Freddy og Ane H. Fagerheim hadde lenge prøvd å få barn. Da tvillingene endelig var på vei, var det etter fire prøverørsforsøk.
– Graviditeten gikk ganske normalt, med mye kvalme og det som hører med, forteller Ane H. Fagerheim. Hun var 17 uker på vei da de var på juleferie hos Freddys familie på Nordvestlandet.
– Vi var på besøk hos et vennepar da jeg kjente noe som sildret. Det var vannet som gikk, sier Ane.
Forberedt på dødfødsel
De satte seg i bilen og kjørte over fjellet til sykehuset i Ålesund. Der fikk de beskjed om at fødselen kom til å starte, og at det bare var å vente. Legene forberedte dem på dødfødsel.
– Men det gikk noen dager, og det gikk en uke, og ingenting skjedde. Vi ble fløyet til sykehuset i Tønsberg, hvor vi fikk vi vite at det var 0 prosent sjanse for at barnet som hadde mistet fostervannet ville overleve, og bare små sjanser for at den andre tvillingen ville klare seg. Den eneste muligheten tvillingen med fostervann hadde til å leve videre, var om den andre døde og kapslet seg inn – altså uten at han ble abortert, forteller Ane.
Hun ble sendt hjem, med beskjed om å holde seg i ro på sofaen. Det var ikke annet å gjøre enn å se tiden an. Begge guttene levde fortsatt i magen, selv om han som hadde mistet fostervannet vokste dårlig.
– Lungene hans ble heller ikke utviklet som de skulle. Men vi fikk god oppfølging fra Rikshospitalet, som har stor ekspertise på området. Der fikk vi også beskjed om at det fortsatt var en liten mulighet til at også den minste kunne overleve. Sjansen var ikke stor, men det var likevel en helt annen beskjed enn det vi hadde fått tidligere!
Fødselen startet i uke 27
Ti uker etter at vannet gikk, var hun til kontroll på Rikshospitalet. Helt på tampen av undersøkelsen skulle livmorhalsen sjekkes. Da oppdaget legen at fødselen var i gang – i uke 27.
– Det hadde ikke jeg merket. Jeg ble lagt inn på fødeavdelingen med riestoppere og lungemodningsprøyter, og det gikk ennå to-tre dager før fødselen startet for fullt.
Fødselen begynte greit, men fosterlyden ble uregelmessig og fødselen stoppet siden helt opp. Da ble det bestemt å forløse barna med hastekeisersnitt. Det var dramatisk – og for Freddy, som ble kastet på gangen, var det en tøff opplevelse:
– Ungene ble hentet ut, og tatt med til hvert sitt rom hvor et stort team jobbet for å gjenopplive dem. Samtidig tok det lengre tid med meg enn normalt. Freddy ble plassert i enden av en gang med et glass mozell og et norsk flagg på bordet, akkurat som en vanlig nybakt far – samtidig som han ikke visste hvordan det gikk verken med meg eller ungene. Det var en ganske absurd situasjon.
Ved fødselen var Neo 1113 gram, og forholdsvis frisk til å bli født så tidlig. Iver veide 625 gram, drøyt halvparten av broren, og var dårlig utviklet. Legene kjempet for livet hans hele den første natten. Lungene hans var underutviklede og harde, på grunn av manglende fostervann.- Men allerede dagen etter gikk det bedre – og så gikk det bedre og bedre dag for dag, helt til tarmen hans sprakk den sjette dagen, sier Ane.
Fire farer
Problemer med mage- og tarmsystemet er vanlig hos premature barn. En tilstand som kalles NEC (nekrotiserende enterokolitt) betyr at en del av tarmen dør. Dette er ett av de fire «spøkelsene» for tidlig fødte ofte hjemsøkes av, sammen med hjerneblødning, lungeproblemer og infeksjoner.
– Vi fikk spørsmål om vi ville at de skulle prøve å operere, eller om vi heller ville stoppe respiratoren. Sjansen for at han skulle overleve operasjonen var ekstremt liten. Vi ønsket operasjon, og tenkte at da ville han i alle fall dø mens han var i narkose. Men nok en gang hadde minstegutten marginene på sin side.
– En sykepleier vi ble veldig glade i kom bort til oss der vi ventet, og fortalte at de hadde funnet et bitte lite hull i tarmen. Det hadde de klart å lukke. Resten av tarmen var ikke skadet.
Åtte-ti dager senere begynte han sakte, men sikkert å bli bedre. Familien ble flyttet fra Rikshospitalet til Tønsberg sykehus da guttene var utenfor livsfare.
– Men de var fortsatt små, og det var usikkert hvordan det ville gå med dem. Vi visste heller ikke hvordan den første natten hadde påvirket Iver – om han hadde fått nok surstoff til hjernen. Men det gikk bra, det også – og etter tre måneder på sykehus fikk vi dem med oss hjem.
Kolikk
Da var Neo 3 kg, og Iver 1,8 kg. Vel hjemme ventet det halvannen måned med kolikk før familien kunne begynne å senke skuldrene.
– Det var først da det var over at også Iver begynte sin utvikling. Derfra har vi vel hatt det mer eller mindre som andre tvillingfamilier, bortsett fra den tette oppfølgingen vi har hatt fra fysioterapeut og habiliteringstjenesten, sier Ane.
Begge guttene er nå aktive smårollinger, som begynte i barnehage i august. Guttene utvikler seg i samme tempo, men Iver ligger en måned eller to bak Neo på noen områder – spesielt motorisk.
– Og de er små – Iver er bare 6 kilo. Vi har venner med en to måneder gammel baby som er tyngre enn ham. Men alt i alt går det utrolig bra, sier Ane.
Guttene har vært en del syke etter at de begynte i barnehagen – premature barn har ofte et litt dårligere immunforsvar enn de som er fullbårne.
– Hos barn med fullt utviklede lunger er lungeoverflaten glatt – hos premature er den mer “ruglete”. Det gjør at basiller fester seg lettere, og en forkjølelse varer gjerne litt lengre enn hos andre, sier Ane.
Senskader
Risikoen for senskader er også der. Det er ikke uvanlig at premature barn kan få dysleksi, nedsatt konsentrasjonsevne og problemer med motorikken. Men Ane og Freddy Fagerheim tar det som det kommer.
– Vi har fått en fantastisk oppfølging, både fra Rikshospitalet, og fra fysioterapeut og habiliteringstjenesten etter at tvillingene ble født. Det har gjort at vi har kunnet konsentrere oss fullt og helt om å være foreldre. Det er vi utrolig takknemlige for. Vi bekymrer oss ikke for hva som måtte komme – vi har så gode folk rundt oss.
– Hvordan opplevde dere dramatikken rundt svangerskap og fødsel?
– Det er vanskelig å svare på. Vi ga aldri opp – jeg tror vi tok på skylapper, og valgte å blokke ut alle negative tanker. Vi tenkte at så lenge ingen var født, så var jeg fortsatt gravid. Så lenge hjertene banket, var alt fint. Men det var en voldsom negativ spenning, hvor hvert minste lille signal ble tolket. Vi var redd fødselen skulle starte, og redd for at noe var galt, forteller Ane.
– Beskjeden om at guttene ikke hadde noen sjanse til å overleve, tok vi ikke til oss. Jeg tror ikke vi skjønte hva legen sa. Da fødselen var i gang, stod det et team på 10 barneleger og pleiere og ventet. Men vi oppfattet overhodet ikke at det var en alvorlig situasjon. Det høres kanskje rart ut, men jeg tror det er en form for forsvarsmekanisme som slår inn. Det var først den dagen da Iver måtte opereres, at det virkelig gikk opp for oss at han kunne dø.
Med to glade smågutter i huset hjemme i Tønsberg er det også en annen tanke som ikke helt har sluppet taket:
– Etter at vannet hadde gått sa legene at det beste som kunne skje var om den minste døde. Det stikker fortsatt inni meg når jeg tenker på akkurat det. Her sitter han, frisk og glad – at noen har sagt det, gnager i meg. For dette har gått så bra, og så uendelig mye bedre enn vi ble forespeilet.
Mange skjær i sjøen
Overlege ved Oslo Universitetssykehus (Rikshospitalet), Thor Willy Ruud Hansen, fulgte Iver og Neos dramatiske start på livet. Han var nylig med familien Fagerheim i et intervju med God morgen, Norge på TV2, hvor han fortalte om utfordringene knyttet til en for tidlig fødsel, for Ivers del etter 10 uker uten fostervann:
– Det som er vanskelig med det, i tillegg til at barna er for tidlig født og umodne på alle måter, er at hvis du blir liggende uten fostervann så lenge, så vokser ikke lungene. I tillegg at lungene er umodne, er de ganske små. Det er ganske uforutsigbart, og kan være veldig risikabelt.
Han mener Iver kan ha klart seg så bra nettopp fordi han er tvilling. Fordi Neo beholdt fostervannet sitt, fikk også Iver økt bevegelighet i magen. Det kan ha virket positivt for ham. At det gikk hele 10 uker fra vannet gikk til tvillingene ble født, spilte også inn:
– Det viktigste man kan gjøre er å prøve å kjøpe tid, og det er noe fødselsmedisinerne har blitt veldig mye flinkere til i de siste tiårene. Det er redskaper for å kjøpe tid sånn at disse barna får en mulighet. Og det var jo heldigvis det som skjedde med disse to artige guttene her, det at man var i stand til å kjøpe den tiden, sier Ruud Hansen.
