Spørsmål:
Hei Jesper
Jeg lurer på hva du synes om mannen min sitt syn på ekteskap og familie, og hva du synes jeg skal gjøre med det. Jeg er ikke riktig sikker på hva jeg mener selv.
Mannen min har alltid har sagt at han ikke har tro på et ”kulturelt” ekteskap mellom en mann og en kvinne. Han er opptatt av biologi og naturvitenskap. Han mener at mannen burde kunne gå fra dame til dame, slik vi biologisk sett gjorde i apeverdenen. Han mener at mannen er programmert til å lage flest mulig barn med flest mulig kvinner for å spre genene, og at kvinnene er programmert til å ta vare på barna. Han mener også at mannen er programmert til å forsørge alle kvinnene og barna han har laget, men hvordan han i praksis skal klare å forsørge så mange har han ikke noe svar på.
Selv har jeg ikke tenkt så mye over parforhold og ekteskap, men har bare forventet det ”vanlige”: At to går sammen i et forhold med et ønske om å være trofaste og elske hverandre resten av livet. Jeg har også hatt en idealistisk drøm om at mannen skal dele like mye glede og ansvar over hjem og barn. Mannen lovet meg at han skulle holde seg til bare meg i starten av forholdet, siden jeg ønsket det. Han er også en snill og ordentlig mann, så jeg valgte å satse på oss og håpet at det gikk seg til. For selv om vi har ulikt syn og ulike interesser, hadde vi god kjæreste- og vennskapskjemi. Men innerst inne har jeg alltid vært usikker på mannen om dette.
Etter at vi fikk barn ble forholdet mye mer konfliktfylt. Han stilte ikke opp så mye som jeg ønsket meg. Jeg ble en masekjerring, han trakk seg unna. Usikkerheten og sinnet vokste i meg. Det er som om han alltid har stått med en fot utenfor. Hvorfor har han alltid vært så tilbakeholden med å kjøpe felles bosted til oss, selv etter at jeg ble gravid? Etter noe masing og overtalelser så, men… Jeg ville ikke innse at denne mannen ikke ønsker seg en A4 tilværelse. Etter barnet kom gled vi gradvis fra hverandre og sluttet å være nære og å være kjærester. Jeg har derimot hatt 3 fantastisk gode år sammen med sønnen vår.
For noen uker siden erklærte mannen at han ville bryte parforholdet. Han vil ha flere damer. Han sier at han trekkes sterkt mot andre, men han har ingen spesiell i sikte ennå. Etter at han gjorde det slutt, fikk vi snakket ordentlig sammen. Så nå kommuniserer vi bedre. I praksis bor vi også fortsatt sammen og alt er som før. Jeg ønsker ikke en komplisert familiesituasjon rundt barnet vårt med delt bosted ol. Vi har heller ingen familie rundt oss som kan hjelpe til, så for sønnen vår synes jeg denne løsningen er den beste her og nå. Jeg og mannen samarbeider ganske godt og krangler ikke, selv om uenighetene ligger der. Han har også blitt mer og mer aktiv i heimen de siste månedene, både med sønnen og med husarbeidet. Men når mannen en vakker dag finner en ny dame, ser jeg ikke for meg at hun vil gå med på denne ordningen.
Både mannen og jeg ønsker oss et barn til for å gi sønnen vår et søsken, og vi har til og med lurt på om vi skal lage det sammen. Da kan de dele felles oppvekst, og det blir ikke unødvendig mange steforeldre med i bildet. Jeg er 36 år og har ikke så god tid til å møte Den Rette og bli godt nok kjent med ham først… (Mannen er 44, men han er nå mann)
Så nå er jeg usikker på hvor veien går videre, og jeg lurer på hva du synes: Er det virkelig så naturstridig for menn å være i et ”ekteskap”? Er det sånn de fleste menn egentlig kjenner det innerst inne? Er mannen min sitt familiesyn gjennomførbart i dagens samfunn? Og er det barnevennlig? Jeg klarer ikke tenke helt klart omkring det. Synes du vi kan leve sammen slik vi gjør nå, og kanskje lage et barn til sammen? Eller vil det være best om vi bryter forholdet ordentlig?
