Tone hadde hatt vondt i korsryggen i hele svangerskapet, så hun reagerte ikke først på at noe var i gang.
– Men smertene ble litt intense. Jeg ventet i en time, og kjente at nå skjer det noe. Vi kom oss aldri helt fram til sykehuset. Vannet gikk, og tre pressrier senere var Per-Aaron ute, sier hun.
Tone satt i framsetet, mens datteren satt bak faren som kjørte bilen.
– I bakovervendt sete, heldigvis! Mens jeg hadde pressrier holdt jeg henne i hånden, for at hun skulle holde seg rolig, sier hun. Tone laget ikke lyd, men sa til mannen at «Nå kommer ungen».
Tone husker nesten ingen ting fra den fødselen.
– Jeg var veldig redd, og det var rett og slett traumatisk. Det var skummelt, for Per-Aaron laget ikke en lyd da han kom til verden. Men vi fikk raskt hjelp etterpå, forteller hun.
Også med barn nummer tre ble det en fødsel utenom det vanlige. Familien hadde da flyttet til Bryne i Rogaland.
– Jeg kjente en del nedtrykk, men hadde ikke rier. Det var kynnere. Jeg gikk på do og var litt dårlig i magen, og merket at litt av slimproppen gikk. Det var et press, som om noe var på vei ut. Jeg tenkte at nå kom jeg til å føde, sier Tone.
Denne gangen hadde de allerede to barn - ett som sov, og ett som var våkent. Det var ikke tid til å levere dem noen plass, så de ble med i bilen.
– Vi rakk ikke sykehuset denne gangen heller. Vannet gikk, og Carma ble født like i nærheten av kjøpesenteret Kvadrat i Sandnes. Vi ringte etter ambulanse, og de kom og hentet oss. I etterkant ser jeg jo at jeg like godt kunne holdt meg hjemme og født der, sier Tone.
Alle barna var under tre kilo da de ble født, men de har klart seg godt.
– Per-Aaron hadde litt låsninger fra nakken og ned til bekkenet, etter måten han kom til verden på. Rett etter at han ble født, lå han mellom beina mine. Carma dro jeg rett opp på brystet etter at hun kom ut. Hun har ikke hatt noen problemer etterpå, sier Tone.
Det blir ikke noen flere nå. Hun har travle nok dager med Leela, født 7.6.2011, Per-Aaron, født 7.12.2012 og Carma, født 6.3.2014.
Les også:
Tre styrtfødsler
Når skal man reise til fødeavdelingen?
Hvordan starter fødselen?
Ann-Cathrin Bjøntegård: Fødte med fostersekken på
Da Ann-Cathrin fikk sitt første barn, gikk vannet ved 10 centimeters åpning – rett før sønnen kom ut.
– Jeg så selv fostersekken, og sa til dem at «Nå går vannet! Så vet dere det!», forteller Ann-Cathrin.
Fostervannet var misfarget, så de gikk ganske snart bort med gutten. Men alt endte bra.
Med barn nummer to står det i epikrisen at han ble født med hel hinne.
– Fra første ri og til han var ute, tok det tre timer. Alt gikk veldig fort, og jeg var ikke lenge på sykehuset. Jeg har nemlig en kjøretur på halvannen til to timer for å komme til føden. Og vi måtte også levere storebror hos mormoren sin. Jeg var på sykehuset i 45 minutter før Mathias var født. Jeg så så vidt hinnen rundt ham, og han var nok litt renere enn det som er vanlig da jeg fikk ham opp på brystet, sier Ann-Cathrin.
– Fødslene har jo vært litt rare. Jeg hadde aldri hørt om babyer som blir født med fostersekken intakt. Det er visst heller ikke så vanlig. Men alt gikk veldig fint med begge to. Selv var jeg nesten euforisk etter at babyene var ute, og svevde på en lyserosa sky, forteller hun.
Peter Daniel (2 ½ år) ble født på termindato, Mathias (8 måneder) ble født fem dager etter termin.
Les også:
Født med fostersekken på
Jeanette N. Knutsen: Var på korøvelse
– Vi hadde akkurat varmet opp på korøvelsen, og holdt på å myke opp hele kroppen. Da jeg strakk armene i taket, kjente jeg et knepp. Jeg bråstoppet, og de andre rundt meg lurte på hva som skjedde, forteller Jeanette.
Til ei god venninne sa Jeanette at hun trodde hun hadde tisset på seg. Selv om hun ikke måtte på do.
– Venninna mi fikk først latterkrampe. Men hun ringte samboeren min, mens jeg gikk på do og satte meg ned. Alt var så vått! Utenfor toalettet sto masse spente folk, smiler Jeanette. Hun er glad hun synger i et damekor – med mange forståelsesfulle mammaer.
I ettertid ser hun at hun egentlig burde holdt seg hjemme fra korøvelsen denne dagen.
– Det var fire dager til termin, og jeg hadde hatt vondt i magen den morgenen. Men da det gikk over, tenkte jeg at jeg like godt kunne gå på koret. Du kan si jeg ble tatt skikkelig på senga, og tenkte «Hva har jeg gjort nå?», sier hun.
Jeanette hadde ikke noe vondt, selv om vannet hadde gått. De kjørte til sykehuset, men ble etter en undersøkelse sendt hjem igjen. Hun fødte dagen etterpå.
– Ingen ting ved fødselen gikk egentlig slik vi tenkte, men det er en helt annen historie. Vi fikk en flott liten gutt på 2885 gram, sier hun.
Benjamin Leander er i dag 4 ½ år gammel. Og vannavgangen har blitt en artig historie internt i koret i årene etterpå.
Charlotte Støtvig Hellingsrud: Skulle ha planlagt keisersnitt
– Jeg fikk helt panikk da vannet gikk med tredjemann. Jeg skulle ha planlagt keisersnitt fire dager senere, og hadde ikke tenkt tanken at fødselen kunne starte av seg selv, sier Charlotte.
Hun hadde vært kvalm og uvel hele natten, og fikk ikke sove. Hun ringte føden og sa at alt ikke stemte helt.
– Jeg beskjed om å spise litt, slappe av og kjenne etter babyen. Rett etter at jeg hadde lagt meg ned på sofaen, hørte jeg et knepp. Jeg spratt opp, og vannet fosset ut. Siden jeg har diabetes, hadde jeg mye fostervann, sier Charlotte.
Det var tidlig på morgenen, så mannen hennes lå ennå og sov.
– Jeg hylte på ham, og det ble mye ståhei. Jeg ringte mamma, for jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Vi ringte etter ambulanse, for vi trodde vi måtte det for å komme oss kjapt inn. Vi endte opp med å kjøre selv. Da vi kom inn på føden bar det ganske kjapt ned på operasjonssalen, sier hun.
Dette skjedde tre uker før termin, og Charlotte skulle ha sitt tredje planlagte keisersnitt. Olav var en stor gutt på 4440 gram da han kom til verden.
– Der og da var det skrekkblandet fryd, men nå i etterkant synes jeg det er kjekt at jeg fikk oppleve at vannet gikk – siden jeg bare har hatt keisersnitt, sier Charlotte.
Les også:
Alt du trenger å vite om keisersnitt
Helene Høgli: Mannen trodde det var en aprilspøk
1. april 2014 var Helene Høgli 33+6 uker gravid, da vannet plutselig gikk.
– Mannen min var på jobb. Jeg ringte ham første gang klokken 16.15, men han trodde ikke på meg. «Ja, liksom», svarte han bare.
Men Helene var sikker i sin sak, og ringte tilbake til mannen sin. Han trodde fremdeles at Helene prøvde å få ham til å bite på en aprilspøk, og at hun ikke ville gi seg før han trodde henne.
– Jeg var ganske fortvilet. Jeg ringte til føden også, og de var de eneste som trodde på meg. Tredje gang jeg ringte mannen min var jeg helt på gråten. Han var da på vei hjem fra jobb, forteller Helene.
– Du kan si han fikk veldig dårlig samvittighet da han kom hjem og så meg stå med et håndkle mellom beina. Han kjørte fort til sykehuset, smiler Helene.
Men de hadde en lang tur i bilen før de kom fram. På grunn av veiarbeid måtte paret ta noen omveier, og kjørte i hele to og en halv time.
– Jeg var ganske sint mot slutten, for riene hadde tatt seg godt opp, sier Helene.
35 timer etter at vannet hadde gått, kom lille Aurora til verden. Hun veide 1690 gram, og var 44,5 centimeter lang.
– Alt gikk overraskende bra. Jeg fikk til og med ha henne litt hos meg før de sprang av gårde med henne. Hun var sterk, og slapp kuvøse – lå kun i varmeseng. Aurora fikk fort taket på ammingen, og den 13. dagen tok de vekk sonden. Etter to uker på sykehuset fikk vi reise hjem med jenta vår, som da var 1914 gram, forteller Helene.
Hele fødselsopplevelsen var litt traumatisk, men i etterkant har det blitt en morsom historie. Aurora er i dag ei frisk og fin jente på åtte måneder. Hun er litt liten for alderen, men er utrolig aktiv.
– Hun er ikke i ro annet enn når hun sover, sier Helene.
