Blir det igangsetting?
Jeg håpet at de ville sette meg i gang, og var rett og slett litt lei av å vente. Selvfølgelig håpet jeg at fødselen skulle starte av seg selv, men det ga kroppen ingen tegn til. Jeg snakket litt med jordmor, og det ble igjen tatt ultralyd. Men jenta mi hadde det så fint i magen, at de ville vente en stund til.
Noen dager etter ble jeg satt i gang. Jeg hadde store forhåpninger til hvordan fødselen ville bli, men gruet meg selvfølgelig også. Jordmor sjekket åpningen, og siden den var 1-2 centimeter slapp jeg modningspiller, og de tok vannet. Jeg hadde gått med mye og ganske sterke kynnere siden uke 15, men visste ikke at jeg hadde åpning.
Riene tar tak
Så kom riene. I begynnelsen var de ikke så vonde, og kjentes ut som menssmerter. Men så ble det verre. Jordmor sa jeg kunne prøve lystgass om jeg følte for det, og jeg tenkte det ville være greit. Masken satt godt på, og etter å ha pustet inn litt gass under en ri, kjente jeg meg temmelig brisen. Jeg husker jeg så den ene jordmoren rett i øynene og flirte. Jeg fikk latterkrampe, men unnskyldte meg etterpå. Jeg hadde hele tiden to jordmødre med meg, den ene var student. Det vil si at begge to sjekket åpningen hver gang.
Etter et par timer med rier som var overkommelige, fikk jeg plutselig feber. Pulsen til jenta mi gikk opp, og jeg følte meg svak. Jeg hadde ikke mye krefter og husker jeg tenkte ”Hvordan i alle dager skal jeg klare å føde når jeg ikke en gang klarer å bre over meg dyna”. Jeg hutret og frøs, og hadde 40 i feber. Jeg ville bare sove og slappe av, men det var det ikke mye tid til. Jeg skulle jo føde!
Les flere fødselshistorier:
Fødselen ville jeg helst bare glemme
Keisersnitt 14 dager på overtid
En traumatisk fødselsopplevelse
Langsom fremgang
Jordmødrene sjekket stadig åpningen, men det skjedde lite. Smertene ble intense, og jeg prøvde å ta en tur i dusjen. Det ble ingen suksess, og jeg klarte med hjelp å komme meg tilbake i senga igjen. Jeg ville bare ligge under dyna. Lystgassen ble flittig brukt. Det var under ett minutt mellom riene, og til slutt hadde jeg rier hele tiden – uten pause. Jeg klarte nesten ikke å holde ut smertene.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha epidural, men når jordmoren sa til meg at hun trodde det ville bli skikkelig tøft uten, begynte jeg å vurdere det. Det var så liten fremgang at hun mente jeg måtte ha epidural. Etter cirka 15 minutter kom anestesilegen, men det skulle vise seg å bli vanskelig å få satt sprøyten. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å ligge i ro, og riene var tette. Det måtte tre stykker til for å holde meg fast lenge nok. Jeg husker anestesilegen sa til meg: ”Du må ligge helt i ro, hvis ikke kan jeg ikke sette denne sprøyta”. Til slutt fikk han satt den, og ting ble mye bedre. Smertene ble mer dempet og riene var ikke like tette lengre.
Plutselig blir det hastekeisersnitt
Plutselig ble magen helt flat på den ene siden. Jordmødrene skjønte ikke hva som kunne ha forårsaket det. Det ble tilkalt flere leger som så på magen min. I og med at jeg hadde feber, magen min var flat på den ene siden, og pulsen til den lille ble så høy, ble det avgjort at jeg måtte ha hastekeisersnitt. Og det fort!
Fra avgjørelsen ble tatt, til jeg var trillet ned på operasjonsbenken tok det 15 minutter. Jeg fikk 10 sekunder til å bestemme meg for narkose eller bare lokalbedøvelse. Jeg valgte narkose, for jeg turte ikke å være våken. Jeg var både redd og sliten.
Det gikk bra
Det ble mørkt, og jeg våknet av at han som hadde operert meg forsiktig over kinnet. Jeg hadde mistet mye blod, og var svak og slapp. Jeg måtte nesten ha blodoverføring. Under operasjonen fant de ut hvorfor magen var flat på den ene siden. Jeg har en muskel som ikke fungerer på den ene siden. Det vil si at jeg sannsynligvis ikke kunne føde uansett hvor lang tid jeg hadde hatt.
Hvis jeg hadde født normalt, ville jeg mest sannsynlig ha ødelagt livmoren også, og i verste fall måtte operere. Ikke nok med det, så var navlestrengen til lille gullet to ganger rundt halsen hennes.
At det ble hastekeisersnitt var det beste for alle sammen.
Barnefar var med hele veien, støttet meg og stilte opp. Jeg hadde ikke klart det uten han. Han fikk dessuten se datteren vår allerede 20 minutter etter at hun var ute, mens jeg måtte vente 45 minutter før jeg fikk se min velskapte, fine, perfekte datter.
Jeg var førstegangsfødende, og regnet med at min lille jente ikke kom til verden før termindatoen. Det stemte også, for hun kom ikke før hele ti dager etter termin. Men det begynte seks dager over termin. Det var litt lite liv i magen. Den lille var veldig rolig, og jeg ble bekymret. Jeg tok kontakt med jordmor. Hun syntes hjertelyden var for lik hele tiden, normalt skal den gå litt opp og ned når babyen er i aktivitet. Men den holdt seg lik i mange minutter. Jeg drakk tre glass sterk saft og spiste en sjokolade, men det var ingen forandring.