En avspent kropp tåler bedre smerteHvis du klarer å hengi deg til fødekreftene, gir du deg selv frihet til å gjøre akkurat som du vil. Når du slipper all kontroll, vil du ha et godt utgangspunkt for å møte det som måtte komme. Anspenthet er hovedårsaken til at en fødsel forbindes med så mye smerte. Er du avslappet, kan livmoren gjøre jobben sin mer effektivt og uten smerter fra muskulære spenninger andre steder i kroppen. Jo mer avslappet du er, desto mindre smerter vil du oppleve. Den fantastiske livmormuskelen slapper også av mellom hver ri. Ved å gå inn i selve fødselsprosessen, være aktivt med i kroppens intense arbeid, vil du oppleve det annerledes enn om du prøve å komme “unna”. Avspenning er derfor helt sentralt i fødselsforberedelsen.
Fødselens faserFødselen deles inn i flere faser: åpningsfasen, frigjøringsfasen (utdrivningsfasen) og etterbyrdsfasen. Både åpningsfasen og frigjøringsfasen består av en passiv og en aktiv del.
ÅpningsfasenI åpningsfasen åpner mormunnen seg. Vanligvis er dette den lengste delen av fødselen. Mormunnen – eller livets port som den også kalles – er “halsen” på livmoren. Det var der sædcellene slapp gjennom for rundt 9 måneder siden. Etter den tid har den vært lukket. Nå skal den åpne seg og gjøre plass til barnet som skal ut. Den endrer konsistens nå i slutten av svangerskapet, blir moden og gjør seg klar til å kunne åpnes om lag 10 cm. Det er helt nødvendig med så stor plass for at barnets hode skal kunne passere.
Åpningsfasen kan deles i en passiv og en aktiv delDen passive fasen (latentfasen)Denne varer fra riene starter til livmorhalsens skjededel er avflatet og mormunnen er blitt rundt 3–4 cm lang. Ettersom denne fasen kan være lang, er det en fordel å ta det rolig og hvile mye. Den kan kreve stor tålmodighet, og det er fint om du bruker tiden til å konsentrere deg om det du nå skal gå inn i.
I begynnelsen av fødselens forløp kan man måle lave verdier av stresshormoner. Dette er et tegn på at du bør spare på kreftene. Ved stor aktivitet, hvis du er redd eller urolig, utskilles det flere stresshormoner. Disse hormonene påvirker oxytocinet, hormonet som blant annet stimulerer riaktiviteten. Dette kan forklare hvorfor noen kvinner får langdryge fødselsforløp. Stresshormonet “bremser” på en måte frigjøringen av oxytocinet, og riene kommer ikke ordentlig i gang. Siden sammentrekningene ofte begynner om natten, er det lurt å bli liggende i sengen så lenge som mulig for å spare krefter.
Denne fasen, som noen kvinner nesten ikke merker, kan for andre vare i opptil 20 timer. Riene er som oftest ikke spesielt smertefulle, heller ikke særlig lange. De kan komme med 5–20 minutters mellomrom og gir deg derfor en god mulighet til å hvile mellom hvert tak. Hvordan din latentsfase blir, kan du ikke vite første gang du venter barn, kanskje ikke senere heller. Er du uthvilt, rolig og trygg, har du imidlertid et godt utgangspunkt!
Den aktive fasenI denne delen av åpningsfasen blir riene regelmessige, og det kan komme 3–4 rier i løpet av 10 minutter. Disse merkes bedre og vil kreve hele din oppmerksomhet. Siden riene kommer oftere og er sterkere, vil livmormunnen åpne seg raskere. Den går fra 3 til10 cm, eller til mormunnen er utslettet.
Tyngdekraften er en viktig fødekraft som du bør utnytte nå. Er du oppreist og i bevegelse, vil denne kraften virke på livmorens åpning. Det er påvist at oppreiste stillinger gjør riarbeidet mer effektivt og mindre smertefullt. Fødselen går raskere, og barnet får dessuten bedre oskygentilførsel. Jo lenger frem i fødselsarbeidet du er, desto mer nytte har du av en oppreist stilling. Vær i bevegelse så mye du orker, og lytt til hva kroppen selv vil.
I løpet av denne delen av åpningsfasen kan vannet gå. Dette vil ofte forsterke riene. Det kan også komme en “tegningsblødning”, dersom noen av livmorhalsens mange små blodkar brister når livmoren åpner seg. Tolk det som et godt tegn på fremgang.
Overgangsstadiet: Fram mot full åpningTidsrommet fra mormunnen er 7–8 cm og frem til den har utvidet seg til 10 cm, kalles gjerne for overgangsstadiet. Dette stadiet er ofte det tøffeste, og noen synes det er spesielt krevende. Men husk: Det er også det korteste; og det er det godt å vite!
I dette stadiet kan ofte riene avta litt i styrke, hyppighet og lengde. Kanskje er dette helt naturlig. Mor og barn gis en sjanse til å samle litt krefter til den store sluttfasen. Av og til skjer det at kvinner ikke vil mer nå. De vil hjem, de tror ikke de klarer mer, og sier ofte at de ikke orker mer. Det kan føles håpløst og frustrerende å ikke kunne påvirke sin egen situasjon. Her trengs det derfor mye oppmuntring!
Når du forbereder deg til fødselen og leser dette, kan det være lurt å tenke gjennom følgende: Hva pleier – eller ønsker – du selv å gjøre når alle krefter føles oppbrukte og du likevel må hente frem reservene? I dette stadiet av fødselen er reservekreftene uvurderlige, og støtte fra partner/ledsager eller jordmor er helt nødvendig. Hvis de i tillegg vet hva du trenger og vil ha støtte til, kan resultatet bli enda bedre.
Frigjøringsfasen (utdrivningsfasen): Barnet fødesDet er full åpning, og barnet ditt er aktivt med i sin egen fødsel. For å komme ut må barnet dreie seg, eller snu og vende på seg (dette kalles kardinalbegevegelser), gjennom den rundt 10 cm lange fødselskanalen. Kanalen er trang, og hvor lang tid du og barnet ditt vil bruke, er uvisst. Første gangen er det ikke uvanlig å bruke en time eller mer.
Denne fasen kan også deles inn i en passiv og en aktiv fase. Nå skal vevet i bekkenbunnen utvides slik at barnet skal kunne fødes frem uten at du skal briste mer enn nødvendig.
Den første, passive, fasen varer fra du har full åpning og til barnets hode står på bekkenbunnen. Dette varierer i tid og tar som oftest lengre tid hos en førstegangsfødende enn hos flergangsfødende. Noen kvinner “småtrykker” eller skyver passivt på. Det vil si at de som en refleks gir etter for trykket de kjenner.
Under den andre fasen, den aktive, vil barnets hode nå bekkenbunnen og presse mot endetarmen. Dette vil ofte oppleves som en sterk trang til å presse eller skyve aktivt. Det kjennes som om man skal ha avføring, og mange sier at de tror de må på toalettet. Kroppen tvinger deg nå til å skyve ut barnet, og det kan være svært vanskelig å bli hindret i dette. I denne fasen er smertene annerledes enn i åpningsfasen. De er ikke så sterke. Mange opplever riene som befriende, som en nødvendig kraft til å få barnet ut.
Etterbyrdsfasen
Jobben er gjort, og riene er borte. Men etter noen minutter kommer det en ri eller to igjen, slik at morkaken med tilbehør kan løsne og støtes ut. Når morkaken er løsnet fra livmoren, blir blodkarene som forsynte den, “snøret” av. Dette gjøres elegant ved at livmoren trekker seg sammen og står konstant sammentrukket. Dette er helt nødvendig. Sammentrekningene kalles etterrier og kjennes som knip i magen. Ofte kjenner flergangsfødende dette mer enn førstegangsfødende.
Livmorens størrelse var ca. 1000 gram da du fødte, og kan kjennes i høyde med navlen din. Nå skal den tilbake til sin opprinnelige størrelse på ca. 60–70 gram. De samme hormonene som driver melken ut av brystet, virker også på livmormuskelen. Barnets suging stimulerer denne hormonproduksjonen, og av den grunn kjennes etterriene best når barnet dier. Renselsen, den blodige utfloden, kan være rikelig de første dagene. Hele “såret” i livmorslimhinnen som morkaken var “festet” til, skal gro.
Partner/ledsager har en viktig rolle under fødselenPartners/ledsagers rolle under fødselen er viktig. Mor kan trenge motivasjon, hjelp og støtte – oppe ved hodet. Lytt til hennes behov, vis omsorg, skaff henne drikke, våte kluter og annet hun trenger. Sørg for rikelig med ernæring: søt saft, te med sukker i, druesukker blandet i vann, frukt eller det kvinnen har lyst på. En kald klut kan være godt på pannen og nedover ryggen. Oppmuntre henne til å være oppreist og i bevegelse så mye som mulig. Massasje i korsryggen frigjør hormoner som kan dempe smertene. Vær lydhør for om hun ønsker deg mer på avstand. Humør og hormonnivåer vil svinge. Se aldri på klokken mens hun ser på. Blir du utålmodig, så skjul det godt. Husk at en fødsel tar tid!
I overgangsstadiet er det mange som kjenner at de har lyst å gi opp. Følelsen av at de ikke klarer mer, orker mer eller at dette barnet aldri kommer ut, er slett ikke uvanlig. Kommer hun til det stadiet at hun gir seg over og ikke vil mer, kan det være vanskelig å vite hva du skal gjøre. Det kan være nyttig for dere å snakke litt om denne problemstillingen på forhånd. Hvordan ønsker hun å få hjelp til å komme videre? Du kjenner kvinnen din best, og kan være den som gir beskjed til helsepersonellet dersom noe ikke er slik hun/dere ønsker. Din stemme er også den kjente stemmen, som kan være den som når inn til henne når det står på verst.
Hva med andre ledsagere enn barnefar/medmor?Det siste mor trenger nå er å bli smittet av partners engstelse. Snarere tvert i mot – hun trenger deg for å føle seg ivaretatt, tryggere og at dere er to om dette. Noen har sykehusskrekk og vet at de vil ha store problemer med å være med på fødselen. Det er fullt mulig for mor å ha med seg en annen ledsager enn partner. Noen ønsker også å ha med flere ledsagere og en doula.
Kilder:
• MamaStork• Fødselsboken
