BabyBarnet vil ikke sove

Barnet vil ikke sove

Familieterapeut Jesper Juul gir råd når barnet ikke vil sove. Illustrasjonsfoto: iStock
Av Jesper Juul 32413
Det første rådet er å stresse ned og unngå å gjøre det til et prosjekt. Gjør du et prosjekt ut av det, blir du selv stresset. Barn hater å bli objekt for foreldrenes prosjekter og strategier, dermed blir de også stresset. Da kommer dere inn i en ond sirkel som driver dere alle til vanvidd.
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

I en tidligere artikkel beskrev jeg noen årsaker til at det kan være konflikter rundt legging og soving. Her skal jeg gi deg noen mulige løsninger på problemet. Men disse er generelle og må tilpasses hver enkelt familie.

Vær tett på
Det er mye bedre å betrakte hele leggingen som et privilegium – en mulighet du får for å være tett på barnet ditt i en halv time. Fokuser på å stresse av i en travel hverdag, og ikke minst bli oppdatert på hvem barnet ditt er i dag og hvordan det trives. La oss forestille oss at du skal legge en toåring som har hatt en anstrengende dag i barnehagen, og at du selv er litt anspent av en eller annen grunn. Hvis barnet er urolig og protesterer, så sier du:

– Jeg hadde gledet meg så til å legge deg i kveld, men nå merker jeg at du er stresset og synes det er vanskelig å slappe av. Kan du ikke hjelpe meg?

Deretter tar du barnets hånd og legger den på din egen mage og lar din egen hånd hvile på barnets hånd.

– Når jeg er stresset hjelper det alltid å trekke pusten dypt noen minutter, og det hjelper hvis jeg kan kjenne hånden din.

Deretter trekker du pusten dypt og langsomt i et par minutter. Hvis barnet fortsatt er urolig, sier du:

– Legg deg på ryggen, så skal jeg holde på din mage slik at du kan lære hvordan man gjør dette.

Du kan ikke lyve om eget stress overfor et barn. Din motoriske uro, hjernens hyperaktivitet eller bare en liten rastløshet dypt inne i kroppen merker barnet ditt knivskarpt og øyeblikkelig.

Hvis det ikke hjelper med dype pusteøvelser en gang, kan du forsøke igjen. Dersom det ikke hjelper kan du si:

– Jeg kan åpenbart ikke stresse ned i dag, og da får du heller ikke sove. La oss drikke et glass melk/se litt på tv/lytte til litt rolig musikk eller lignende for å se om det hjelper.

Hold kroppskontakten med barnet og:

– Sånn, nå ble endelig jeg rolig. Hva med deg?

Hvis barnet svarer bekreftende:

– Deilig, da går vi tilbake til sengen igjen.

På denne måten får du kanskje en times rolig, lærerikt felleskap i stedet for to timers maktkamp som ingen lærer noe av. Gjenta prosedyren etter behov, og plutselig en dag sier barnet:

– Vil du holde meg på magen?

Hvilken tone snakker du i?
La oss forestille oss et annet scenario hvor din sønn er tre år gammel, og mer eller mindre svarer på alle oppfordringer med ”nei”! På denne måten markerer og feirer alle toåringer deres nyoppdagede selvbestemmende vilje, som det gleder seg over. Derfor smiler de alltid når de sier nei.

I treårsalderen skulle det begynne å bli litt mer nyansert, og hvis ikke er tiden kanskje inne til at du lytter til deg selv. Eller at du og din partner lytter til hverandre. Hvordan lyder det når dere sier for eksempel: ”Nå er det leggetid!” eller ”Nå spiser vi!” Er det en invitasjon som gir plass til barnet, eller er det en ordre?

Nå er det jo slik med de fleste barn, og kanskje spesielt gutter at de konsekvent svarer: ”Jeg er ikke trøtt!” eller ”Jeg er ikke sulten!” noe som er sant i den forstand at de ikke har hatt tid til å kjenne etter om de er det eller ikke.

Hvis det er en befaling eller kommando i stemmen din er det en god idé å endre formuleringen slik at den tonen som både barn og voksne misliker forsvinner. Prøv med:
– Du, klokken har blitt mye, så innen den neste timen vil jeg gjerne legge deg.
– Ja men, jeg er ikke trøtt!
– Nei, det vet jeg. Men gi meg beskjed når du blir det.

Eller:
– Du, maten er ferdig nå og vi begynner å spise. Du er velkommen når du blir sulten.
– Jeg er ikke sulten!
– OK, men bar kom når du blir det.

Vær ærlig
Ingen av disse eksemplene er uttrykk for en demokratisk filosofi (Du kan selv bestemme om du vil sove eller spise). De er uttrykk for erfarent lederskap som levner plass nok til at barnet kan gjøre seg sine egne erfaringer.

Tusenvis av foreldre har prøvd dette i praksis og har generelt opplevd at det maksimalt går 20 til40 minutter før barnet selv ber om å bli lagt. Eller 10 til 20 minutter før det setter seg til bords og begynner å spise. Det er foreldrene som setter rammene, men gjør dem vide nok til at det er bevegelsesfrihet for barnet.

Hvis det er dårlig stemning mellom foreldrene som forhindrer barnet å falle til ro og sove, hjelper det å si sannheten:
– Du, jeg vet godt at du merker at jeg og pappa ikke har det så godt med hverandre for tiden. Vi snakker om det, og vi skal nok få det bra igjen. Du kan bare sove godt!

Med barnehagebarn over to år og skolebarn er det klokt å bruke leggetiden til å la barnet fortelle ut fra forskjellige invitasjoner:
– Jeg er veldig glad i barnehagen/skolen din. Spesielt godt liker jeg XX. Er du også glad for å gå der hver dag?
– Hvordan har XX (barnets beste venn) det egentlig for tiden?
– Hva var det beste/verste som skjedde i barnehagen/på skolen i dag?
– Jeg blir noen ganger sliten av å gå på jobben hver eneste dag. Har du det noen ganger slik med barnehagen/skolen?

Bruk gjerne leggetiden til å snakke med barnet ved å invitere det til å fortelle, råder Jesper Juul


Noen barn får så lite reell oppmerksomhet i løpet av dagen at de ikke kan finne ro før de opplever å bli ”sett”. Andre får så mye at de bare vil ha mer og mer. Barn er ikke maskiner og kan ikke leve lenge med å bare ”fungere”. De må føle at de lever, blir sett, verdsatt og anerkjent for å finne balanse.

Voksne er i perioder nødt til å få ting og livene våre til å fungere, men til forskjell fra barn har vi et fremtidsperspektiv. Vi vet eller håper at de blir bedre. Det har ikke barn. Derfor er de ikke innstilt på å ofre nærheten, leken og opplevelsen av å bli elsket av hensyn til fremtiden.

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: