Til foreldrene: Skjer det i natt?
Ja, for av en eller annen grunn starter fødselen ofte på natten. Noen mener det er fordi kroppen trenger å være avslappet for at startskuddet skal gå. Siden du ikke vet når det skjer, gjelder det å hvile når du kan. Ventetiden kan bli en tålmodighetsprøve. Partneren din bør sørge for å være tilgjengelig hele døgnet – for nå skjer det snart!
Tenk at dere snart får treffe det lille barnet som dere kjenner så godt, men som det likevel har vært så vanskelig å forestille seg inni kroppen din. Hvem er han/hun? Hvordan ser barnet ut? Hvordan blir dere som familie?
All spenningen kan gjøre dere trøtte og irritable disse siste dagene og ukene. Noen føler det som en ekstra belastning at alle rundt dem kommer med kommentarer. Klarer du å ta det som en slags omsorg, kan det være til hjelp. Ta de gode historiene til deg, og la de dårlige fare. Husk at dette er deg, din kropp og din fødsel. Ingen kan på forhånd si hvordan den vil bli.
Hvor mye av barnets liv skal dere dele i sosiale medier? Det kan være lurt å ha tenkt gjennom dette spørsmålet, både hver for dere og sammen. Gjør det som føles riktig for dere som familie.
Babyen i mors kropp denne uken:
Tema: Termindato og fødselsdepresjon. Den første tiden etter fødselen.
Babyverden har en podcast uke for uke. Under tema vil du for hver uke kunne lese en oppsummering av det som ble sagt i podcasten. Du kan lytte til podcasten i spilleren over eller ved å søke opp Babyverden uke for uke der du lytter til podcaster.
Tilde Broch Østborg:
Finaleuken – babyen er nå 40 uker og fullbåren. I snitt veier babyen 3,6-3,6 kilo. Vi har snakket mye om fødsel. Mange har allerede født, noen beveger seg mot overtid. Det skal vi si mer om i neste episode. Men vi skal ta opp temaet termin. Det er viktig å ha en termin for å følge med på babyens vekst, men bare fem prosent føder på termindatoen. Likevel er denne datoen for mange nesten etset inn i hodet, for det er bursdagen de ser for seg. Men 95 prosent ender altså opp med å ikke ha bursdag på termindatoen. Når vi kommer til uke 40 er det cirka halvparten som har født, og halvparten som er ennå gravide.
Det forventes gjerne at man skal være veldig lykkelig og ha det veldig bra etter at man har fått baby. Det er jo dette man har ventet på i 40 uker. Og så kommer virkeligheten. Virkeligheten kan for så vidt ha meldt seg for en stund siden også. Mange har planlagt barnet, men det er ikke alle som går gjennom et planlagt svangerskap. Og så har jo alle med seg sin historie og bakgrunn inn i en graviditet. Det er en sårbar fase, fordi det er en overgang.
Vi ser at noen uttrykker en utrolig lykkefølelse mens de er gravide eller idet barnet blir født, men det finnes alle variasjoner. For noen er det ikke denne lykkefølelsen. Enkelte får barnet opp på brystet og er ekstatiske umiddelbart. Andre føler at det er helt absurd og fremmed, og lurer på hva dette vesenet gjør på brystet deres. Hvordan skal jeg forholde meg til det?
Noen forventer kanskje at de skal kjenne en umiddelbar tilknytning og kjenne igjen barnet, men så gjør de kanskje ikke det? I stedet tenker de gjerne «Hvem er du?» Så kan de føle seg overveldet av frykt, for nå er barnet plutselig her, det er deres ansvar, og den lille kommer jo ikke med noen instruksjonsbok. Så for en del kan det ta både dager og uker før de får noen følelse av kjærlighet og tilknytning. Da er det viktig, som vi har snakket om tidligere, å ha barnet fysisk hos seg. Vi vet at hud mot hud og tett kontakt fremmer hormonene som påvirker tilknytning.
Styres følelsene vi har like etter fødselen av hormoner?Hormoner er i alle fall en del av det. Vi skal snakke litt om fødselsdepresjon etterpå, men alle varianter i starten er ganske normale. Både det å føle tilknytning, det å føle at det er rart og det å være så sliten at man ikke kunne ha følt noen voldsom glede ennå.
De første dagene og ukene etter fødselen er det enorme hormonelle endringer i kroppen. Veldig mange har det vi kaller barseltårer. Det er ikke uvanlig at man kan føle seg veldig følelsesmessig overveldet i dagene eller ukene etter fødsel. Men hos noen tar dette overhånd. Hos noen bli denne følelsesmessige hudløsheten og nedstemtheten gjennomgripende, og det kan vare i uker og måneder. Og er dét noe man kjenner på, bør man kontakte helsepersonell og snakke om det. For her er det hjelp å få. Og ubehandlet depresjon etter fødsel er for det første veldig dårlig for mor, og for det andre ikke bra for tilknytningen til barnet.
Hvordan vet man om det er en depresjon eller ikke? Det høres veldig alvorlig ut.Ja, ikke sant. Det kan være litt ugjenkjennelig også, for det er så mange ting i livet som har blitt annerledes. Men typiske tegn er nedstemthet, mye gråt, katastrofetanker, bekymringer, søvnløshet (endret søvnmønster har man jo hvis man ammer), manglende interesse i barnet, manglende interesse for mat eller omgivelser. Ofte er det omgivelsene som fanger det opp først, fordi mor er så inne i sin egen boble.
Hvor langt skal det gå før man ber om hjelp?Jeg tenker at det ikke skal gå noe særlig langt. Man bør snakke med jordmor eller lege om dette på helsestasjonen hvis man kjenner på følelser som minner om det jeg har nevnt nå. Det er mye bedre å fange det opp tidlig, enn at man skal gå med dette for seg selv.
Kan det være et nederlag, og være vanskelig å sette ord på overfor andre? Det at man egentlig skulle vært så lykkelig, men ikke er det?Det tror jeg absolutt. Vi har en samfunnsmessig forventning rundt oss om at vi skal være ekstatiske etter fødsel. Det er mange som ikke føler det sånn, og det bør ikke være noe personlig nederlag. Fødselsdepresjon kan ramme hvem som helst, og dette håper jeg vi kan redusere tabuet rundt. Både jordmødre og leger har hørt disse historiene før. Man er ikke alene. Dette har nok vært veldig underdiagnostisert og underbehandlet. Her er det kjempeviktig at man tar mot til seg og snakker med noen.
Hvilken hjelp kan man få?Det er mange nivåer. Fra det å få samtaler, støtte og trøst til (ved mer alvorlige tilfeller) å få terapi eller eventuelt medisiner.
Går det over?Mange som er inne i en fødselsdepresjon tenker at det nok aldri går over, og er redde for at de skal være depressive for resten av livet. Ofte er det veldig vanskelig å overbevise noen som er inne i en depresjon om at det vil gå over. Men det går over. Men det kan bli mer langdrygt enn det trenger – dersom man ikke søker hjelp. Moralen er: søk hjelp i tide, du er ikke alene – og det er hjelp å få.
Annett Hegén Michelsen:
Tiden etter fødselen.
Man har litt tid på fødestedet før man reiser hjem med babyen. Det varierer fra 2 til 48 timer i forhold til fødeavdelingers rutiner. Å være på sykehuset i bare to timer blir nesten som en poliklinisk fødsel. Jeg har opplevd en del i mitt liv i forhold til det å være jordmor. Og for en del år siden var det slik at en måtte skrive seg ut på eget ansvar hvis man ønsket å føde såkalt poliklinisk eller ønsket å reise hjem før tre døgn eller lignende. For det syntes man var uforsvarlig. Nå om dagen er det blitt helt motsatt. Hvis jeg skal overdrive litt så er det slik at kvinnen, babyen og partneren bør komme seg hjem fortest mulig. Her må det jo være mellomtingen som er best.
For noen kan det nok være godt å komme hjem til det trygge og vante ganske fort etterpå, mens andre kan kjenne at de trenger litt hjelp. Hvis en ser på hva som passer for hvem, så er det nok flere ting som spiller inn. Er du flergangsmamma, og har trygge og rolige forhold hjemme, og er trygg på ammingen, så er det ingen ting i veien for at du kan reise hjem ganske raskt – etter at det eventuelt er gjort en barnelegekontroll. Den er jo frivillig, men de aller fleste vil jo ha med seg denne. Og det synes jeg er forsvarlig, at man får en doktor til å se på hvordan babyen har det og gjør en kroppslig undersøkelse. For det er en del som skal gås gjennom, og babyen skal også ta blodprøve (nyfødtscanning).
Jeg tenker at hvis man er førstegangsfødende, så bør man benytte anledningen til å være på sykehuset så lenge som mulig. Det handler om at det tar litt tid å få ammingen i gang, og man trenger litt hjelp og veiledning på akkurat det. Og man trenger å hvile og ta seg litt inn igjen, bli kjent med den nye babyen – både den som har født og partneren trenger tid sammen og ro rundt situasjonen.
Er det slik at man ofte glemmer partneren? For han/hun har også vært gjennom en stor opplevelse?Ja, det er et tema man har veldig lett for å glemme. Den som er partner har jo stått ved siden av den som har født, og vært til stede i situasjonen. Og mange føler seg ubehjelpelige i forhold til å at se kjæresten/kona har hatt det veldig vondt og hatt en veldig tøff opplevelse. Det er helt klart tøffest å føde, men det er ganske tøft å stå på siden og bivåne det hele. Vi har litt lett for å glemme det, ikke ta det opp i etterkant eller respektere at den som er partner også kan ha behov for å snakke seg gjennom og bearbeide følelser rundt fødselen.
Hvordan en bor på sykehuset etter fødselen varierer fra fødested til fødested. Noen plasser kan det være barselhotell, hvor det også er mulig å ha med partner. Andre steder bor man på flermannsrom på sykehuset, hvor det ikke går an å ha med partner – og det blir mindre privatliv. Derfor har man på en del avdelinger innført hviletid hvor det er besøksforbud i en periode, slik at alle skal få mulighet til å få ro og hvile. At kvinner trenger å hente seg inn igjen er noe vi har kjent til i alle tider. Langt tilbake i tid lå kvinner i sengen i seks uker etter fødselen, noe som sikkert ikke var bra i det hele tatt – blodpropp og annet kunne oppstå. Men aksepter at du ikke er deg selv igjen like etter fødselen. Man skal ikke sette på en klesvask tre timer etterpå, liksom.
For førstegangsfødende er alt nytt – fra å holde babyen til å skifte bleie og bade. Det kan være overveldende, og en vet nesten ikke hvor en skal begynne. Så hvis man har litt begrenset tid før man må hjem fra sykehuset, hva er det viktigste man bør spørre om hjelp til?Ammingen, tenker jeg. Det er vel ingen ting som gir så stor frustrasjon som hvis man kommer hjem med en baby som ikke suger godt, som skriker hele tiden, man har sårebrystvorter og har følelsen av at denne babyen ikke får i seg mat. At man rett og slett ikke klarer å gi barnet nok mat. Det er vel den største frustrasjonen og det som bidrar til mest problemer for de nye foreldrene, tror jeg.
Amming skal vi se på mer i neste episode. Men det går også an å benytte anledningen til å be om hjelp til å lære hvordan en skal bade et nyfødt barn. Om det er spesielle måter man skal holde på, alt er jo nytt for en førstegangsfødende. Det finnes gode opplegg på fødeavdelingene hvor barnepleierne har viktige oppgaver med å vise barnestell, hvordan man kan holde babyen – og sammen med jordmødrene gir de også god ammeveiledning.
Man kan jo si at dette burde kunne gå av seg selv, men mange kjenner at det kommer som et ganske stort sjokk – dette ansvaret som man føler for å ha fått et nytt lite liv å ta vare på. Så er man kanskje i en liten boble, og man kan skjerme seg selv litt – og kan kanskje unne seg å være litt i denne bobla. Ha gjerne senga som nærmeste tilholdssted, og vær gjerne der i hovedsak, men man bør selvfølgelig begynne å gå og bevege seg rundt litt. Det er ikke sunt å bare ligge rett ut heller. Men kjenn på hva du behøver kroppslig. Hvil deg, spis og drikk godt. For når man etter hvert skal amme, og det produseres mye melk, er det viktig å få i seg nok væske.
Jeg tror man må passe godt på at man ikke tar hastverket inn i en barselstue. Man får gjort det man kan, og så kan man heller be andre om hjelp til å gjøre de huslige tingene. Noe av det viktigste en nybakt mamma kan gjøre, det er å sørge for å ta vare på seg selv. Og ta vare på barnet i forhold til amming. Skifte bleie, bade og slike ting kan gjerne andre gjøre, for eksempel partner. Men å amme er det bare mammaen som kan bidra med.
