– Emilie nærmet seg sju, og folk hadde mast; skal dere ikke ha en til snart? Men det passet liksom dårlig i flere år. Det var jobbskifter og flytting, og dessuten ville vi ikke ha flere før vi følte at økonomien var god nok, sier Jannicke Olsen (36) fra Ørsta.
Les også: Jenni (17) ofret seg for at babyen skulle få leve
Våren 2009 bestemmer de seg for at tiden er inne til å prøve å få nummer to. De snakker også om at de ønsker to barn til, og at det ikke bør være så langt mellom disse.
– Samtidig var det noe som ikke stemte helt. Jeg hadde hatt uregelmessige menstruasjoner, men nå var den helt borte. Legen mente det var på grunn av p-sprøyta, og jeg slo meg til ro med det.
Marie ligger for å forhindre for tidlig fødsel
Prøvene viser grove celleforandringer
Noe senere går hun til gynekolog, og prøvene som blir sendt inn viser grove celleforandringer. Jannicke blir henvist videre til sykehuset. To måneder senere får hun livmorhalsen avkortet (konisering).
– Jeg spurte samtidig om dette ville gjøre at vi ikke burde prøve å bli gravide på dette tidspunktet. Legen sa koniseringen ikke ville ha noe å si, og ga oss klarsignal.
Mai går mot slutten og Jannicke har mistanke om at hun kan være gravid. Hun tar hjemmetester – mange! – og alle bekrefter mistanken.
Foto: Jens Nilsen |
– Vi var strålende glade! Nå skulle vi bli tobarnsforeldre! Vi så også veldig fram til den kommende sommerferien. Fire uker sammen – noe vi aldri hadde hatt før. For å slippe å gå og bekymre oss om at alt var bra med babyen, fant vi ut at vi ville gå til jordmor og få bekreftet graviditeten før vi reiste. Vi skulle tross alt være borte en hel måned.
Dagen Jannicke aldri kommer til å glemme
Dagen er 24. juli. En dag verken Jannicke, mannen Kai André, eller noen andre i Jannickes liv kommer til å glemme. Det begynner med at jordmora ikke klarer å tyde urinprøven. Hun sier at hun aldri har sett en lignende prøve. Jordmora går likevel med på at Jannicke er gravid, og fyller ut helsekortet. Hun skriver inn «veldig bekymret mor», og krysser av at Jannicke er bare noen få uker på vei. At Jannicke sier at hun er åtte uker på vei, har hun ikke tro på.
Jannicke og Kai André er ikke beroliget siden den en måned lange ferien står for tur, og krever at jordmora skal sende dem videre til sykehuset. Jordmora ringer sykehuset, og det spente paret hører henne si; «Jeg har et veldig bekymret par her. Hva skal jeg gjøre med dem? De sier de vil ha ultralyd, men jeg mener det er for tidlig». De får time til ultralyd tre dager senere.
På sykehuset leter gynekologen som skal ta ultralyden for «det bekymrete paret» opp Jannickes journal slik at den skal ligge klar. Da gjør hun store øyne, og kaster seg på telefonen til Jannicke.
Plutselig ble alt snudd på hodet
– Hun ringte og ba oss komme med en gang. Vi trodde kanskje det var fordi vi skulle få ta ultralyden med det samme. Glade og fornøyde kjørte vi fort til sykehuset.
Inne på gynekologens kontor, rekker ikke Jannicke å sette seg helt ned i stolen før gynekologen sier: «Du har kreft i livmorhalsen din, Jannicke».