|
Helene: Under riene presset eg henne i ryggen med varmeflaske, hentet kald klut, og jeg holdt henne i hånden når ho pressa gutten ut. En velskapt liten prins var født! Andre gangen var for en uke siden. Ho skulle egentlig settes igang mandagen, og jeg skulle ikke være med siden jeg er i full jobb. Men fredagen fikk jeg telefon; hun skulle bli igangsatt klokken 13! Hjertet banka og jeg ble helt på gråten. Jeg fikk være med en gang til! Jeg gjorde det samme som første gang, hjalp henne gjennom riene, og da jenta kom ut, fikk jeg klippe navlestrengen. Ei nydelig, velskapt lita jente. |
Johanne N. Rud:
Jeg fant ut at jeg var gravid sommeren 2000 og kun noen dager senere fikk jeg bekreftelse på at jeg hadde kommet inn på høyskolen jeg hadde søkt på. Dette var i en stor by. Barnefarens søstre og mor bodde der, min familie bodde langt unna. Faren til barnet var skiftarbeider og jobbet langt unna, så fødselen kunne skje mens han var borte. Han var også veldig bestemt på at han IKKE ville
 |
|
Johanne studerte i en ny by og kjente få. Hun var glad da venninnen Hege Holm Haugen ville bli med på fødselen. |
være der når ungen kom, ut så jeg ville ha en ekstra medhjelper. «Svigermor» kunne godt tenke seg å være med, og selv om jeg hadde god kontakt med henne, var ikke dette så veldig aktuelt siden hun er litt «hysterisk» av seg i enkelte situasjoner…
Men på skolen ble jeg venninne med ei voksen jente som var alene med en gutt og som jeg følte meg trygg på. Hun ble ganske så paff da jeg spurte om hun ikke hadde lyst til å være med på fødselen min uansett om faren var der eller ikke. Jeg hadde jo ikke kjent henne så lenge, men hun var jo den eneste jeg følte jeg kunne spørre om noe sånt.
Hun ble med på hele fødselen og var den personen som virkelig var der for meg. Pappaen til barnet gikk litt ut og inn, men på slutten huket jeg tak i han og holdt han igjen så han fikk med seg hele fødselen! Noe jeg tror han ikke angret så på i ettertid, selv om han gikk fort ut for å ringe rundt etter å ha tittet og hilst litt på datteren sin. Det var venninnen min som klipte navlestrengen og hun tok mange flotte bilder mens lillemor ble veid og målt. Hun lagde også et album til henne til dåpen, der hun har skrevet sin opplevelse av fødselen i detalj. Noe som er utrolig hyggelig å ha med seg, for det er jo ikke alt man husker 11 år etter. Hun er selvfølgelig fadder til datteren min!
