Dårlig hjertelyd
Jeg kom inn og ble lagt på obsposten. Jeg ble undersøkt med CTG, og på skjermen kunne vi se at babyens puls gikk ned til 60 i noen sekunder, og så opp igjen til 120. Samboeren min ble litt hissig og sa "Jeg liker ikke dette, det skal vel ikke være sånn?"
Jordmoren sprang for å hente ultralydapparatet og flere sykepleiere. Nå var det åtte sykepleiere i rommet, og åpningen min ble sjekket. Den var på null centimeter! Sykepleieren så på ultralydskjermen i fem minutter, og alle ble stille. Jeg greide ikke å si noe, for jeg rev meg i smerte. Da pulsen sank til null holdt jeg på å besvime. Og så ble jeg kjørt i vill fart til operasjon.
Les også disse fødselshistoriene:
Ungen må ut med én gang!
Fødselen begynte søndag – tirsdag ble det hastekeisersnitt
En traumatisk fødselsopplevelse
Gikk det bra?
Et par timer senere våknet jeg halvblind på intensiven. Jeg turte ikke å spørre noen om hvordan det hadde gått med datteren min. Men til slutt kom en sykepleier og gratulerte meg med den lille piken jeg hadde fått. Jeg fikk også vite at hun var sendt med luftambulase til et større sykehus fordi det hadde blitt veldig kritisk. De hadde holdt på med hjertekompresjoner på henne i elleve minutter før de fikk liv i henne. Det viste seg at det ikke var mer fostervann igjen, og at navlestrengen hadde vært surret to ganger rundt halsen hennes. Jeg hadde mistet veldig mye blod, så det hadde vært kritisk for meg også.
Får ikke sett Ylva Elise
Senere fikk jeg besøk av samboeren min som sa at han hadde fått se henne og tatt bilder i tilfelle noe skulle skje på turen til det andre sykehuset. Jeg fikk se noen bilder, men synet mitt var så dårlig at jeg ikke fikk sett dem skikkelig. Han skulle kjøre til det andre sykehuset for å være med datteren vår, for jeg var for dårlig til å kunne reise. Blodtrykket mitt var høyt, det var stor infeksjonsfare og jeg var dårlig.
To dager senere var jeg like dårlig, og alt jeg tenkte på var den stakkars lille jenta mi som var så langt unna, og som lå i respirator. Jeg spurte om jeg kunne reise til henne snart, men sykepleierne sa at de ikke ville ta sjansen. Da brøt jeg sammen og sa at jeg måtte få se datteren min – det hadde tross alt gått to døgn! Jeg fikk til nød og neppe reise dit med ambulanse. Endelig fikk jeg se henne. Selv om synet mitt ikke var helt bra, fikk jeg sett ganske mye. Hun lå i kuvøsen på kjøling for å forebygge en eventuell hjerneskade.
Hun var 2630 gram, 48 centimeter lang og 31,5 centimeter i hodeomkrets.
Les også disse fødselshistoriene:
Viljar satt fast – måtte hjelpes ut
Ble tatt med tang – under keisersnittet
Trist å ikke få med meg at sønnen min kom til verden
Kritisk for Ylva Elise igjen
Dagen etter skulle samboeren min ned på nyfødtintensiven igjen og se til henne mens jeg fikk mer blod. Det tok ikke lang tid før han kom tilbake, helt sjokkert, og fortalte hva som møtte ham der nede. Fem leger drev gjenoppliving av den lille engelen vår. Han ble sendt ut med én gang, og ble forklart at de skulle flytte litt på en sonde, men traff hjertet. En hjertepose revnet og ble fylt med væske, og dermed ble hun bevisstløs. Han fikk komme inn igjen når hun var i live igjen.
Jeg kunne ikke tro det jeg hørte. Etter alt vi hadde opplevd så langt, og hun som var på bedringens vei! Selvfølgelig måtte dette skje med akkurat oss, tenkte jeg. Nå hadde datteren vår lurt døden to ganger!
Frisk eller ikke?
To dager senere ble hun undersøkt med MR for å se om hun hadde tatt skade av den tøffe fødselen. MR-legen sa at Ylva Elise hadde en hjerneskade (Cerebral Parese), og vi ble veldig lei oss, og forvirret. Men det viktigste var jo at hun overlevde.
Etter 14 dager, mange samtaler og seks enheter med blod, fikk vi til slutt reise hjem. Ylva Elise ble godt fulgt opp av fysioterapeut og habiliteringstjeneste til hun var ti måneder gammel, men har aldri funnet noe "feil" med henne. På den siste undersøkelsen scoret hun høyest på alle testene, og er nå ei glad, livlig og perfekt jente på snart to år.
