Les også:
Svangerskapsdiabetes
Slik fordeler vektøkningen seg i svangerskapet
Lesernes siste magebilder før fødselen
Stor baby og lite bekken?
"Få sykehuset til å måle bekkenet ditt", sa mamma til meg flere ganger. Men stolte på at dersom de hadde mistanke om at bekkenet mitt var for lite, ville de vel ha målt det allerede? Jeg skulle hørt på mamma...
1. august kom, og lillemor lå ganske høyt over snittet. Hun ble estimert til 4,5 kilo og 11 i hodediameter. På grunn av svangerskapsdiabetesen hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke skulle gå over termin, for da kunne lillemor bli for stor, og det kunne oppstå komplikasjoner ved fødselen.
Igangsetting eller venting?
Vi dro til sykehuset med sykehusbagen i bagasjerommet – klar for baby. Vi var til vanlig kontroll med ultralyd og jordmor, og så ble jeg sendt til en overlege. Han mente jeg kunne gå en uke over termin uten at det var risikabelt. Lillemor hadde det så bra i magen, at det ikke var nødvendig å sette meg i gang. Jeg var knust.
Den neste uken var vi inne på kontroll tre ganger, men jeg ble fremdeles ikke satt i gang. Jeg var helt ødelagt, og så nedbrutt at jeg angret på alt. Jeg ville ikke bli mamma lenger. Jeg var redd for at alt skulle gå galt, og ville bare legge meg under dyna og glemme alt.
Fødselen begynner
Torsdag 8. august i nitiden på morgenen gikk slimproppen. Jeg tekstet ivrig med noen venninner som nettopp hadde fått barn, og de kunne forsikre meg om at nå ville det skje ting. Og sant nok. I 12-tiden kom det svake uregelmessige rier. Jeg ringte til mannen min, og fikk han hjem fra jobb. Jeg ville ikke være alene nå. Timen gikk, og vi telte rier og tok tiden på dem.
Da klokken nærmet seg ni på kvelden kom riene med 7-8 minutters mellomrom, og jeg ringte føden. De sa jeg kunne komme klokken 22, men måtte belage meg på å bli sendt hjem igjen. Og det ble jeg. Jeg fikk en stikkpille og skulle "sove på det". Yeah, right. Vi dro hjem i ett-tiden på natten, jeg tok pillen, og... fikk ikke sove.
Drar tilbake til sykehuset
Riene ble så kraftige at jeg holdt på å slå hull i veggen på soverommet. Og vi dro tilbake til sykehuset. Klokken var tre på natten, og jeg ble lagt inn. Det var fullt på føden, så vi ble lagt på et undersøkelsesrom så lenge. Jeg fikk smertestillende, men det var vondt likevel.
Vi ble flyttet til et føderom, og jeg fikk tidenes beste jordmor som skulle hjelpe meg gjennom dette. Riene kom jevnt, men det gikk trått. Jeg ble hjulpet hele veien. De tok vannet mitt. Det var en merkelig følelse, men det var deilig å vite at det gikk fremover.
Prøver badekar
Jeg hadde lyst til å prøve badekar, for det så utrolig deilig ut. Men det var det ikke. Vannet var varmt, og jeg hadde så sterke rier at jeg nesten besvimet. Så da var det opp igjen.
Sånn midt på dagen fredag fikk jeg endelig epidural. Det var fantastisk deilig, og jeg sovnet. Jeg sov i nesten to timer!
Da jeg våknet til igjen, fikk jeg drypp. Det gikk trått, og de måtte hjelpe meg videre. De stimulerte meg, og sjekket at lillemor hadde det bra. Hun hadde forsåvidt det, og hun hadde kommet lenger ned i bekkenet nå.
Les også:
Slik er den igangsatte fødselen
Alt om epidural
Slik blir du undersøkt under fødselen
Plutselig ble det verre
Uten forvarsel kom smertene tilbake - verre enn før. Det var visst fordi jenta mi lå så langt nede nå. Ingenting hjalp. Jeg hadde ikke spist på 12 timer, og alt jeg spiste kom opp igjen. Stakkars mannen min som stod og tok imot alt. Og samtidig gjorde han alt han kunne for å holde motet mitt oppe.
Jeg var utslitt, neddopet av epidural og "høy" på lystgass. Alt var tåkete og rommet snurret. Uten at jeg la merke til det, var det plutselig tre leger i rommet. De heiste opp beina mine for å sjekke at lillemor hadde det bra, og tok blodprøver av henne. Nå begynte jeg å forstå at noe var galt.
Prøver litt til
Alt hadde stoppet opp på 8 centimeter åpning. Klokken var rundt 16:30. De ville gi det litt mer tid for å se om de to siste centimetrene kom. Jeg husker jordmoren ba meg reise meg opp og bruke tyngdekraften for å få babyen nedover. Prekestolen var min beste venn nå. Jeg stod og hang over den og duppet av mellom riene. Blikket hvilte på en digital klokke som telte ned sekundene til legen skulle komme tilbake og avklare om det skulle bli keisersnitt.
Jeg gråt. Samboeren min stod trofast ved min side, og strøk meg på ryggen. "Jeg orker ikke mer, jeg vil bare dø", sa jeg til ham. Dette hadde gått for langt. Det var ikke sånn det skulle være.
Det blir keisersnitt
Da klokken var 19:30 kom legen tilbake. Han snakket med jordmor, og i løpet av fem minutter var jeg i sengen på vei til operasjonssalen. Jeg var livredd for å bli operert, men tenkte "Bare få henne ut!". Jeg orker ikke mer.
På operasjonssalen lå jeg på et smalt bord. Jeg trodde jeg skulle rulle av. Mannen min satt tett inntil meg, og strøk meg på pannen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart dette uten han...
"Vi må få vekk denne", hørte jeg noen sa før de kastet kameravesken til mannen min. I ettertid fikk jeg vite at gulvet var fullt av blod. Det fløt, og jeg mistet masse blod.
Jenta kommer til verden
Så hørte jeg et klynk bak forhenget. Hun var her! Mannen min knipset bilder i fleng, og godt var det, for jeg husker nesten ingenting av dette. Jeg husker ikke første gang jeg så datteren min, og det gjør veldig vondt. Da er det godt å ha mange bilder av det.
Mannen min og lillemor forlot operasjonssalen for å veie, måle og klippe navlestrengen. Jeg lå igjen og ble sydd sammen. Jeg husker de kom tilbake og at mannen min sa "Se på jente vår, da". Han hadde tårer i øynene, og lillemor ble lagt på brystet mitt. Vi tok det første familiebildet, og så forsvant de igjen. Jeg lå igjen alene.
Lenge på overvåkningen
Etter jeg ble sydd sammen, ble jeg fraktet til overvåkningen hvor jeg skulle ligge etter inngrepet. Jeg ble dessverre liggende der lenge – alene og uvitende. Legene som utførte keisersnittet kom inn, for jeg hadde visst mistet enda mer blod. Det ble bestemt at jeg skulle bli liggende der over natta.
Ingen visste hvor mannen og datteren min var, eller når jeg skulle få se dem. Takk Gud for at jeg var såpass neddopet, for ellers ville jeg gått fra vettet. Jeg maste og maste. "Hvor er de? Når kommer de?" De satt på et rom oppe på fødeavdelingen – også alene, og uten å vite hvor jeg var.
Møtes igjen
Noen fra føden måtte bli ledige slik at de kunne følge mannen min og jenta mi ned til meg. Rundt 22:40 kom en trilletralle med verdens vakreste skapning oppi, og en superkry pappa bak. Jeg fikk henne på brystet mitt, og hun sovnet på flekken. For en surrealistisk følelse! Morsfølelsen! Den grenseløse kjærligheten til datteren min.
Jeg var så neddopet at følelsene ikke kom til overflaten, og det var vondt. Vi fikk ti minutter sammen før de måtte gå. Jeg måtte sove på overvåkningen, mannen min på et soverom på føden, og lillrmor var hos jordmødrene. Det var jo ikke sånn det skulle være! Vi skulle jo sove sammen alle tre. Vi var jo en familie!
Tar tid å bli bra igjen
Morgenen etter ble jeg flyttet opp på føden i sjutiden på morgenen – gjenforent med den lille familien min. Jeg hadde mistet to liter blod, og fikk ikke reise meg opp av sengen. Lillemor lå stort sett på brystet mitt hele dagen. Hun fikk NAN på flaske for jeg hadde ikke melk i det hele tatt. Det tok nesten 2 1/2 uke før melken kom.
Jeg måtte ha hjelp av tre personer for å komme meg ut av sengen på do. Det tok meg nesten ti minutter å gå tre meter. Men dag to og tre gikk mye bedre. Og den fjerde dagen var alt bra igjen. Nesten. Nesten perfekt.
Hadde for smalt bekken
Dagen vi skulle hjem, kom den ene legen som hadde operert meg inn, og fortalte meg hva som hadde gått galt. Det viste seg at bekkenet mitt var for lite. Jeg ville aldri ha klart å føde lillemor naturlig.
Jeg var sint og lei meg. Hvorfor hadde ingen sjekket dette på forhånd? Jeg var skuffet og ganske opprørt. Jeg kunne vært spart for en ganske traumatisk opplevelse. For det var det dette var – ganske traumatisk.
Likevel verdt det
Nå som jeg skriver historien, kjenner jeg at dette var ganske tøft. Jeg har felt noen tårer mens jeg skrev fødselshistorien. Men det var godt å få tenkt gjennom det, og satt ord på det.
Nå er melka på plass, lillemor har stabilt blodsukker og sover godt om natten, så det går bra. Og jeg kjenner at jeg kunne gjort alt om igjen. Er ikke det sykt? Å si det etter det marerittet jeg var gjennom?
Jeg vet at neste gang så skal jeg ikke tro at sykehuset passer på meg. Jeg skal ha planlagt keisersnitt neste gang. Jeg vet allerede nå at det blir en neste gang. Forelskelsen og morsfølelsen, kjærligheten og alt kom til slutt.
