Jeg ville heller hatt en jente

Tabubelagt
Å innrømme åpent at man ønsker seg ett spesielt kjønn, kan føre til sterke reaksjoner. Vi er mindre opptatt av barnas kjønn enn tidligere generasjoner har vært, i hvert fall i vår del av verden. Men en lang rekke studier viser at det finnes kjønnspreferanser i industriland, selv om de ikke er så klare som i mange utviklingsland. I Europa er det først og fremst ønsket om å ha barn av begge kjønn som utmerker seg, i følge SSB.

– Vi fikk ei jente. Om det hadde vært gutt, hadde det vært kjempestas det også! Jeg kan virkelig ikke skjønne mennesker som er så utrolig opptatt av om det er gutt eller jente. Vi må jo bare prise oss lykkelige over at man kan få barn i det hele tatt! melder forumbruker “Sindy”.

– Etter å ha prøvd i seks år, finner jeg spørsmålet utrolig teit. For oss var det ikke viktig med kjønn, vi ønsket oss et barn. Og heldigvis, det fikk vi til slutt! sier forumbruker “Slisabeth”

Har du jente eller guttemage?

Mange er enige med “Sindy” og “Slisabeth”. Andre innrømmer at de helst ønsket seg ett spesielt kjønn, men at det ikke hadde noen betydning etter at barnet var født. Sterke preferanser for det ene eller andre kjønnet, uavhengig av grunn, diskuteres sjelden åpent.

Sjekk: Kinesisk fødselskart

“Elisabeth” ville ha jente
– Så flott at dere tar opp noe som er så tabu å snakke om. I det siste har jeg lest noen tråder og innlegg på Babyverden hvor folk skriver: "Du burde skamme deg som går og håper på et visst kjønn i stedet for et friskt barn!" Jeg skjønner at dette er et kontroversielt emne, men jeg har i hvert fall ikke problemer med å være åpen om hvilket kjønn jeg har ønsket meg fra starten av, forteller forumbruker ”Elisabeth”.

Kan man påvirke barnets kjønn?

Hun har vokst opp med en eldre og en yngre bror. Hun ønsket seg en søster å leke med, men det fikk hun aldri. Som voksen har hun alltid drømt om en datter.

– Da jeg ble gravid for første gang for to år siden, fikk vi vite at det var en gutt. Jeg begynte å gråte, og mannen min trodde det var gledestårer. Men han skjønte fort at jeg faktisk var skuffet, og prøvde å hjelpe meg med tanken på at vi faktisk ventet en gutt. Da vi dro hjem, begynte jeg å pakke bort alle jenteklærne jeg hadde kjøpt inn på forhånd. Igjen satt jeg med blå gutteklær som jeg absolutt ikke syntes var like fine som jenteklærne. Det var tøft å sette den rosa esken med klær opp på loftet, og jeg følte nesten at jeg hadde mistet noe jeg trodde jeg hadde hatt, forteller hun.

– Men, en gutt bodde i min mage, og det måtte jeg bare godta. Det var ikke det at jeg IKKE hadde ønsket meg en gutt. For å være ærlig ville jeg ha en storebror, og så en lillesøster. Det var bare det at dersom jeg fikk en gutt først, så kunne det like godt komme en gutt neste gang. Og så enda en, og enda en. Tenk om jeg aldri fikk ei jente i det hele tatt?

Les også:

Ultralyd for å bestemme kjønn

– Tabu å ønske seg et bestemt kjønn

Gutten hennes ble født, og tatt vel imot:

– Han var den nydeligste gutten på jord! Fra første stund elsket jeg ham høyere enn noe annet, og jeg klarte ikke å ta øynene fra ham, forteller “Elisabeth”, som nå er gravid igjen.

– Denne gangen tenkte jeg som så: "Får jeg enda en gutt, så får i hvert fall sønnen min en lekekamerat". Det måtte jeg si til meg selv hele tiden, for jeg ønsket ikke å bli skuffet enda en gang.

Ultralydundersøkelsen viste at det er en jente denne gangen. Men selv om jordmoren var sikker under den første undersøkelsen, trengte “Elisabeth” en bekreftelse til underveis. Tidligere denne måneden var hun på 3D-ultralyd.

– Gleden over å vente en jente ble nemlig redusert av tanken på at det KUNNE være en gutt, så jeg ville være på den sikre siden, forteller hun.

3D-ultralyden viste det samme som den første undersøkelsen.

– Jordmoren var kjapp med å si: "Å ja, dette er absolutt en jente! Jeg er 300 prosent sikker!" Den kommentaren beroliget meg, og jeg kunne lene meg tilbake og bare slappe av. I disse dagene etterpå har jeg tenkt at dersom det faktisk viste seg å være en gutt i magen, så hadde det kanskje ikke vært så farlig. Jeg ser jo hvor fantastisk og flott sønnen min er, og jeg kunne gjerne hatt enda en slik til, sier “Elisabeth”.

– Men innerst, dypest, nederst inni meg så er jeg utrolig glad for at det er en datter som spreller rundt i magen min. Med henne kan jeg dele mer enn hva jeg kan med sønnen min, og hun skal få lov til å være så jentete hun bare vil. Hun skal slippe å arve gutteklær fra sin bror, og en gang i fremtiden skal vi dra på SPA sammen, gå til frisøren sammen og shoppe fine klær sammen – bare hun og jeg. Og vi skal leke med dukker sammen, lakke hverandres negler og stelle hverandres hår. Når min sønn og mann mekker på biler sammen, skal min datter og jeg gjøre jenteting sammen. For endelig, ENDELIG, får jeg den datteren jeg har drømt om i alle år!

“Elisabeth” understreker at hun selvsagt synes det er viktigere at barnet er friskt, enn hvilket kjønn det har.

– Men det må også være lov og si at man har drømmer om enten en datter eller en sønn, uten at man møtes med kommentarer som: "SKAM DEG! Du burde vite bedre enn å favorisere et visst kjønn!"

Ringte synske
En annen mor forteller at hun, ettersom hun ikke fikk noe klart svar om kjønn under ultralydundersøkelsen, ringte til synske landet over. Hun hadde en sønn fra før, og ønsket sterkt en jente:

– Noen synske gav meg klare og tydelige svar, andre fortalte svada. Jeg dro på ny ultralyd, og prøvde å overbevise meg selv om at det ble gutt, så ikke skuffelsen skulle komme tilbake. En så vond skuffelse... Tenk å være skuffet over å få høre at man har et friskt barn!

Hun var på tre nye ultralyder før hun våget å tro at det var en jente.

– Og jente ble det... Men vet du, jeg ble ikke noe gladere enn da jeg fikk sønnen min. Jeg setter akkurat like stor pris på begge to. Nå er jeg sikker på at jeg hadde gjort om det ble gutt også, selv om det hadde vært vondt der og da en liten stund.

– Sorgreaksjon
Også “Minerva” hadde et sterkt ønske om ei jente. Navnet hadde hun allerede plukket ut: Rebecka.

– Jeg har en søster selv, og så alltid for meg at jeg skulle bli jentemamma, og få samme tette forhold til datteren min som jeg har til moren min. Derfor var jeg veldig klar på at jeg skulle vite kjønn før fødselen, slik at jeg fikk forberedt meg mentalt og begynt å glede meg til en eventuell gutt, i stedet for å gå gjennom en fødsel jeg hadde angst for, og så bli "skuffet" dersom det ble en gutt!

Da eksmannen sa klart fra om at han ikke ønsket flere barn, fikk hun en sorgreaksjon.

– En kort stund gikk jeg rundt og "hatet" gutten i magen som hadde "stjålet" plassen til lille Rebecka. Jeg hadde et "Tilbake til fremtiden"-øyeblikk hvor jeg så et bilde av Rebecka i femårsalderen for mitt indre øye, og så så henne bli visket vekk. Jeg ville jo veldig gjerne ha Jr. som storebror, men storebror “ i stedet" for jenta jeg alltid hadde tatt for gitt at jeg skulle få, var tungt. Dette førte i sin tur til enorm skyldfølelse, og følelsen av å være verdens verste mor – hvordan kunne jeg tenke slik?

“Minerva” valgte å være åpen om tankene hun hadde, og opplevde støtte fra mange på terminforumet sitt.

– Mange hadde samme følelse, i større eller mindre grad, det var bare tabu å snakke om det! Det tok ikke lang tid før jeg begynte å glede meg over Jr., og jeg elsker ham jo over alt på jorden – min skjønne lille godgutt. Men nå er jeg singel, og utsikten til et barn til er dyster – og jeg må innrømme at jeg fremdeles sørger litt over jenta-som-skulle-vært - selv om jeg aldri ville byttet bort Jr!

Kilde: Statistisk Sentralbyrå (SSB)