Emil Aleksander blir født
Ca kl tre om natta fikk jeg beskjed om at NÅ blir du mamma! Husker bare at jeg hylskrek av redsel mens de trillet meg inn på operasjonsstua. Og så ble jeg ble lagt i narkose, og keisersnittet ble tatt. Å ta keisersnitt i narkose var spesielt. Det var rart, og jeg synes det var trist å ikke få med meg at sønnen min kom til verden.
Dagen etter våknet jeg på intensiven. Jeg var full av ledninger, koblet til maskiner og skjønte egentlig lite og ingenting. Ingen baby var ved siden av meg, og jeg tenkte, "Herregud, de tok han ikke ut, eller er han død?" Heldigvis kom det fort en sykepleier og fortalte meg at alt var fint – min lille skatt var helt frisk, en sterk gutt som pustet selv og alt! Han var bare liten og litt tynn siden han nesten ikke hatt fått næring fra meg den siste måneden i magen pga forgiftningen. Så han lå derfor på nyfødt/prematuravdelingen.
Les også: Gi deg selv tid til å være barselkvinne
Ikke tilpasset rullestol
En stund etter var gleden stor da jeg fikk min lille skatt på 1920 gram og 43 cm på brystet mitt. Da var jeg bare lykkelig over at jeg var blitt mamma til en så nydelig gutt. Og skrytebilder på Facebook måtte selvfølgelig til. Gratulasjonene strømmet på, og jeg var egentlig bare lykkelig.
Etter to døgn på intensiven fikk jeg endelig flytte til fødeavdelingen, men der begynte flere nedturer. Jeg fant ut at jeg var "fanget" på et sykehus med en fødeavdeling som ikke har et handicaptoalett. Jeg ble så sint og fortvilet. Tenk at en fødeavdeling på et sykehus i Norge i 2012 ikke har et handicaptoalett! Og Haugesund sykehus er så gammelt at jeg kom meg ikke inn på de vanlige badene med rullestol heller. Legene og sykepleiere beklaget og sa at de kunne jo hjelpe meg inn på toalettet og i dusjen, men da bare raste jeg enda mer, full i hormoner som jeg var. Jeg har klart meg hele livet selv, og da skal jeg f*** meg ikke ha hjelp nå, bare for at et sykehus ikke har et stort nok bad til rullestol! Så jeg gjorde som jeg pleier, og ordnet opp selv. Jeg fikk min pappa til å ta med toalettstøttene mine hjemmefra og så fikk jeg laget meg mitt "eget" bad på et undersøkelsesrom, der var det helt grei plass og det var toalett og dusj. Men jeg kunne jo kun bruke det når det var ledig fra undersøkelser da. "Jaja, Det får bare gå, jeg overlever", tenkte jeg.
Ingen søvn og fødselsdepresjon?
Dagene var tunge og slitsomme på sykehuset, med en prematur baby kommer det mye ekstra å passe på, med mating, vitamintilskudd osv. Jeg var så stressa av alt som hadde skjedd at det var umulig å sove. Jeg fikk rett og slett ikke til å sove uansett hva de puttet i meg. Noen sykepleiere var bekymret, men jeg fikk overbevist de om at om jeg kom meg hjem, så kom jeg til å få sove. Jeg hadde vært på sykehus i 12 dager og var så lei. Og siden min lille skatt hadde lagt på seg fint, og han klarte å spise og holde varmen selv så fikk vi til slutt dra.
Jeg var så utrolig glad da jeg endelig var hjemme, bare meg og babyen min. Men det var ikke lenge før kroppen min sa ifra at nå var det nok! Jeg var plutselig etter bare et par dager hjemme helt utmattet! Jeg var så trøtt og sliten at jeg knapt husket va jeg het. Jeg glemte å spise selv og var kun opptatt av at babyen min fikk stell og i seg nok mat sånn at han vokste. Mens jeg gråt. Og tenkte at "skal dette liksom være det største som går ann å oppleve? Jeg har jo aldri vært mer sliten i hele mitt liv!"
Les også: Man skal jo være lykkelig
Gleden forsvant
Jeg orket ikke besøk, jeg logget ikke på på Facebook og jeg svarte ikke på telefoner. Jeg stellet babyen min, og det brukte jeg alle mine krefter på. Men gleden av å ha blitt mamma var forsvunnet i tårer. Jeg bare gråt og gråt.
Famile og venner "slo alarm" og jeg kom meg til legen, men jeg var så sliten på det tidspunkter at dette husker jeg ingenting av. Det endte iallefall med at jeg ble sendt til Haugesund igjen. Der ble jeg ble innlagt for å ta ECT-behandlinger mot fødselsdepresjon. Dette innebærer å bli lagt i narkose for å så få strøm sendt inn i hjernen, som skal ta bort depresjoner fortere enn for eksempel tabletter. Det høres i grunnen verre ut enn det er. Uansett jeg var så sliten at jeg brydde meg ikke om hva de gjorde med meg. For å gjøre historien litt kortere. Det virket bra på meg, og etter noen uker var jeg erklært frisk og fikk etterhvert tilbake energien, og ikke minst fikk jeg tilbake gleden av å ha blitt mamma!
Sårende bygdesladder og kommentarer
Og de nye kreftene trengte jeg virkelig. Siden jeg bor på et lite sted, svirret bygdesladderen og falske rykter rundt. Ting som at andre hadde fått omsorgen for min sønn, og at jeg ikke kunne ta meg av han selv. Folk kunne jo ikke forstå hvordan jeg som satt i rullestol kunne velge å bli alenemamma, for jeg burde da virkelig gjort alt for å holde sammen med barnefaren som har to bein å gå på. For en i rullestol kan jo ikke ta seg av en unge alene?
Dette skal jeg innrømme at kom litt som et sjokk for meg, For det at jeg sitter i rullestol var aldri en del av bekymringene mine mens jeg var gravid. Jeg hadde bekymringer som hvem som helst andre – ønsket om å få et friskt barn at alt skulle gå fint, men aldri rullestolen.
Les også om babyens utvikling måned for måned
Tenkte ikke over handicapet før hun ble mamma
Jeg har egentlig aldri tenk så mye over at jeg har et handicap før jeg ble mamma. Jeg er ikke vant til at familie, venner, eller kjærester har tenkt så mye over det heller. Venner har sagt at når de ble kjent meg meg så glemte de rullestolen relativt raskt. Det høres kanskje merkelig ut for mange men sånn er det faktisk.
Jeg har et medfødt handicap som gjør at jeg har nedsatt styrke i beina, og dårlig balanse. Men til gjendgjeld er jeg blitt veldig sterk i armene, og ellers er jeg som alle andre. Jeg har alltid klart meg selv som hvem som helst annen. Jeg gjør alt selv, og har ingen hjelp i hjemmet eller noe. Jeg vasker faktisk leiligheten min selv, jeg legger sengetøy på senga mi selv, jeg handler mat selv, jeg lager mat selv, jeg vasker klær selv, og jeg tar meg faktisk av sønnen min helt selv! Og han har det like godt som en med en mamma som går på beina sine.
Mye fordommer
Men etter at jeg ble mamma til verdens skjønneste gutt i juli har jeg altså opplevd mye fordommer, og hvis det ikke er fordommer så er det ofte "Å så flink du er." Jeg har av og til følt at jeg må være den eneste mammaen i verden som sitter i rullestol, men det er jeg jo absolutt ikke. Jeg har opplevd hvor lite folk vet, men tror de vet.
Folk glaner, og noen kommer bort å sier at de ikke kan forstå hvordan det går an, og hvordan det skal gå videre. Jeg kan forstå at mange lurer, men det overrasker meg likevel hvor lite opplyste mange er i år 2012. Det overrasker meg at så mange tror at, sitter man i rullestol så må man ha hjelp til alt. Stakkar meg, og hvor fælt det må være.
Les også: Ble mamma - alene
Godt sagt av jordmoren
På sykehuset virket til og med mange leger, og sykepleiere mer eller mindre sjokkert, "Oj, klarer du å hente mat selv? Oj klarer du å skifte på og mate sønnen din helt selv?" Dette forbauset meg og irriterte meg grønn. Men det var det i det minste godt når den ene jordmora satt seg ned med meg og sa "Camilla, du er den første i rullestol jeg har hatt som jordmor, men jeg og vi her har lært så utrolig mye av deg. Du har bevist at det går an, og at det ikke er synd på deg på grunn av en rullestol. Hvis det er synd på deg så er det i så fall på grunn av at du var uheldig og fikk svangerskapsforgiftning. Og for at et sykehus ikke har tilrettelagt som det burde. Men det er ikke synd på deg fordi du sitter i rullestol."
Det var så godt å høre det. For det er helt rett. Det er ikke synd på meg på grunn av rullestolen. Det er selvfølgelig ulike grunner til at folk sitter i rullestol, og noen trenger mye hjelp. Men sånn er det ikke for meg. Da jeg var liten, lærte jeg å gjøre ting selv akkurat som andre, men på min måte. Jeg er heldig. Jeg er ikke flink, jeg er ihvertfall ikke flinkere enn hvem som helst andre alenemammaer. For hvorfor skal ikke jeg gjøre ting selv når jeg kan?
Vi finner ut av dette - sammen
Flere har sagt til meg når de ser meg med sønnen min "Uff det må da være slitsomt for DEG å ha en unge, du som sitter i rullestol. Og er alene. Tenk når han begynner å gå, og om han kommer til å løpe fra meg! Til det kan jeg fortelle dere at, klart det er slitsomt til tider, men ikke noe mer slitsomt enn det kan være for hvem som helst alenemamma, eller en mamma i det hele tatt tror jeg.
Klart jeg har andre utfordringer. Jeg kan jo ikkje bo i en leilighet i tredje etasje uten heisfor eksempel. Og det er litt vanskelig å trille vogn samtidig som jeg kjører rullestolen og lufter hunden min. Derfor har bæretøy vært en god løsning for meg, og så bruker sønnen min heller vogna når vi er på tur sammen med venner og familie. Jeg kan heller ikke hoppe utav sofaen og løpe med en gang han min våkner. Jeg bruker nok litt lenger tid på å komme meg opp av sofaen , men det er ting som sønnen min kommer til lære seg akkurat andre barn som kjenner meg har gjort. Og hunden min har gjort. Jeg er ikke beskymret for det. Vi kommer til å finne ut av alt sammen underveis, det er jeg sikker på.
Det som er vanskeligst med å være mamma i rullestol for meg, er ikke rullestolen. Det som er vanskligst er at jeg føler jeg hele tiden må bevise at jeg kan være en god mamma, og må bevise at jeg klarer det helt fint.
Men tro meg, selv etter en tøff start så er livet som mamma akkurat like herlig og fantastisk på hjul!
Les flere fødselshistorier
Les også: - Jeg er glad og redd på samme tid
Les om keisersnitt
