GravidUltralydbildet som forandret livene våre

Ultralydbildet som forandret livene våre

Bildet som forandret alt. Alle foto: privat
Av Jon Summers, eks-politiker bosatt i Washington og pappa til vesle Alexander 1838 Sist oppdatert 19.02.13

Å se barnet sitt på ultralydbildet er en magisk opplevelse for alle vordende foreldre. For Jon og Kyle var det ekstra spesielt. Babyen på bildet skulle bli deres sønn, men var inni magen til en 17 år gammel jente.

Joda, for et utrent øye så dette første bildet ut som hvilket som helst ultralydbilde. Men det var det slett ikke. Dette bildet var helt nydelig. ”Bare se på den nesen”, tenkte jeg. Det var i det øyeblikket jeg for første gang tenkte – dette er min sønn.

Eller ikke. I hvert fall ikke ennå. Kanskje aldri. Uff, hvem vet?

Bildet viste en baby inni magen til en fremmed. En 17 år gammel jente i en annen stat elsket den lille gutten så høyt at hun var villig til å takle sorgen og smerten av å adoptere ham bort. Hun ville gi ham det livet hun selv tilby på dette tidspunktet.

Les også om Elisabet og familien som adopterte: – Større enn å føde

Ønsket å adoptere sønnen til et homofilt par
Hun visste akkurat hva hun ønsket for barnet sitt, også hvilken type foreldre hun ville at han skulle ha. Denne moren ønsket et mannlig par som foreldre til barnet sitt.

Tenk det! På et tidspunkt hvor homofiles rettigheter debatteres helt opp til Høyesterett, så kunne det å være et homofilt par faktisk telle til vår fordel! Adopsjonsbyrået hadde fortalt mannen min Kyle og meg at enkelte kvinner valgte homofile par, av ulike årsaker. En grunn er at de ønsker å være den eneste moren barnet har, men det er uklokt å tro at dette er den eneste årsaken. Det er vanskelig å forestille seg hva mennesker i personlig krise tenker, ikke minst der et barn er involvert.

Full av kjærlighet og pågangsmot jobbet hun sammen med et adopsjonsbyrå for å finne de helt riktige foreldrene til sønnen. Hun fant ingen på byråets egne foreldreliste, så adopsjonsbyrået søkte videre via sosiale medier. Vår sosialarbeider la merke til det korte innlegget. Etter å ha gått gjennom våre godkjenningspapirer og annen detaljert informasjon, fikk vi svar fra adopsjonsbyrået med bakgrunnsinformasjon om moren, samt all medisinsk informasjon om henne og babyen. (Morens identitet var naturligvis beskyttet). Det var utrolig. Hun hadde møtt opp til hver eneste svangerskapskontroll og tok veldig godt vare på babyen. Det er ikke alltid tilfelle, har vi forstått ut fra hva eksperter på adopsjon har fortalt oss. Det viste hvor mye hun elsket den lille gutten som vokste i henne.

Les også: Homofile Petter oppfylte pappadrømmen

En helt spesiell julegave
Alt dette skjedde på en mandag i midten av oktober. På tirsdagen sendte vi av gårde vår foreldrebok (et fotoalbum og brev som skulle gi henne et inntrykk av hvem vi er) til jentas adopsjonsbyrå slik at hun kunne se gjennom det. Fredagen fikk vi vite at ut fra alle familiene hun kunne velge mellom, så valgte denne unge moren oss. Hun sa at babyen ville være hennes julegave til oss. Eposten hadde et vedlegg – et ultralydbilde som var tatt dagen før.


Jeg satt bare og stirret.


Jeg har aldri vært så opprømt, redd og sårbar. Kyle og jeg hadde aldri møtt dette lille knøttet, men vi elsket ham allerede. Og jeg visste at det var meningen at det skulle bli oss tre.


To uker senere møtte vi jenta og hennes mor gjennom adopsjonsbyrået. De var så varme og vennlige, og møtte oss i døren med klem og kyss på kinnet. Og de fortalte oss noe som ville forbauset de fleste: de var nervøse. ”Vi var redde dere ikke ville like oss”, sa de. Vi begynte vårt to timer lange møte med en enorm respekt for dem, og rakk å bli glad i dem begge to før vi dro igjen.


Les også: Begge mødrene er like stolte


Hva om...?
Vi hadde nøyaktig to måneder til å planlegge, en luksus de fleste adopsjonsfamilier ikke har. Det var to måneder til å få alt på plass, feire og drømme om hvordan livet ville bli når vi kunne holde den søte lille babyen i armene våre. Men det var også to måneder med bekymring for en prosess vi ikke hadde kontroll over (og det var en stor utfordring, spesielt for meg): Hva om hun ombestemte seg? Hva om hun ikke likte oss likevel? Hva om hun synes 40 og 42 år er for gammelt? Hva om å adoptere bort en baby i julen var for vanskelig å takle? Hva om, hva om…? Vi fikk stadige bekreftelser på at adopsjonen kom til å gå som planlagt, men ble samtidig advart med at det ikke fantes garantier. Vi måtte beholde troen og fokuset på det positive, og forberede oss på at sønnen vår skulle bli født.


Det skjedde en dag etter termin, 21. desember. Neste dag dro vi til sykehuset for å møte babyen og besøke hans utslitte mor. Han var så liten og så perfekt. Å se Kyle holde ham fikk hjerte mitt til å smelte.


Les også: Når to blir tre


Det var han vi skulle få
Allerede fra dag en og gjennom hele adopsjonsprosessen, fikk vi vite at vi ville få det barnet som var ment for oss. Og de hadde rett. På første juledag, akkurat som planlagt, signerte moren papirene som ga meg og Kyle verdens beste gave: vår egen familie.


Nå er Alexander åtte uker gammel, og vi har allerede tatt hundrevis av bilder av ham. Men det er det første utydelige svart-hvitt bilde tatt flere måneder før vi møttes som alltid vil bety mest for oss.



Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: