Har dere fått tvillinger? Da er dere heldige! Tvillingforeldre opplever at de har mye å glede seg over. Men utfordringene står også i kø for å takles, både på det praktiske og følelsesmessige plan.
Mange vordende tvillingforeldre lurer på om de kan klare å bli like glad i to barn på en gang. Klart man kan det! Men man bør være klar over at det kan ta lenger tid å knytte seg til to enn til ett barn, og at det ikke nødvendigvis skjer med samme fart og intensitet i forhold til begge barna. For mange vil det naturlige være å forholde seg til tvillingene som en enhet først, og så gradvis knytte individuelle bånd. Individuell tilknytning tar kortest tid i forhold til gutt-/jente- tvillinger, og lengst tid i forhold til eneggede. Mange foreldre til eneggede tvillinger trenger tid rett og slett på å lære forskjell på barna sine, og først når det er gjort, kan de begynne å knytte seg til det enkelte barn.
Tvillingfedre opplever oftere enn enlingfedre at de raskt får et nært og godt forhold til sine barn. Det faktum at tvillinger i mange situasjoner krever begge foreldrene, gjør dessuten far like viktig som mor helt fra starten av. Det er viktig at begge tvillingene knytter seg til begge foreldrene, så hvis «mors barn» og «fars barn» blir til hinder for det, bør begge foreldrene forsøke å bryte mønsteret ved å tilbringe mer tid med «den andre tvillingen».
Barselperioden
De fleste tvillingmødre blir slitne, og for mange er den første tiden hjemme mer krevende enn med ett barn. Mange opplever at de ikke er helt ferdige med fødselen når de forlater sykehuset. Ting kan ha skjedd som man ikke har fått forklaring på. Hvis det er uavklarte episoder i forbindelse med fødselen, er det viktig å snakke med jordmoren eller fødselslegen om hva som egentlig skjedde. Hvis ikke dette er en del av rutinene på sykehuset, bør man selv ta initiativ til det. Det er også mye god egenterapi i å snakke om fødselen, om og om igjen, kanskje også til en hjemmebesøkende helsesøster.
Ca. 10 % av tvillingmødrene opplever en mer langvarig depresjon. Hvis man har problemer med å forholde seg til barna, eller føler seg deprimert 2-3 måneder etter fødselen, bør man søke hjelp. Man bør henvende seg til sin lege og først be om en generell medisinsk sjekk. Hvis medisinske årsaker utelukkes, kan man be om henvisning til psykolog, psykiatrisk poliklinikk eller familievernkontor. Et par konsultasjoner kan være nok til å snu en vond situasjon.
Den første tiden hjemme
På sykehuset får man hjelp til stell og ved ammeproblemer, og man har noen å snakke med. Hjemme får man ofte følelsen av å være helt alene. Det er derfor viktig å konsentrere seg om noen få viktige ting, og ikke legge ambisjonsnivået for høyt. Barn trenger svært lite den første tiden. Får de nok mat, søvn og kos, er det i grunnen nok. Det er viktig at det finnes nok bleier, tilstrekkelig med klesskift, slik at man ikke trenger å vaske flere ganger om dagen, og morsmelktillegg og flasker i tilfelle problemer med ammingen. Det er også viktig at foreldrene prøver å få sovet ut innimellom. Er man noenlunde uthvilt, klarer man det meste.
Med to små barn kan det føles umulig å skulle dekke behovene til begge barna, og kanskje også andre søsken, til enhver tid. Og det er det også. Et begrep i psykologien er «en god nok mor», og det er noe helt annet enn en «supermor». Vi kan utvide det til «gode nok foreldre» for det gjelder også far. Dårlig samvittighet har aldri hjulpet noen.
