Hva om…Hvem får barna hvis du dør. Viljeserklæring

– Oi. Det har jeg rett og slett ikke tenkt på. Har jo tenkt på muligheten for at pappaen ELLER jeg kan dø, men ikke at vi begge kan gjøre det samtidig, skriver en av våre forumsbrukere.

Det er et vanskelig tema. Vi vil jo helst ikke tenke på at noe kan skje oss. Men hva hvis….. Babyverden har spurt om hvilke refleksjoner foreldre har om temaet. Noen har ikke tenkt på det i det hele tatt, mens andre har fått skrevet testamente eller viljeserklæring. Jeanette Grading Sandsengen i Søndre Land er en av dem.

Vis at du er glad i barnet ditt

– Dette er noe mannen min og jeg har tenkt mye på. Årsaken er at vi bor

Jeanette (over) og mannen har skrevet viljeserklæring i tilfelle de begge skulle falle ifra. Et vennepar har sagt seg villige til å ta omsorgen for barna – og holde dem samlet som søsken.

på gård og litt utenfor allfarvei. Vi er begge mye i skogen og dermed er det mye uforutsett som kan skje. I forbindelse med dette har vi ordentlige forsikringer slik at hvis én blir sittende igjen, skal den personen slippe å sitte med mye gjeld, eller at barna ikke sitter igjen med gjeld.

Et vennepar er spurt – og har sagt ja

Jeanette og mannen har også alliert seg med to gode venner, om de begge skulle falle ifra.
– De to som er faddere til guttungen har fått spørsmål om de ville ta ansvaret for begge ungene. Venneparet har sagt seg villig til dette og at begge ungene ska være samlet og ha kontakt med familie, noe de har sagt de er villige til. Vi har også skrevet en viljeserklæring som vi da håper blir tatt til etterretning i forhold til våres vilje og ønske, forteller Jeanette.

Trenger du inspirasjon til måter å samle minner på? Les denne:Lag et minne for livet

Noen formaliserer ønskene sine – andre ikke
I følge Barne- og likestillingsdepartementet vil en slik viljeserklæring som Jeanette og mannen har skrevet, trolig bli sterkt vektlagt. Både fordi den er gjort skriftlig, og fordi begge foreldrene står bak erklæringen.

En viljeserklæring kan gjerne settes opp hos advokat, men det er ikke et krav. Noen gjør det i forbindelse med nedskriving av testamente. Dette skriver en forumsbruker:
– Jeg håper jeg kan leve til barna blir voksne så dette aldri blir en realitet! Men ved å ha skrevet et testamente har jeg i hvert fall gjort det jeg kan for at barna mine skal ha det godt, selv etter min bortgang.

Men ikke alle har formalisert sine ønsker. Denne småbarnsmoren forteller at de har mange som kan være aktuelle til å overta omsorgen.
– Jeg har tenkt over og diskutert med sambo hvor godt det er å vite at dersom vi begge skulle falle fra, er det faktisk tre par besteforeldre (jeg har skilte foreldre) som jeg vet gladelig ville ha tatt henne imot. De er alle unge og fantastiske folk. Og dersom det av en eller annen grunn ikke hadde gått det heller, er jeg også veldig sikker på at sambo sin storebror og forloveden hans ville ha tatt henne til seg. Det er ikke dumt å gjøre klart noe mer formelt enn som så, spesielt om man faktisk ikke har så mange som vil ha jobben, men for oss holder det med den tryggheten at vi vet at hun blir tatt vare på uansett, og hun vil ha en stor familie selv uten oss.
Klar tale fra fem mammaer

Å ikke vite hvem man ville overlatt omsorgen til, kan gjøre at man utsetter en avgjørelse. Disse fem mødrene er derimot helt klare i talen:
– Det er storesøstra mi som skal få omsorgsretten, dersom vi skulle dø.. Og det er et valg som jeg er veldig fornøyd med..Det er ingen andre enn søstra mi som kommer til å elske han like høyt som jeg og samboeren min!

– Jeg har tenkt en hel del på det, siden jeg er singelmamma. Heldigvis har Jr. en far som stiller opp og har et godt forhold til sønnen, så i første omgang vil han havne hos pappa og bonusmamma, og få det godt der.

– Ja,vi har en signert viljeserklering om hvem som skal ha våre barn om noe skal hende oss. Et «krav» var jo at begge ungene skal få være sammen. Så her er det min storebror som får barna om det utenkelige skal hende. Han er gift og har tre unger selv ,men hans barn er på alder med eldstemannen vår.(Vår eldste er 17,5 år – min bror har en på 20 ,en på 16 og ei på 12) Han og hans kone er både økonomisk og fysisk i stand til å ta våre barn, og bikkja vår(Ja,vi tok med omsorgen for bikkja også!)

– Vi har avtalt, og informert pårørende, om hvor vi skal gravlegges, og hvor jenta skal bo i så tilfelle. Vi har selvfølgelig spurt dem først, og de sa ja med en gang. Vet at de vi har valgt vil gi henne en harmonisk, trygg, sikker og kjærlighetsfylt oppvekst.

– Min svigerinne og mann har også tenkt på det. De valgt oss som «foreldre» for jenta deres om de begge skulle falle fra. Det er også gjort formelt i et eget skriv. Det er en stor ære å få det spørsmålet.

Kanskje diskutere det i kveld?
Siden dette er et ømtålig tema, er det ikke rart om vi skyver hele greia bort. Men etter å ha tenkt litt grundig over tematikken, er det kanskje ikke så dumt å ta tak i det likevel? En viljeserklæring må være skriftlig.
– Her blir det svigerforeldrene som får æren hvis uhellet skulle skje. De er blitt spurt og svarte selvfølgelig ja, men vi har ikke gjort noe skriftlig.

– Vi har snakket om det, og vi har også snakket med de vi ønsker skal ta over omsorgen for barna våre. De har sagt ja til dette, så vi har nå både avtalt hvem som skal ha midlertidig og hvem som etterhvert skal ha full omsorg for barna.
Det eneste vi mangler er å få skrevet det ned med alle underskriftene til de involverte..

– (…….) Men er egentlig ganske sikker på at sistnevnte søstre ville tatt seg av henne, deres egne barn begynner å bli store.. Men innser at vi burde ha denne praten ordentlig i kveld!