– Jeg ble helt skjelven og klarte ikke tenke klart. Husker ikke hva jeg sa, men historien med Lotte var så tilfeldig, og så fullstendig over, at jeg bare stotrende spurte om det virkelig var jeg som var faren, forteller Petter.
Tanker og følelser raste igjennom kroppen hans.
– ”Jeg skal bli pappa”, tenkte jeg. Eller… hva mente hun egentlig?
Les også: Gravid mot mannens vilje
– Det var virkelig motstridende følelser. Lotte gjorde det jo klart at hun ikke vill ha meg i bildet, og jeg var heller ikke interessert i henne lenger. Dessuten hadde jeg akkurat truffet en ny dame som jeg virkelig ville satse på. Likevel var det merkelig at mitt barn skulle bli født, uten min delaktighet.
Lotte hadde også truffet en ny mann den sommeren og var klare til å flytte sammen. Mannen aksepterte å ta på seg pappa-oppgaven og leve med Lotte og barnet. Lotte vil ikke at Petter skulle kontakte henne eller barnet, som ble født i februar, men at barnet skulle tro at den nye mannen var faren.
– Jeg var en feiging og akspeterte det hun sa. Jeg skjemtes over det som hadde skjedd, og tenkte at jeg hadde meg selv å takke. I dag hadde jeg krevd samværsrett.
Prøvde å ikke tenke på sønnen
Petter tok en farskapstest og det ble slått fast svart på hvitt at han virkelig var faren. Petter måtte betale barnebidrag.
Lotte og mannen fikk så to barn til, og senere fikk også Petter to barn med sin dame.
– De første årene prøvde jeg å ikke tenke på Jonas – det gjorde for vondt. Jeg betalte barnebidraget, det var alt.. Men da min andre sønn kom til verden begynte jeg å tenke på Jonas igjen. Jeg syntes det var dumt at barna hadde en storebror de aldri hadde møtt. Da bestemte jeg meg for å ta kontakt med ham når han var blitt myndig. Jeg ringte Lotte og forklarte i forkant av 18-årsdagen at jeg kom til å kontakte ham. Hun sa at hun før eller siden hadde tenkt å fortelle Jonas sannheten.
Les også: Slik får du barnet til å velge sannheten
Petter ringte Jonas på 18-årsdagen og gratulerte. Samtalen var ventet. Lotte hadde forberedt sønnen. Jonas hadde også sagt ja til å treffe den biologiske faren.
– Vi møttes en uke senere. Hele familien var med og hentet han på stasjonen. Det var en merkelig følelse. Han ser helt nøyaktig ut slik som jeg, men snakker en annen dialekt, ler Petter.
Jonas var hos Petter og hans familie hele helgen og det ble også bestemt at han skulle bli med dem på skiferie noen uker senere. I fem år så de hverandre med jevne mellomrom.
Nå er Jonas blitt 28 år og selv blitt pappa. Kontakten har blitt noe mer sporadisk.
– Man kommer ikke utenom at Jonas egentlige familie, er den han vokste opp i. Selv har jeg også andre følelser for barna mine som jeg har kjent fra dag en. Likevel har Jonas en spesiell plass i hjertet mitt. Men jeg angrer bittert på at jeg lot hans mor frarøve oss de første 18 årene.
Les også: Sexlysten forsvant – og også min mann
Hva sier norsk lov?
I følge Barnelova må lege/jordmor sende en fødselsmelding til folkeregisteret der det blir opplyst hvem som er barnets far, eventuelt hvem kvinnen har oppgitt som barnets far, dersom farskapet ikke er fastsatt ennå.
Faren kan vedgå farskapet under svangerskapet, eller etter barnet er født. Den oppgitte barnefaren kan bli avkrevd blodprøve, og det kan gis sanksjoner om han nekter; dagbøter eller prøven kan bli gjort med tvang ved hjelp av politiet.
Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, også når de ikke bor sammen. Foreldrene har gjensidig ansvar for at samværsretten blitt oppfylt.
Den av foreldrene som barnet ikke bor hos, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Omfanget av samværsretten bør avtales nærmere.
