Riene er tette nok – men ikke kraftige nok
Klokken 6:30 ringer sambo føden, siden jeg ikke klarer å snakke under riene. Jeg har jo hørt at man kan dra til føden når riene er regelmessige, varer 45-60 og det kommer tre på ti minutter - og slik har det nå vært i over to timer. Men jeg har ikke tenkt at jeg skulle dra enda, siden riene ikke var så sterke. Nå begynte riene å bli sterkere og jeg var fremdeles usikker på om de var sterke nok. Men også litt redd for at det plutselig går fort, med tanke på at de har vært hyppige og regelmessige. Jeg aner ikke hva de snakket om, men han sier vi fikk beskjed om å komme inn klokken 8. Vi sier da at vi drar litt før halv ni for da får vi sendt sønnen vår på skolen først.
Sambo går å vekker sønnen vår på 6 år, og forteller at lillesøster kommer snart. Han får ikke særlig reaksjon på det da han er veldig trøtt. De går ned for å spise frokost, mens jeg går på badet for å vaske meg litt og kle på meg. Riene er nå brått mye værre, så dette bruker jeg en hel time på, innimellom alle riene. En rie etter å ha tatt på deodorant kan jeg konstatere at den allerede er svettet bort.
Sønnen min kommer innom på badet for å kle på seg og jeg prøver å virke så normal som mulig og småsnakker med han. Før hver rie sier jeg at jeg må ha en pustepause og ikke kan snakke. Snur meg vekk og puster meg igjennom. Han sier "Mamma det ser litt tungt ut". Jeg må rope på sambo for at han kan komme å ta på meg sokkene, for det klarer jeg ikke selv nå plutselig.
Pakker fødebagen ferdig
Ca halv åtte kommer svigermor som må kjøre sønnen vår til skolen. Jeg prøver å pakke resten av fødebagen (ting som jeg bruker daglig som jeg derfor ikke har kunnet pakke før). Jeg hadde heldigvis skrevet en liste, ellers hadde jeg ikke husket noen ting. Det ender med at jeg bare pakker halvparten på den lista - jeg klarer ikke bevege meg stort rundt og hvertfall ikke konsentrere meg om dette. Mamma ringer, siden vi ringte henne tidligere uten å få svar. Sambo forteller at vannet er gått og rier er i gang og at vi snart drar til sykehuset. Hun ber om å få snakke med meg og ønsker meg lykke til. Jeg virrer litt rundt på kjøkkenet og har egentlig ikke oversikt over noe. Prøver å tenke igjennom hva jeg skal få med meg ut døra, men klarer ikke å samle tankene. Jeg ber sambo ta med helsekortet - det MÅ vi ha med. Og han finner fram sko og jakke til meg, så drar vi.
Sambo kjører fint og rolig de 20 minuttene det tar til sykehuset. Jeg løfter rompa opp fra setet ved hver rie, puster og drikker av vannflasken min. Det er ca 2-3 minutter mellom hver rie ifølge klokka på dashbordet. Han slipper meg av rett utenfor inngangen, og jeg går inn alene mens han parkerer. Jeg har en rie rett før jeg går ut av bilen og en med en gang jeg kommer inn døren. Jeg står å lener meg mot en vegg og en dame som går forbi stopper og spør om det går bra, jeg nikker og smiler så overbevisende jeg kan. Er litt småbekymret for at jeg får en rie i heisen og ikke er i stand til å gå av når døren åpner seg til riktig etasje, men jeg rekker å komme meg ut av heisen og setter meg i en stol for å vente på sambo før vi går inn på føden. Igjen kommer det en dame bort når jeg har en rie, antageligvis en jordmor, og spør om jeg har rie. Hun reagerer kanskje på hvorfor jeg sitter alene ute i gangen, men jeg sier jeg venter på samboeren min som akkurat da kommer ut av heisen.
Brannøvelse på føden
Så går vi inn på føden sammen, der vi blir møtt av rop og skrik og masse action. De har nemlig brannøvelse og "later som" de evakuerer en fødende kvinne. Vi blir raskt informert om hva som skjer. Vi møter jm fra kontroller vi har vært på som sier det er fint å se oss der (at det blir en normal fødsel uten tegn til sf). En annen jm går til vaktrommet for å si at vi er kommet. Vi blir da tatt imot av en jordmorstudent og hilser også på jordmoren hun går sammen med. Men det er studenten som viser oss inn på en fødestue og er den som er hos oss. Nå er riene skikkelig ille, klarer egentlig ikke helt å få med meg hva som er inne på fødestuen engang. Får med meg at det er en seng og lener meg over den.
Heretter har jeg ikke helt oversikten over hva som skjedde i hvilken rekkefølge - men jeg skal prøve...
Vi får beskjed om at de ikke ønsker å sjekke åpning mer enn nødvendig etter vannavgang pga infeksjonsfare. Jeg får byttet ut bindet med den berømte bleien, men beholder mine egne klær på. Får også beskjed om at jeg kan få prøve badekar senere om jeg vil, men først er det ctg-måling som viser at alt er bra. Jordmorstudent masserer korsryggen - det var deilig! Jeg får tilbud om steriltvannspapler men det vil jeg ikke prøve. Får tilbud om sånn massasjeapparat i korsryggen men takker nei. Får tilbud om badekar og dusj, men sier nei. Hadde jo egentlig lyst til badekar på forhånd men. Sier egentlig nei til alt - føler det er slitsomt å forholde meg til noe annet enn å puste.
God pusteteknikk
Jeg får skryt for god pusteteknikk av jordmor. Sambo spør om jeg puster "sånn som de gjør på tv" med vilje, eller om det kommer naturlig. Det kom veldig naturlig. Jordmor trodde jeg hadde tatt noen kurs av gravideyoga eller lignende. Jeg synes det er best å stå foroverlent, lener meg på den ene armen og presser på en punkt i korsryggen med den andre hånden og samboer presser på samme punkt på andre siden. Sånn tar vi rie for rie. Det kommer en annen jordmor innom for å veksle noen ord med min jordmor, og tilbyr meg aromamassasje, jeg skal bare si i fra om jeg vil ha det senere. Samboer sier at det tilbudet bør jeg takke ja til - det er ikke ofte man får gratis aromamassasje! Og det har jeg lyst til. Men det blir til at jeg ikke spør etter det fordi jeg husket ikke hva hun het. Teit hva?
Så skal de sjekke meg - studenten først, og det gjør mye vondere med hun enn med jordmoren. Jeg har 1 cm åpning, men livmortappen er fremdeles helt bakovervendt. Det er derfor det gjør så vondt å bli sjekket, fordi de må så langt oppi der, sier jordmoren. Det var ikke godt å ligge på ryggen i sengen med riene. Så da var det opp å stå igjen og slik gikk timene stående foroverlent over sengen. Ble tilbudt brødmat og spiste en halvskive, en liten bit som jeg raskt rekker å tygge mellom riene.
Alt er vondt og slitsomt
Jeg ble sjekket igjen litt senere, ingen endring. Jeg bestemte meg for å be om at kun jordmor sjekket neste gang, og ikke studenten. Det var vondt nok å bli sjekket en gang. Jeg fikk en ball å sitte på mellom riene, noen ganger rakk jeg ikke reise meg og det var vondt å sitte under riene. Værst av alt var det å måtte gå til doen å sitte der, når jeg måtte det. Fikk gjerne 2-3 rier på vei til doen (rett ved rommet), 2 rier på do, en rie før håndvask og en etter og er par stykker på vei tilbake til rommet. Skulle så ønske jeg bare kunne blitt stående ved sengen.
Kastet opp et par ganger også. Klærne mine ble etterhvert byttet ut med sykehusskjorte. Jeg måtte igjen sjekkes og da var det 2 cm åpning og litt mer sentrert. Kun jm sjekket denne gangen og det gjorde heller ikke så vondt nå, når livmortappen var mer sentrert. Men å ligge på rygg under riene var igjen pain! Så fikk jeg tilbud om morfin. Fikk en sprøyte i låret. Aner ikke hva den skulle være godt for - merket ingenting ihvertfall. Tror den både skal være smertelindrende og avslappende. Funket i hvert fall ikke.
De skjønte vel at dette kom til å ta tid
Så var det middagstid og de gjorde et unntak ved å gi sambo mat også – de skjønte vel at dette kom til å ta tid. Jeg spiste bare 3 små biter - jeg klarte såvidt å svelge før neste rie kom, så det ble rett og slett bare stress å spise. Jeg fikk igjen tilbud om badekar men skjønte virkelig ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg oppi badekaret. Kom bare til å bli stress å kle av og på. Det var jo skikkelig pes å bare gå på do eller gå opp og ned av sengen når jeg skulle bli sjekket. Hadde nok gått bedre uten bekkenløsning. Jeg blir sjekket igjen og har 2-3 cm åpning.
Så er det vaktskifte, altså i tretiden på ettermiddagen. Jeg husker vi ringte på og ba om å få prøve tens (massasjedings til ryggen) og fikk til svar at de kom etter rapporten. Ny jordmor kom å presenterte seg og hentet tens. Den vibrerte under riene og det var godt, men mellom riene sendte den noen elektriske "støt" som var skikkelig ekle. I tillegg var de to øverste punktene der jeg ikke hadde vondt i det hele tatt og de to nederste litt for langt opp. Tok den av. Men etter en stund prøvde jeg igjen og jeg pekte hvor jeg ville ha de nederste. Og så koblet sambo til slutt av de to øverste. Og så slo jeg den bare helt av mellom riene. Men det tok ikke så lange tiden før jeg ikke merket den under riene selv om den stod på full guffe, så da tok jeg den av igjen. Jm mente at det å konsentrere seg om å skru på og av tens og styrken på den fikk man noe annet å konsentrere seg om. Jeg synes riene ble værre når jeg måtte ha fokus på noe annet enn å bare puste.
Les også:
Katastrofesnitt ønsker jeg ikke min verste fiende!
Det som skulle være det fineste i livet ble det mest skremmende
Dramatisk da Liam satt fast
Sliten
Så gikk det i samme stil som før, noen timer til. Jeg stod for det meste å lente meg over sengen, men prøvde også å ligge litt på siden i sengen fordi jeg var så sliten. Da sovnet jeg i mellom riene. Men de var så vonde nå og det å ligge på siden var skikkelig vondt. Jeg husker at jeg for hver rie tenkte "i neste pause må jeg komme meg ut av sengen, for jeg orker ikke en rie til liggende!". Det neste jeg husket er at neste rie begynte og jeg tenkte "faen jeg rakk ikke å flytte meg denne gangen heller". Jeg sovnet med en gang smertene slapp taket, uten at jeg merket det. Men til slutt kom jeg meg opp i stående igjen. Jeg vekslet mellom stående og liggende på siden et par ganger og spiste ei halvskive innimellom der en gang. Skikkelig stress å rekke å tygge og svelge før neste rie kom. Drakk også små slurker vann, men det ble ikke store mengden.
Samboeren min trykket på ryggen min under hver rie og støttet meg opp og ned av sengen. Jeg følte meg så godt ivaretatt, han var så god å ha. Synes det var mye styr i denne perioden, opp og ned av sengen, og riene ble på en måte verre av det. Av å ikke kunne velge stilling selv og å ikke få "være i fred å konsentrere meg om å puste". Jeg begynner her å lage lyd under riene. Både fordi jeg ikke klarte å holde igjen, men også fordi det hjalp meg å puste sakte (ved å legge på stemme ble det liksom mer motstand på luften ut). Jeg mister flere ganger "beherskelsen" i denne perioden. Sambo har fortalt i ettertid at han tenkte at dette ikke gikk- det kom til å bli er helvete. Ble sjekket flere ganger – 3 cm åpning. Kaster opp et par ganger til.
Finner en god fødestilling
Etter en stund trengte jeg å hvile igjen, men å ligge var uaktuelt, så jeg ba om å få sitte på kne i sengen og lene meg over en hevet sengerygg. Hadde jo sett for meg denne fødestillingen og skjønner ikke hvorfor jeg ikke prøvde den før. Hadde dyna oppå og kunne lene meg med hele overkroppen og sovnet slik mellom riene. Og riene taklet jeg veldig fint i denne stillingen. Tror sambo også ble litt lettet over det. Det eneste var at magen kom borti sengen og presset på ctg, slik at den ble feil innimellom. Det blir satt en elektrode på hodet til babyen for å følge med hjertelyden slik istedenfor.
Klokken tikket seg mot 19 og jeg ble sjekket igjen. Fremdeles bare 3 cm, men myk så jordmoren tøyer meg til 4. Det gjorde vondt men varte så kort, så var helt greit. Ingenting mot riesmertene. Synes det å ligge på ryggen med rier var værre. Godt sambo var der med en hånd å holde i. Fikk tre sinnsyke rier rett etterhverandre og kaster opp igjen.
Endelig i aktiv fødsel
Så da er jeg å regne for i aktiv fødsel fra kl 19. Merker ingen forskjell. Ligger på kne i sengen og når jeg våkner av at en rie starter, ser jeg akkurat at samboer ligger med armer og hodet på sengen å sover i mellom riene han også. Men er tilstede for meg med en gang, hver gang. Så vi dupper av halvannet-to minutter mellom riene – de riene som har pause. Jeg har lenge lagt merke til at jeg ofte ikke har pause i det hele tatt. Sambo sier plutselig at det er system i det. Kikker på den ctg-skjermen og ser hva han mener. En rie som skyter rett opp raskt og ned igjen - pause - en rie som bygger seg litt mer gradvis opp til toppen, den går ikke helt ned igjen før den går opp igjen i neste rie. Så annenhver gang har jeg pause, annenhver gang ikke. Riene har lange topper på 1,5 minutt og varer totalt ca 2 minutter og er jævlig vonde. Men ser ikke ut til å ha noe effekt på den stae stramme livmortappen min som nekter å åpne seg mer.
Så begynner enda mer styr med å sjekke meg ofte. Denne jordmoren stresser meg mye synes jeg, opp og ned av sengen osv. Selv om jeg hele tiden har hatt gode rier, blir det til slutt bestemt å sette meg på drypp for å se om jeg åpner meg mer. Som vanlig har de problemer med å sette kanyle, flere kommer inn å prøver og det ender med at de henter en anestesilege... etter at begge hendene mine er hovne og blå flere steder. Men dryppet ser ikke ut til å hjelpe noen ting. Riene blir hverken hyppigere eller sterkere og de åpner ikke mer. Selv om de visstnok er sterkere uten at jeg kjenner det, fordi lillemor i magen blir stresset. Det bekymrer meg. Så blir jeg spurt om jeg vil ha epidural. Jeg vil jo ikke det og sier nei. De pusher på og jeg ender opp med å bli enig i at jeg trenger hvile og at det kanskje hjelper på at jeg åpner meg mer. Anestesilege kommer ganske raske og det var vanskelig å sitte stille mens epiduralen ble satt. Han stakk to ganger.
Får væske intravenøst
Så er det vaktskifte igjen. Får en koselig trønder til jordmor, hun demper belysningen og gir meg ro en stund mens hun leser seg opp. Hun mener jeg har gått for lite på do, men jeg vil ikke på do fordi jeg såvidt klarer å gå med alle riene. Når jeg etter å ha blitt beordret på do sier at det såvidt kom noe, sier hun at joda det var sikkert ikke så lite. Etter et par timer ber hun meg gå på do igjen og jeg nekter for at det er noe vits i. Så hun tømmer meg ved kateteret og sier at jo her er det jo nesten ingen ting. Jeg får væske intravenøst og jeg føler meg straks bedre og da takler plutselig lillemor drypp-riene bedre også.
Jordmor er oppmuntrende og gir meg ros for jobben jeg gjør. Timene går med å stå i prekestol og å sitte på ball for å prøve om hodet til babyen kan presse på nedover slik at det hjelper på åpningen. Ting er jo helt anderledes nå med epidural.
Trykketrangen melder seg
Etterhvert får jeg trykketrang og får beskjed om å trykke – babyens hode skal ned i bekkenet og hjelpe på. Så jeg sitter på ball og trykker. Står i prekestol og beveger hoftene. Jordmor blir mer og mer fortvilet over at det ikke er NOE framgang hver gang hun sjekker meg. Prøver likevel å motivere meg videre og sier jeg er positiv og motivert. Jeg føler et håp og blir motivert av jordmor. Men etterhvert blir hun bekymret og snakker med legene.
Jeg og samboer kjenner håpet om naturlig fødsel synke. Legene gir klarsignal om å fortsette siden naturlig fødsel er best, hjerterytmen til baby er stabil igjen og jeg ønsker å fortsette. Etter et par timer til er det fortsatt ikke framgang. Jordmor sier igjen at hun må snakke med legene og sambo sier at "Ja, ja det får nå bare bli som det blir". Jeg kjenner jeg må bare godta keisersnitt men har virkelig ikke lyst. Legene gir igjen klarsignal og jordmor går igjen fra bekymret til motiverende og oppmuntrende.
Siste sjanse
Nå begynner epiduralen å slutte å virke og jeg kjenner jeg mister motet litt. Hadde jeg bare fått sovet et par timer med epiduralen så hadde jeg kanskje orket mer nå. Legene kommer inn og foreslår keisersnitt men er åpen for mitt ønske om å prøve litt til. Etter en time til med iherdig "hopping" på ball og pressing under riene er hverken hodet lenger ned eller åpningen noe større. Legene sier at det ikke ser ut til at det er noe vits i å slite meg ut mer – det blir ikke større åpning.
Operasjonssalen er ledig og seng blir trillet inn som jeg kommer meg over i. Så bærer det avsted. Sambo får ikke bli med inn før han har skiftet til grønne operasjonsklær. Når han kommer inn setter han seg ved hodet mitt, mens de klargjør meg med slanger og nåler og vasking og det hele. Anestesilege spør sambo om de må passe på han også, men han sier at det går bra. Han har tenkt til å holde seg på min side av forhenget. Jeg blir spurt om allergier (som vanlig før en operasjon) og sier penicillin og noen typer antibiotika. Hvorpå de spør standardspørsmålet hvilke reaksjoner og jeg svarer "bare ufarlig utslett og/eller oppkast". Skjønner fort at jeg har fått en antibiotikatype jeg ikke tåler da jeg må kaste opp. Utrolig ubehagelig å måtte ligge helt fast på ryggen å kaste opp!
Nå kommer hun snart
Så begynner de... Etter en stund ser sambo på klokka og sier "Hun kommer nok om 5–10 minutter, klokka 04:05 eller 04:10". Men klokka blir 04:20 og ingen baby enda. Jeg er så sinnsykt trøtt og sovner hele tiden. Våkner av at jeg snorker rett som det er. Prøver for harde livet å holde meg våken så jeg ikke går glipp av å høre det første skriket. 04:25 kommer hun ut.
Det vil si, jordmor får beskjed om å dytte henne opp fødselskanalen igjen, så hun skal få kommet ut av snittet på magen. Jeg kjenner de holder bena mine og dytter hele kroppen min både hit og dit. Dytter øverst på magen og jeg får en albue hardt i puppen. Så hører vi skrik. Utrolig merkelig følelse å ligge helt hjelpesløs på ryggen å høre babyen sin men ikke få se. Føltes som en evighet der vi hørte henne men de kom jo aldri med henne eller løftet henne opp for oss eller noe. Det ble for lenge for sambo, så han reiser seg og titter over forhenget. Heldiggrisen tenker jeg – jeg vil også se!
Så kommer endelig jordmor rundt på min side med en innpakket baby og legger den på brystet litt. Åh så fint å kunne få se henne helt fersk. Jeg husker jeg følte meg litt fanget på rygg, fikk liksom ikke klemt henne og holdt henne ordentlig og fått henne i en synsvinkel der jeg fikk sett henne ordentlig. Sier "Hei lille venn" og stryker henne over kinnet. Sambo kysser meg og er helt rørt. Jeg er mest sliten.
Tar en time å sy igjen
Sambo blir med henne ut og får vasket henne og sånn. Jeg sovner - flere ganger. Ikke så rart siden de bruker en hel time på å sy meg sammen igjen - masse arrev fra forrige keisersnitt, og de prøver å sy det penere denne gangen.
På oppvåkning har sambo spurt etter meg flere ganger allerede, jordmor visste ikke det tok så lang tid å sy igjen. Så de må ringe etter de når vi først er kommet dit. Så kommer de endelig. På grunn av så lang tid det har gått og at det er kaldere på operasjonssalen enn fødestuen er hun litt nedkjølt så jeg får beskjed om å ha henne på brystet mitt med varmeflasker. Gjett om jeg vil! Så dier hun. Helt merkelig å se en nyfødt baby vite alkurat hva hun skal gjøre – finner puppen og suger. Lille pattedyret – facinerende.
Tar med babyen opp på barsel
Sambo går for å betale mer på parkeringen, imens sovner jeg med baby på brystet mens jordmor passer på. Jordmor sier at hun vet jeg ikke ville adskilles, men foreslår å ta henne opp på barsel fordi jeg bare sover allikevel. Jeg kjenner jeg ikke klarer å holde meg våken og sier ok. Da sambo kommer tilbake sender jeg han opp til henne.
Gjett hvem som ikke får sove så fort babyen ikke er hos meg lengre? Ligger bare å venter på å få komme opp på barsel igjen. De kommer trillende ned til meg en tur før det da. Sambo rørt til tårer. Og kan overraske meg med at hun er 51 cm lang og 3895 gram. Så stor? spør jeg overrasket. Synes hun er så lita. Verdens fineste lille jente.
