Les også:
Gled deg til fødselen!
Hvor langt er det mellom de første riene?
Slik blir du undersøkt under fødselen
Blir lagt inn
23. juli klokken 11 kom vi inn for en ny sjekk. Da fikk jeg beskjed om at jeg skulle legges inn, for jeg hadde streptokokk B i skjeden, og måtte derfor få antibiotika intravenøst hver fjerde time. Ellers kunne det gå ille med både meg og babyen. Fikk også beskjed om hvis det ikke hadde skjedd noe innen neste morgen, ville jeg bli satt i gang. Det var min store skrekk! Ingenting skjedde, og vi dro hjem mellom antibiotikakurene. Da vi kom tilbake i 20-tiden fikk vi ikke dra igjen – nå skulle jeg ikke hjem igjen uten baby! Jeg begynte å få litt rier igjen, så jeg fikk noe smertestillende så jeg fikk sove.
Fødselen settes i gang
Onsdag 24. juli (6 dager på overtid, 13 dager over min termin) klokken 10 fikk jeg første pille, og alt som het rier og sammentrekninger stoppet! Jeg var livredd og mistet alt håp om at dette skulle gå bra. Alle tilfellene jeg hadde hørt om med igangsettelse hadde enten endt med hastekeisersnitt eller katastrofesnitt.
På dette tidspunktet hadde jeg én finger åpning, og scoret bare 3 av 6 på Bishop score (mykhetsskalaen). Etter ny runde med antibiotika klokken 12 og ny modningspille klokken 14, var det fortsatt bare én finger åpning, men 4 på Bishop svore. Yeey - sakte fremgang!
Nå skjer det noe!
Klokken 16 fikk jeg Klyx, og ble satt på enda en runde antibiotika. Jordmor satte den på laveste hastighet fordi hun var med på en annen fødsel. Men så sa det pang! Riene startet! Etter ti minutter måtte vi ringe på jordmorl for riene var streke og tette.
Ei annen jordmor kom inn for å sjekke, og jeg hadde fire (!) centimeter åpning. Jeg ble tildelt fødestue og dusjet litt som smertelindrig. Det hjalp i ti minutter, og så var det over i fødesenga. Riene var så tette at jeg kun klarte å gå to skrikk i "pausene". Jeg fikk lystgass - thank you Lord!
Les også:
Slik er den igangsatte fødselen
Alt om smertelindring
Hva påvirker riene?
Elektrode på babyens hode og ønske om lystgass
Jordmor måtte sette en elektrode på hodet til babyen på grunn av antibiotikaen, og endelig, etter fire-fem forsøk fikk hun det til. Jeg hadde bare fem centimeter åpning, og rier uten pause. Jeg var skuffet over at det ikke var større åpning, og spurte etter epidural. Jeg hang på dette tidspunktet over saccosekken i fødesenga, siden tygdekraften skulle hjelpe.
Jordmor brukte lang tid (cirka 45 minutter) før hun kom inn igjen sammen med lege og overlege. De måtte nemlig ta blodprøve av babyen fordi de ikke likte registreringen av hjertelyden hans. Først etterpå kunne jeg få epidural. Men da jeg ble sjekket, hadde jeg full åpning, så her var det bare å presse.
Mister hjertelyden
Endelig fikk jeg litt pause mellom riene. Den ene legen ble med på fødselen. Lystgassen vekslet mellom oksygen og lystgass, og jeg må si at oksygen fungerte like bra. Men så forsvant hjertelyden. Jeg hørte at det sluttet å pipe, men kunne ikke la det stresse meg. Det var bedre om han kom seg ut.
Pipingen kom tilbake, og noen press senere var Julian ute. Helt blå, med navlestrengen rundt halsen (heldigvis ikke stremt). Han ble "kastet" opp på magen min. Jeg kikket på mannen som sto der med tårer rennende nedover kinnene.
Det gikk fort når det endelig startet. Selve fødselen tok cirka 3 1/2 time, gikk fra 5-10 centimeter på 45 minutter og hadde pressrier i 20 minutter. Synes det var veldig intenst og hardt med rier uten pause, men også helt greit å være ferdig så fort!
Verdt det?
Etter et utrolig tøft svangerskap med bekkenløsning, vonde kynnere fra uke 20, og fare for prematur fødsel, var det rart å endelig være ferdig. Hele svangerskapet gikk jeg og sa til meg selv, og fikk høre fra andre, at når han kommer ut, så er det verdt det. Men sånn ble det ikke! Når han kom ut, hadde jeg mest lyst til å putte ham tilbake der han kom fra. Jeg følte ingen tilknytning til den lille som kom ut, og morsfølelsen var så langt borte!
Jeg orket ikke å holde mitt eget barn mer enn høyst nødvendig, og ammingen syntes jeg rett og slett var forferdelig. Syntes det var ekkelt at "hvilken som helst baby" skulle henge i puppen. Etter tre dager med feil sugetak, blødende brystvorter og at vi begge gråt, fikk han flaske.
Endelig kom morsfølelsen
Nå er lille Julian to måneder gammel. Og til tross for kolikk, fortsatte bekkenplager, etterrier og farlig nær fødselsdepresjon, har tilknytningen til han, og morfølelsen, endelig kommet. Jo mer han kommuniserer, jo bedre blir det! Klarer faktisk ikke å huske hvordan livet var uten han nå. Bare synd at den følelsen tok så lang tid.
Jeg vet at tiden etterpå ikke har noe med fødselen å gjøre, men synes det er minst like viktig å få frem at det ikke alltid blir som man ser for seg – verken fødselen eller tiden etterpå. Synd det er tabu å føle det slik for barnet sitt, selv om mange trenger tid til å bli litt kjent først. Det er utrolig viktig å snakke om, ellers kan man jo bli deprimert.
