmuntring
Kritikk og irettesettelser kan sammenlignes med det å beskjære et voksende tre: En skal være svært varsom så en ikke for alltid ødelegger treets iboende muligheter. Oppmuntring fremmer vekst og utvikling. Fokusering på det positive har også en tendens til å styrke det positive.
"Dere er de buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler." (Khalil Gibran, "Profeten")
Foreldrenes behov
Våre behov som foreldre er også viktige. Foreldre, og spesielt mødre, har en tendens til å føle dårlig samvittighet når de gjør noe for seg selv. Vi må ikke glemme å også ivareta våre egne behov. Dette er viktig både for barnas skyld og vår egen. Hvis ikke kan vi nå et punkt hvor vi ikke har mer å gi – vi blir irritable, sinte og utslitte. Da er det bedre at vi også er ansvarlige overfor oss selv, og kan be andre om det vi trenger.
Barn er ualminnelig vare overfor foreldrenes forventninger av dem, og vil ønske å leve opp eller ned til de standarder foreldrene setter. Barna trenger derfor foreldre som er ansvarlige og ikke krever mer eller mindre av dem enn hva de er modne for å klare. Og når barnet vokser til, er det viktig at foreldrene er tydelige når de viser hvilke forventninger de har. Deretter er det viktig at foreldrene er følsomme og gir respons når barna prøver å møte disse forventningene. Dette har innvirkning på barnets opplevelse av egenverd og selvfølelse. Betydningen av oppmuntring kan ikke vektlegges nok. Barn trenger vår aktive oppmuntring og tiltro til dets evner. Utvikling av barnets viljekraft er viktig. Den skal bære barnet langt i livet. Hva trenger viljen for å kunne vokse? Av og til har ikke vi foreldre overskudd, fantasi eller tålmodighet til å få barna til å gjøre som vi vil uten å bryte oss inn i barnets vilje med makt. Men små barns vilje kan næres indirekte. Utfordringen er å lede, ikke å undertrykke barnets egenrådighet.
Å vokse og utvikle seg skjer til dels i en rytmisk prosess. Barnet må finne rytmer for å sove og være våken, for å fordøye mat og å tømme seg. På krabbe- og gåstadiet blir lemmene rytmiske. Når barnet går, er armer og ben rytmisk forbundet. Jo yngre barnet er, jo mer avhenging er det av å ha en rettferdig og kjærlig forelder til å lede atferden sin. På denne måten utvikler barnet selvkontroll. Men ettersom barnet ditt er svært lite, er det få områder hvor det kan øve på indre selvkontroll. Barnet er nå på et stadium hvor det er oppslukt av å lære motorisk selvkontroll, å kontrollere hånden slik at den kan holde koppen, å sitte, krabbe, reise seg, stå alene og gå.
Når det gjelder oppdragelsesfilosofier, har det vært gitt mange motstridende råd i løpet av dette århundret. Særlig den autoritære oppdragelsen har vært mye omdiskutert. Autoritet forbindes ofte med den viktorianske, diktatoriske modellen hvor barn verdsettes lite. Imidlertid kan en autoritær rolle som er konsekvent, bestemt, full av kjærlighet og utført med ømhet og respekt, gi barn en følelse av trygghet og sikkerhet. Det gir barnet mulighet til å vokse og utvikle seg videre til å bli et uavhengig individ.
