Venter og venter
Vi dro hjem for å vente på rier. Jeg visste ikke at vi skulle på kontroll 24 timer etter vannavgang, og ville heller ikke ta kontakt med dem uten grunn siden jeg hadde blitt behandlet så dårlig. Det ble 26. desember og eneste forandringen var at jeg lakk store mengder slim og vann. Men jeg hadde ikke rier enda, så jeg ringte ikke til sykehuset.
På morgenen 27. desember våknet jeg brått av at noe var galt. Det var intense smerter, og jeg krabbet inn i dusjen. Jeg hadde rier, og de ga seg ikke. Jeg vekket samboeren min, og ringte til føden. De ba meg dusje og spise frokost – jeg var helt knust. Smerten ga seg ikke, og det var ikke mellomrom mellom riene. Samboeren min ringte til slutt til føden og sa at nå kommer vi!
Er i fødsel
Det tok 20 minutter å komme til sykehuset, og jeg kunne ikke se – alt var som en tåke. Vi måtte stoppe flere ganger på vei inn til fødeavdelingen, og jordmoren som tok imot meg skjønte fort hva som var på gang. Jeg ble sjekket, og det ble bekreftet at vannet hadde gått, og jeg hadde 4 centimeter åpning. Endelig, tenkte jeg.
På grunn av at livmoren min ikke ville bli stor, måtte jeg sitte. Riene ble mye vondere om jeg la meg ned. Etter cirka fem timer fikk jeg epidural, og kunne endelig puste igjen. Jeg sov i noen timer.
Takket nei til å se morkaken
Da jeg begynte å presse, tok det bare åtte minutter før Louise kom til verden. Hun var 3600 gram og helt perfekt. Morkaken kom kort tid etter, og vi ble spurt om vi ville se den. Vi takket nei, og den ble kastet rett i restavfallet uten at noen hadde sett noe spesielt på den.
Jeg fikk ha Louise på brystet en stund, men hun hadde visst feber, og måtte bli med til nyfødtintensiven. Jeg ble igjen alene på barsel uten noen forklaring. Etter en del timer fant de ut at det ikke var hun som var syk, men jeg.
Les også disse fødselshistoriene:
Kjapt, brutalt og intenst
Fødselen fikk altfor fort!
Endelig ble det fortgang i fødselen!
Fjerner morkakerester
Neste dag ble jeg fulgt inn på et rom, uten å vite hva som var galt. Legen spurte om å se på puppene mine, men jeg vet ikke hvorfor. Mindre enn 24 timer etter fødselen befant jeg meg plutselig i en gynekologstol. Jeg ble undersøkt nedentil, og en lege nappet vilt i livmoren min med pinsett. Årsaken var morkakerester. Legen fikk ut en del, og jeg ble satt på antibiotika.
Etter nesten en uke på sykehus, ble jeg sendt hjem etter en rask ultralydundersøkelse som viste at det ikke var mer morkakerester igjen.
Føler seg dårlig
Dagene gikk, og Louise var frisk. Jeg var dårlig og trodde jeg hadde fått influensa. En morgen var jeg så dårlig at jeg ikke kunne ta meg av Louise, og vi lå på soverommet helt til samboeren min kom hjem fra jobb. Han tok meg fort med til legen.
På legekontoret måtte de ta crp av meg to ganger før de virkelig trodde på svarene de fikk. Crp'en viste over 200, og det bar i full fart til sykehuset. Der fant de ut at jeg hadde mer morkakerester. Jeg måtte ligge på gynekologisk avdeling i fire dager før jeg kunne opereres. Jeg gikk på antibiotika og var så syk at jeg ikke orket stort, men likevel hadde jeg ansvaret for en tre uker gammel baby. Samboeren min hadde nettopp startet i ny jobb, og kunne ikke ta så mye fri. Vi ble på sykehuset i en uke.
Da vi kom hjem, lå det papirer om fødselen i postkassen. De viste at jeg fødte 36 timer etter vannavgang.
Hadde ikke riene mine startet den dagen, kunne vi dødd begge to. Louise er absolutt min mirakelbaby, og jeg tenker ofte at vi er utrolig heldige som har henne her.
Som om dette ikke var nok, skjedde nesten det samme i 2012 da min yngste datter ble født.
