15 år gammel fikk Marion Valen Bergland fra Notodden sin første tatovering. Hun måtte ha underskrift fra foreldrene, som var heller skeptiske til å la datteren få permanente tegninger på kroppen. Men siden har det blitt flere. Så mange at Marion selv har kommet ut av tellingen. I tillegg har hun piercinger.
– Jeg hadde ni piercinger i ansiktet, men har tatt ut noen. Nå har jeg i nesa og leppa, sier Marion.
Hun går helst kledd i svart, har svart hår og bruker svart sminke. Utenforstående vil gjerne si at hun er goth, men den betegnelsen liker hun dårlig.– Det passer ikke for meg. Jeg har ikke noe jeg vil fortelle med utseendet mitt, jeg synes bare det er fint. Jeg har heller ikke noen venner som har samme stil, sier Marion.
Likevel opplever hun at noen tar omveier når hun går på gata.– Jeg må nesten bare le. Noen eldre blir ganske sjokkert, og ser ut som om de tror jeg er kriminell og sikkert har stjålet barna jeg har med meg. Det er nok mange fordommer. Jeg er jo alt annet enn kriminell, sier hun.
Automatisk reaksjon Førsteamanuensis i helsepsykologi Ingela Lundin Kvalem ved Universitetet i Oslo sier det er helt naturlig at folk reagerer på utseende som skiller seg ut.– Er det ti personer i et rom, hvor ni er kledd i svart og en i hvitt, vil alle først legge merke til personen i hvitt. Helt automatisk setter vi også folk i bokser, fordi det hjelper oss å forenkle verden. Det er en slags overlevelsesmekanisme, fordi vi ikke klarer å ta inn over oss alle inntrykk på en gang, forklarer hun.
Førsteinntrykket betyr mye for hvordan vi oppfatter en person. Kvalem sier at vi ofte bruker gammeldagse forklaringer for å forklare annerledeshet.–Tykke oppfattes gjerne som late og dumme, mens veldig tynne personer sikkert har en spiseforstyrrelse. Vi har ofte en stereotypisk oppfatning av for eksempel innvandrere, svensker og gamle folk, forklarer hun.
Generasjonsforskjeller Kvalem tror de kraftigste reaksjonene Marion opplever nok skyldes generasjonsforskjeller.– Før var det gjerne sjømenn, kriminelle og folk på ytterkanten som tatoverte seg. Dermed har de helt andre assosiasjoner, spesielt også i forhold til at hun er mamma. En mamma skal være myk og god, mens tatoveringene kan få henne til å virke farlig og skummel. Det går liksom ikke sammen. Reaksjonene er nok også ganske annerledes dersom hun går alene og uten barna, sier Kvalem.
Hun tror ikke dagens unge vil reagere like sterkt på kroppskunst når de vokser opp.– De er mer vant til tatoveringer, og ser det både hos andre unge og mange musikere og idoler. Kroppskunst er kult og ufarlig, og vil nok derfor etter hvert skape helt andre assosiasjoner, sier hun.
Marion er ikke redd for at barna skal få problemer på grunn av hennes utseende.– Barn som vokser opp i dag vil nok ha et helt annet forhold til tatoveringer. Jeg tror ungene reagerer minst like mye på ei dame som er platinablond, sier hun.Ikke så tøff som hun ser ut For Marion har det vært viktig å finne feminine tatoveringer. Blomster, mønster og roser. Men hun har også har et par hodeskaller.– Selv om mange tenker at jeg ser veldig tøff og barsk ut, så tenker jeg ikke på meg selv som det. Akkurat i forhold til å våge å ta tatoveringer er jeg tøff, men ellers er jeg ei pingle. Og jeg er veldig rolig. Flere som har blitt kjent med meg sier at de hadde forventet en skikkelig buldrestemme da jeg åpnet munnen. Og så kom den lyse Barbie-stemmen min. Skikkelig morsomt, sier Marion.
Da hun ble gravid, opplevde hun ikke noen spesielle kommentarer fra folk i helsevesenet.– Men det er de som har sagt «oi», og tenkt at jeg sikkert ikke er redd for sprøyter. Men sprøyter er jeg slett ikke glad i, sier Marion.Og hun innrømmer at det ikke alltid er like behagelig å få tatoveringene, men fortsetter likevel.– Etter at jeg har fått barn minner jeg meg selv om at det ikke er verre enn å føde. Har jeg klart å sette to barn til verden, går dette også bra, smiler hun.
Andres problem om de ikke liker Førstegangsgravide Malin Fosland (23) har også mange tatoveringer på kroppen. Hver av dem har sin egen historie og betyr noe spesielt for henne. Da hun i sommer gikk i bikini med struttende babymage, merket hun at det var mange lange blikk etter henne.– Jeg opplever at noen synes tatoveringene mine er litt forkastelige, gjerne enda mer nå som jeg er gravid. Men jeg synes de er fine. Jeg har englevinger på ryggen, en setning på brystpartiet og ei stor fjær på magen, forteller Malin.
Hun har planer om enda flere tatoveringer, både på armer og ryggen. Og vil ikke stoppe selv om hun blir mamma.– Dersom folk ikke liker det, og dømmer meg før de har blitt kjent med meg, er det mest synd for dem. Jeg er et bra menneske, og har aldri vært borti noe dumt. Jeg vil bli en like god mamma som alle andre, sier hun.
Se forbi annerledesheten Ingela Lundin Kvalem sier folk må se forbi utseendet for å vite hvem et menneske er.
– Du må få tid til å gå inn i detaljene. Er du selv en del av et miljø, vet du at folk likevel er forskjellige. Det gjelder også personer med kroppskunst eller som på andre måter skiller seg ut fra mengden, sier hun.
Både Malin og Marion sier de har rygg til å tåle kommentarer og bemerkninger.– Jeg opplever nok at noen kan være litt reserverte overfor meg. Men jeg er utadvendt, og hvis jeg tar kontakt med andre først, blir vi fort kjent, sier Marion.
– Jeg forstår at folk reagerer, men noen ganger kan det virke litt uhøflig. Som da jeg her om dagen gikk tur med babyen i bæresele og holdt eldstejenta i hånda. Begge barna var kledd i rosa. Det var faktisk mange som pekte og lo, sier hun.
Men så har det også blitt en del humor. Som da Marion en gang på vårparten sto og snakket med svigerforeldrene, og noen barn kom forbi.– Oi, er det Halloween nå?
– Jeg spøker med vennene mine om at fjøra mi på magen om en måneds tid blir så stor at den ser ut som ei høne, ler Malin.
