Adrian ble født i uke 23: Krevde å bli satset på

Forberedt på at det kunne gå begge veier
Legene informerte mye – om hva som ville skje under fødselen, at babyens tilstand ville være avgjørende for om de ville satse på ham eller ikke, hvilken behandling som kunne være aktuell, og om hva som ville skje om de ikke valgte å satse på ham. Rosalinda ble også informert om eventuell  hastedåp og begravelse.

– Det var mye å ta inn over seg.

Imens fikk hun ikke lov til å kose med magen ettersom det kunne framprovosere rier. Rosalinda forteller hvor surrealistisk det føltes. Babyen i magen var veldig aktiv og sparket mye.

Lørdag var hun 23+2 og fikk tilbud om å reise hjem – det var ikke så mye mer de kunne gjøre. Men Rosalinda og mannen turte ikke. De visste at en fødsel kunne gå fort, og ønsket å være i trygge omgivelser når det skjedde. Dermed ble de på sykehuset.

Les om prematur fødsel

Det så ut til at ting hadde roet seg, og hver dag ekstra babyen fikk bli i magen, var gull verdt. Men mandag begynte småmurringene.

– Jeg fornektet det og holdt deg for meg selv. Det var ikke tydelig vondt, men det var vel da det begynte.

Adrian blir født

Det var over 16 uker igjen til termin, men Adrian hadde hastverk. Her vurderer teamet om de skal satse på ham eller ei.

Natt til tirsdag nyttet det ikke å fornekte lenger. Nå var fødselen i gang. Legene hadde et kjapt møte på gangen og bestemte seg for å utsette fødselen så lenge som mulig. Rosalinda ble trillet inn på en fødestue og fikk riehemmende drypp. Dryppet klarte ikke å stoppe riene, som fortsatt kom med fire minutters mellomrom. Ett døgn senere ble dryppet skrudd av, og det var klart til fødsel. Rosalinda var 23 uker og 6 dager gravid.

– Jeg hadde sju cm åpning, men vannet hadde ikke gått. Jeg var så utslitt at de til slutt bestemte seg for å ta vannet, selv om faren var tilstede for at navlesnoren skulle komme først og dermed komme i klem. Etter at de tok vannet, kjente jeg at han sparket seg nedover, og etter tre press var han ute.

Klokken var kvart på ett 09.09.09. Og rommet ble fylt av et skrik. Adrian var født.

– Jeg vet ikke hva jeg tenkte. Jeg visste ikke at han ville kunne skrike.

Etter at leger og sykepleiere hadde jobbet med ham i ti minutter kom beskjeden Rosalinda ventet på: ”Han er så sterk at han tar vi med oss”. De satset på Adrian!

– Vi gråt alle sammen.

Les: For tidlig fødte barn - mellom kjærlighet og teknologi

700 gram og viljesterk
Rosalinda hadde blitt mamma, men fikk ikke se sønnen sin. Pappaen derimot, fikk bli med. Da hun samme kveld fikk besøke sønnen sin for første gang, var hun høy på adrenalin og i lykkerus over at det hadde gått bra. Det viste seg at Adrian hadde nektet å la seg intubere etter fødselen, og hadde pustet selv de første seks timene før han havnet på CPAP for pustehjelp. Han var nøyaktig 700 gram, 33,5 cm lang og hodeomkretsen var 21,5 cm.

– Det var et sjokk å se hvor liten han var. Han hadde jo ikke kjentes så liten ut under fødselen. Men han var så ferdig og så perfekt selv om huden var nesten gjennomsiktig.

Etter 12 timers søvn gikk hun til nyfødtintensivavdelingen for å besøke Adrian igjen.

– Lykkerusen kom fort – før jeg rakk å bli bekymret. Men etter at alt ble forklart, skjønte jeg at det ikke bare var fryd og gammen. Mye kunne skje.

Adrian klarte seg forbausende bra, men hverdagen bestod av hyppige metningsfall (pustepauser) og alarmer. Først da han var én uke gammel, fikk Rosalinda ham på brystet for første gang. Det ble en fin opplevelse, og Adrian roet seg hos mamma. Neste dag var det pappas tur. Slike turer ut av kuvøsen var ikke noe som skjedde hver dag. Det tok tid, måtte planlegges og Adrian måtte ha en god dag for å takle det.

Les hva som kjennetegner det premature barnet

Adrian raser ned i vekt

Adrian dro til stadighet ut ledningene sine, og fikk prøvd flere typer respirator og sonder i løpet av tiden på sykehuset.

Til tross for at Rosalinda pumpet seg og Adrian fikk morsmelk, gikk han ned i vekt. Han veide bare 585 gram på det minste, og legene kjempet for å snu trenden. Det var da de oppdaget at Adrian kanskje ikke tålte morsmelk. Etter fire typer spesialmorsmelkerstatning fant de den riktige, og endelig gikk vekten oppover. Imens hadde han blitt så svak at han måtte legges i respirator. Selv om han gikk litt opp i vekt, var det ikke noen stor forskjell.

– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tenkte på det. Kanskje var det morsinstinktet. Men en dag spurte jeg om de hadde sjekket stoffskiftet hans.

Resultatet viste at Adrian hadde problemer med stoffskiftet og at det var en sterkt medvirkende årsak til at vektøkningen var så svak. Så snart han fikk medisiner skjøt vekten i været. En måned gammel hadde Adrian tatt igjen fødselsvekten.

Den vesle gutten var fremdeles veldig skjør og sensitiv både for bevegelser og lyder. Et bleieskift krevde fort tre personer og tok gjerne 20 minutter. Først måtte Adrian få beskjed om hva som skulle skje. Så kom en hånd forsiktig på ryggen hans, og med forsiktige og langsomme bevegelser holdt en i Adrian, én hadde kontroll på ledninger og den tredje byttet underlag og bleie.

– Det var ikke alltid det gikk heller. Ofte måtte vi avbryte fordi det ble for mye for ham og han fikk metningsfall.

Rosalinda skryter av personalet på avdelingen og sier at hun og mannen fort fikk være delaktige i hverdagen til Adrian. Og selv om det ikke var stort de kunne gjøre, fikk de komme og gå som de ville, og var hos Adrian det meste av tiden.

– De første to månedene satt vi vel egentlig nesten bare og så på ham.

Les også om ernæring for for tidlig fødte barn

Solskinnshistorie

Adrians historie er en solskinnshistorie. I motsetning til hva som er vanlig hos små premature, slapp han helt unna hjerneblødninger, og bortsett fra noen mindre infeksjoner var det ingen komplikasjoner.

– Det stod aldri om livet. Og vi følte oss trygge.

Det var få andre på den mest kritiske delen av nyfødtintensivavdelingen, men litt lenger ute i avdelingen var det to familier med barn født like tidlig. De tre foreldreparene fikk god kontakt, og Rosalinda skjønte hvor heldige de hadde vært.

– De andre hadde hatt en vanskeligere start enn oss.

Hun sier at kontakten med familier i samme situasjon var uvurderlig, og at de har fått venner for livet. For mens de små var på nyfødtintensivavdelingen ble de oppfordret til å komme seg ut av og til.

– Vi gikk på kino og sånne ting innimellom. Så lenge Adrian var frisk, var det ingen grunn til at vi ikke skulle komme oss ut litt og være kjærester. Det var viktig for å beholde kreftene. Man lever i sin egen boble, og det er lett å bli preget av alle skjebnene på avdelingen. Da er det viktig å verne seg litt.

Siden Rosalinda og mannen bor i nærheten av sykehuset, flyttet de også hjem en stund, og Rosalinda forteller at det gjorde godt. Begge fikk pleiepenger og kunne være hos Adrian så mye de orket.

Da Adrian var åtte uker ble han endelig koblet av respiratoren og klarte seg med bare CPAP.

Les mer om for tidlig fødte barn

Nærmer seg hjemreise
I november fikk de beskjed om at de kanskje ville komme hjem til jul. Adrian ville da være tre og en halv måned gammel. Det ga en positiv oppsving og familien jobbet målrettet mot utskriving. Men så kom svineinfluensaen til landet.

– Adrian ble syk. Heldigvis var det ikke svineinfluensa, men parainfluensa. Men sykdommen slo ham hardt ut.

Adrian havnet på isolat. Rosalinda ble også influensasyk, men siden de ikke visste om det var den samme sykdommen, fikk hun ikke besøke sønnen sin. Imens var Adrian syk, nektet å spise og trengte mer hjelp igjen. Hjemreise var en fjern tanke.

– Jeg fikk meg en skikkelig knekk. Alt raknet. Det var forferdelig å ikke få komme inn til ham. Jeg lå syk i en uke på pasienthotellet – full av raseri og sinne.

Les: For tidlig fødte - vaksinasjon og sykdom

Permisjon?
Da julen nærmet seg, var ikke Adrian klar for utskriving. Men Rosalinda hadde lyst til å høre om de kunne få Adrian med seg hjem på permisjon noen timer på julaften. Hun visste at det ville avhenge av vær og vind, Adrians dagsform og at det stod en varm bil klar og ventet på dem.

– Jeg spurte og de sa ja med en gang. Det hadde jeg ikke trodd. Vi måtte bare få opplæring i de siste tingene først.

De fikk sju timer hjemme.

– Det ble en julaften full av følelser. Vi satt bare der og stirret på ungen og skjermen med Adrians verdier. Moren min kom med ribbe, men vi åpnet ikke gaver og sånn. Vi fikk ha Adrian hjemme hos oss selv. Det var stort.

Dagen etter ble familien flyttet til familieavdelingen – siste stopp før hjemreise.

– Det var da hverdagen vår begynte.

I romjulen fikk de ha Adrian hjemme på permisjon en helg, og dagen etter termin ble Adrian utskrevet. Da var han nesten fire måneder gammel.

Adrian var fremdeles avhengig av ekstra oksygen, og familien måtte ha med målere hjem også. De sov på skift for å sørge for at Adrian hadde kontinuerlig overvåking.

Etter tre uker hjemme kunne Adrian gå over til vanlig morsmelkerstatning, og en uke senere var han kvitt den ekstra tilførselen av oksygen. Rosalinda beskriver tiden hjemme som koselig og lykkelig. De følte seg trygge på Adrian, og nøt å være hjemme.

Få problemer i etterkant

Kosestund hjemme med mamma.

Det eneste problemet Adrian har slitt med i etterkant, er at arrvevet i lungene hans gjør at han fort blir tett i brystet og har en del astmalignende symptomer. Dermed ble det mange luftveisinfeksjoner i løpet av det første året, og hyppige besøk på legevakt og sykehus.

På ettårskontrollen var konklusjonen at han er et unikum. Det har gått veldig bra med ham. Han skårer høyt på kognitive tester, har god forståelse, bedre språk enn snittet og nå har han også tatt igjen sine jevnaldrende i vekt og lengde.

Uproblematisk barnehagestart
Adrian begynte i barnehage i august og har ennå ikke vært syk. Rosalinda har vært mye involvert i barnehagehverdagen til sønnen, og har informert mye. Hun passer også på at Adrian får den oppfølgingen han trenger.

– Vi ønsker å være føre var. Jeg vet at senskader ofte oppdages i skolealder, men jeg mener det er litt seint. Men det er klart at jeg har det i bakhodet. Han er perfekt for meg uansett, og jeg er ikke redd.

Rosalinda mener at hun har senket skuldrene mer etter at Adrian fylte to år. Den beste bekreftelsen på at Adrian er frisk har hun rundt seg hver eneste ettermiddag – en aktiv, blid og pratsom to og et halvt-åring.

– Vi har alltid levd i nuet og gjør det ennå. Det er litt uvirkelig at det er den samme ungen som løper rundt som lå i kuvøsen så liten og svak. Det har gått over all forventning, og vi vet vi har vært utrolig heldige.

Rosalinda og mannen har engasjert seg for å få fram mer informasjon om premature. De savnet selv et nettverk fordi mange visste så lite. Rosalinda og mannen tok derfor kontakt med prematurforeldre i Trondheims-området og fikk laget sitt eget styre som en underforening av Prematurforeningen.

Selv om det var en tøff start på tilværelsen som foreldre, er ikke Rosalinda og mannen skremt.

– Vi er ikke redd for å få flere barn, avslutter Rosalinda.

Oppdatering:
Nå skal Adrian bli storebror. Termin er 8. oktober 2012 og det er en liten jente som ventes. Rosalinda har allerede kommet lenger i svangerskapet enn sist, og har fått cerclage (bånd på livmorhalsen) for å forsøke å unngå en ny prematur fødsel.

– Denne klippes i uke 37. Det er samme uka som Adrian fyller tre år, så det er spennende om hun kommer rundt samme dato, sier Rosalinda.

Adrian en stor gutt på 2 1/2 år. Han veier 10 kilo og er 85 cm lang - og har med det tatt igjen sine jevnaldrende.

Les alt om premature barn

Les alle fødselshistoriene

Les alt om søvn