Siden svangerskapsuke 34 hadde jeg hatt regelmessige kynnere med ”tak” i mage og rygg om kveldene. Slike irriterende maserier som bare dabber ut av seg selv. På slutten av svangerskapet ble disse takene bare hardere og hardere, men de sluttet alltid opp etter noen timer. Så jeg ble ganske vant til og ha dem der…
Lørdag 29.01 var jeg som alltid opp på en av mine nattlige toalettbesøk. Klokka var da 05.30. Da jeg gikk og la meg igjen kjente jeg at jeg hadde disse vonde kynnerne igjen. Stusset litt over tidspunktet de startet siden jeg alltid hadde dem på kveldene. Satte derfor på stoppeklokkefunksjonen på mobilen min for og følge med på intervallene. Fikk uansett ikke sove igjen med disse småtakene. De varierte da med 6-8 min mellomrom. Måtte også på toalettet igjen, ble litt løs i magen. Må nevne at husets 2-åring fikk omgangssyken torsdagen før, så jeg regnet med jeg var blitt smittet. Æsj, typisk… En time gikk; jeg hadde vært x ant ganger på do og kynnerne ble litt hardere. Ble litt usikker på om det VAR omgangssyke eller om det var starten på noe. Samtidig tenkte jeg at magesmertene ved diare lignet veldig på de jeg hadde nå… Så jeg avventet og fulgte med på tidsintervallene. Tenkte også at det hadde jo vært typisk om det nå var fødsel på gang OG omgangssyke i tillegg! Kombinasjonen av pressrier, diare og oppkast høres jo ikke SÅ fristende ut akkurat… Stakkars jordmor.
Uregelmessige rier
Takene begynte og ta seg opp enda litt mer, og jeg måtte puste meg litt gjennom dem. Jeg innså at dette høyst sannsynligvis ikke bare var kynnere, men fortsatte og avvente. Det var fortsatt ingen regelmessighet på riene mine, de varierte i alt fra 5 til 8 min mellom. Så ingen indikasjon på at det kom til og skje noe helt ennå. Og siden det var så tidlig på morgenen ennå gadd jeg ikke gå ned og vekke sambo (som hadde kommet hjem sent på natta og hadde sovnet på sofean foran TV’n) eller ringe etter mamman min som skulle sitte barnevakt for Kristoffer.
Ca klokka halv 8 var det fortsatt ingen sammenheng i intervallene mellom riene mine, men de begynte og bli litt mer ubehagelige. Jeg sammenlignet dem med de riene jeg hadde da jeg fødte for 2 år siden, og konkluderte med meg selv at i smertesammenheng var de omtrent like sterke som da jeg hadde 3 cm åpning. Men DEN gangen var riene i det minste regelmessige med 4 min mellom på det stadiet! *knurr* Kl 07:44 ringte jeg føden. Men siden jeg ikke hadde så kjempevondt ennå, og siden det var så lang tid og ingen regelmessighet i riene, ble vi enige om og avvente litt til. Jeg kunne komme nedover når takene ble mer regelmessig og med kortere mellomrom, eller at jeg kjente at jeg begynte og få det veldig vondt. Jordmor mente at dette kjente jeg best selv, siden jeg hadde født før. Så jeg la på. Pustet meg igjennom ei rie til før jeg ringte mamma. Hun bor ca 4 mil unna meg, så tenkte det var greit om hun begynte og tenke på og komme innover. Greit om hun var her til vi plutselig måtte dra. Hun skulle stå opp og kjøre med en gang.
Vekker samboeren
Så gikk jeg ut og vekket sambo. Fortalte han at nå var vi i gang… ”Hva? Hæ? Har vannet gått?” ”Neeei, men hun vil nok ut” sa jeg, gikk inn og la meg i senga igjen, for jeg kjente det kom atter en ri. Sambo hørte at jeg pusta meg igjennom den, og fikk fart på seg. Vi ble enige om at han skulle dusje først. Selv hadde jeg også tenkt og ta en dusj, få vasket håret og slikt.
Sambo gikk i dusjen, og jeg kjente det bygget seg opp til en rie til. Men denne var annerledes enn de forrige. Men dog, VELDIG kjent fra sist fødsel… Jeg kom med et slags knurr/brøl. Delvis for og holde igjen og delvis for at sambo skulle høre meg. Heldigvis gjorde han det. Han kom kjapt inn på soverommet og lurte på hva som skjedde… ”Jeg må PRESSE!!!!!!”
En smule stresset sambo ringte nedover til føden for meg (kl 08:04) og snakket med dem. Han tok tiden mellom pressriene, og de var under 2 min mellom hver… Det ble sendt en ambulanse med jordmor med en gang, fikk vi vite. Så der lå jeg, i senga mi, og gjorde ALT jeg kunne for IKKE og presse. Jeg kunne jo ikke presse NÅ, kunne jo umulig ha full åpning! For noen tullerier…
Ambulansen kommer
Etter et kvarters tid (føltes mye lengre) ble det plutselig veldig fullt på soverommet vårt. Inn kom det ei jordmor og hele 3 ambulansemenn! Jordmor fikk kjapt undersøkt meg og konstanterte at her var det 10 cm åpning, hodet var kommet helt ned så her var det best at vi foretok forløsningen på stedet. Ellers ble det fødsel i ambulansen. Så jeg fikk lov til og presse. Oooooh, joy! Snille jordmora!
Men SÅ ble jeg bekymra for senga… Fostervannet hadde jo ikke gått! Og fostervann har jo en tendens og ødelegge madrasser… Så jeg kommanderte sambo til og hente en drøss med sengetøy og håndduker, senga skulle reddes! Hehe. De ble dandert overalt rundt meg og under meg, akkurat i tide til at lillemors hode titta ut. En pressrie til, ogg plutselig lå hun på magen min! (Fostervannet fosset ut etter at hun hadde kommet ut).
Endelig var jeg tobarnsmamma!
Lille Andrea kom til verden 29.01.11, kl 08:40. Født og laget på samme sted; DET er jo ikke verst! 😀 Hun var 3690 gram, 48 cm lang og 35 cm i HO.
Mamma kom 5 min etter at hun var ute…
Storebror våknet da ambulansepersonellet ankom. Han sove fortsatt i sprinkelseng, så sambo var og gav ham noen leker. Så han hadde det veldig greit… Satt og spilte på ei 17.mai-blåse faktisk, så jeg fikk da litt bakgrunnsmusikk også til fødselen min…
25 minutter etter at hun var ute tuslet jeg på egne ben ned 3 etasjer til ambulansen som sto og ventet på oss.
Alt i alt er vi ganske fornøyd med vår akutte hjemmefødsel! Lite smerte for mor, det gikk kjapt, og alt sto bra til med lillemor. Heldigvis var det ingen komplikasjoner under forløsningen, det er jo litt begrenset hva jordmor har med seg av utstyr i bagen sin…
