Brått verre
Fødselen hadde vært hard og Frida var full av adrenalin. Så snart hun hadde kommet seg, fikk hun og mannen sitte ved kuvøsen og titte på sitt lille nurk. Men uten søvn natten før begynte det å tære på kreftene, og rundt midnatt fikk Frida beskjed om å gå og legge seg. Etter en times tid bråvåknet hun av at jordmor kom løpende inn i rommet.
– Oksygennivået i Emmas blod hadde sunket og hun var dårlig, jeg måtte komme med en gang, sier hun.
Det Frida ikke visste var at Emma hadde hatt fire pustestopp. Da hun kom til kuvøsen pustet Emma tungt og var litt blålig og marmorert i huden. Røntgen av lungene viste at de holdt på å klebe seg sammen og gå tilbake til fosterstadiet. Emma ble lagt i respirator og nyfødtintensiven i Bodø ble tilkalt fordi de ikke hadde den nødvendige kompetansen ved sykehuset i Mo i Rana.
– Teamet fra Bodø kom i firetiden om natten, men de brukte flere timer på å få henne stabil nok til å klare reisen, forteller Frida.
Usikker på hva som var galt
Hele tiden var legene tydelige på at de ikke visste hva det var som var galt. Imens ble Emma dårligere. Selv om hun ble satt på trippel antibiotika, var det medisinering i blinde ettersom de ikke visste hva som feilte henne. Hun fikk blodforgiftning og et døgn gammel truet lungene med å kollapse. Da hadde hun omtrent ikke blodsirkulasjon i kroppen og legene måtte ty til NO-gass slik dykkere bruker for å holde oppe trykket i lungene.
 |
| Foto: privat |
Allerede kort tid etter fødselen ble det tatt blodkultur av Emma ved sykehuset i Mo i Rana, men først på lørdag, tre dager senere, kom svaret: gruppe B-streptokokkinfeksjon (GBS).
– Jeg hadde brukt mye av tiden min i Bodø på å lese meg opp, og var vel ikke overrasket da de sa at det var det som feilte henne, sier Frida.
Frida slet med skyldfølelse fordi det var en infeksjon i hennes kropp som hadde smittet Emma og gjort henne så syk. Legene kunne berolige henne med at hun ikke kunne visst at hun hadde infeksjonen.
Tiden i Bodø var tøff for den lille familien. Frida pumpet seg og løp mellom barsel og nyfødtintensiv dagen lang. Den vesle babyen var koblet til ledninger, respirator og sonde.
– Det var lite jeg kunne gjøre. Jeg følte vel egentlig at jeg hadde gitt henne bort til legene, sier Frida.
Men så snart Emma fikk riktig antibiotika, gikk alt mye bedre. Hun åpnet etter hvert øynene og prøvde å skrike. Etter en uke i respirator kunne den endelig kobles fra og Emma kunne gråte med lyd.
Hjemme igjen
Etter to uker i Bodø fikk familien igjen vende hjem til Mo i Rana, men i første omgang til sykehuset der. På grunn av sykdommen hadde nemlig ikke Emma lagt på seg. Men snart var familien endelig kommet hjem til seg selv.
– Det var så rart å legge henne i vugga hjemme, sier Frida.
For veien mot å bli foreldre for første gang var ikke helt slik Frida og mannen hadde tenkt seg.
– Man tenker jo at sånt ikke skjer meg, sier hun.
Men snart var hverdagen et faktum, med en mann som skulle på jobb mens mamma og baby var hjemme. Emma er helt uten varige mén etter den dramatiske starten på livet, men det har tatt tid å finne seg ordentlig til rette hjemme.
– Det var tungt da vi plutselig var alene. Da kom tårene, og det tok lang tid før alt var ok. Det var ikke sånn vi hadde forestilt oss at det skulle være. Det var vel først etter et par uker hjemme at jeg endelig skjønte at hun er min, sier Frida.
Kunne vært unngått
Frida forteller at de egentlig har vært heldige. Hadde fødselen vart lenger, ville infeksjonen kunne gitt alvorlige skader på Emma. Sykdommen kunne ført til hjernehinnebetennelse, eller enda verre – død. Hun forteller at hun har hørt om flere som har mistet barna sine under fødselen på grunn av GBS-infeksjon.
– Det er forferdelig at man må oppleve å få et alvorlig sykt barn, eller å miste barnet sitt, før noe gjøres. Da får man tilbud om å få tatt prøve fra skjeden i neste svangerskap, sier Frida.
Det faktum at sykdommen kan behandles mens mor er gravid, og at smitte dermed kan forebygges, var nytt for Frida. Hun reagerer sterkt på at prøven ikke ble tatt av henne. Er infeksjonen påvist kan også barnet tas ved keisersnitt eller mor og barn kan få antibiotika under og like etter fødselen.
– Da kunne alt vært unngått, sier hun.
De fleste har gruppe B-streptokokker som en del av normalfloraen sin i skjeden, men i noen tilfeller blusser mengden opp til en infeksjon. Slik infeksjon er vanligst i uke 35-37 av svangerskapet, og ses ofte i sammenheng med for tidlig fødsel. Mange merker som Frida ingenting til infeksjonen.
– Jeg var kjempesint på legen min og spurte om hvorfor det ikke ble tatt en prøve av meg, sier Frida.
Svaret hun fikk var at sykdommen var for sjelden til at det kunne forsvares rent samfunnsøkonomisk å teste alle. Men ifølge Frida er det vanlig å ta en slik prøve av gravide i England og USA.
Til venner som er gravide, er beskjeden fra Frida klar:
– Krev å få tatt en prøve!
For ifølge Frida er det ikke vanskeligere å ta en underlivsprøve enn å gjøre en urindyrkning.
Etter ønske fra familien er navnene byttet ut
| Dette er Gruppe B streptokokker (GBS) |
GBS er bakterier som finnes naturlig i bakteriefloraen i kroppen både hos menn og kvinner. Vanligst er det å finne bakteriene i tarmen og i skjeden. Opp mot 30 prosent av alle kvinner har bakteriene, og de fleste kjenner ingen symptomer. Hos cirka halvparten hos gravide med GBS blir bakteriene overføres til barnet under fødselen. Av disse blir 0,5 til 1 prosent av barna alvorlig syke. Færre enn 1 av 1000 levendefødte barn rammes av GBS-infeksjon. Slik infeksjon kan gi alvorlig sykdom med symptomer på blodforgiftning, hjernehinnebetennelse eller lungebetennelse. Overføring av GBS bakterier kan forhindres ved antibiotikabehandling under fødselen. Risikofaktorer hos den gravide er: at hun tidligere har født et barn som ble smittet av GBS-infeksjon, gjentatte urinveisinfeksjoner som skyldes GBS, for tidlig vannavgang og infeksjonstegn eller feber hos den fødende i forbindelse med fødsel. Nybakte foreldre bør også være ekstra påpasselig med håndhygiene etter toalettbesøk før kontakt med den nyfødte for å unngå smitte. Det anbefales ikke at gravide utenom risikogruppen testes for GBS, men hvorvidt den gravide skal testes må vurderes individuelt mellom den gravide selv og jordmor eller lege. I USA og enkelte europeiske land testes alle gravide for GBS i uke 35-37 av svangerskapet, og alle med positiv prøve får antibiotikabehandling under fødselen. Norske myndigheter har konkludert med at faren for antibiotikaresistens er større enn gevinsten ved behandling, og har derfor ikke innført slik massetesting (screening). Kilde: Folkehelseinstituttet |
Les mer om svangerskap, fødsel og baby
