En avvisning gitt med litt forståelse vil ivareta barnets selvbilde og selvfølelse mye bedre. Hun trekker parallellen til en voksensituasjon:
– Tenk deg at du ønsker deg en lønnsøkning og mener du har fortjent den. Om sjefen sier ”Nei, det får du ikke” uten mer forklaring, eller ber deg om å slutte å mase. Eller til og med forsøker å overtale deg til å ikke ha lyst på mer lønn. Hvordan føler du deg da? Tenk deg så at hun heller sier: ”Ja, det skjønner jeg at du kunne tenke deg. Du har fortjent det også. Men jeg har dessverre ikke anledning til å gi deg mer i lønn i år”. Den siste gjør deg mye mindre frustrert, sier hun.
Den samme metoden kan du bruke i møte med barnet ditt. ”Jeg skjønner at du har lyst på is. Det er jo kjempegodt. Og vi skal spise is sammen etter at vi har spist middag.”
Små barn kan også være herlig enkle å distrahere. ”Har du lyst på is, sier du? Hvilken type is liker du best, da?” Barnet er kanskje ikke sint lenger, for han tenker nå på favorittisen sin. ”Sjokoladeis ja. Det er godt! Da skal du få en sånn etter at vi har spist”.
Å stille barnet spørsmål kan også være en god måte å komme ut av en konflikt som er i full gang. Hvis barnet heller vil gå på lekeplassen enn å bli med deg inn når du skal lage middag, kan du si: ”Hadde du så lyst til å gå på lekeplassen?” Barnet svarer ”Ja”. ”For lekeplassen er jo veldig fin, ikke sant?”. Barnet svarer bekreftende igjen. ”Det skjønner jeg, men i dag kan vi ikke gå dit. Nå må vi inn”. Gerhardsen forteller at hun selv har prøvd sistnevnte – og det virket. Treåringen som så ut som hun skulle til å gå i baklås ble frivillig med inn.
– Det kan ta noen runder, men du kommer i mål til slutt, sier hun.
Er dere på handletur og barnet vil ha sjokolade på en onsdag, trenger du ikke fnyse av ønsket. Du kan du godt vise forståelse, ja til og med vise at du selv synes det frister. ”Ble du så lei deg da jeg sa nei?” Barnet bekrefter. ”Jeg skjønner det. Jeg liker også sjokolade. Men vet du – det er ikke lørdag i dag”.
Time-out, men ikke på Nanny-måtenGerhardsen mener en variant av time-out kan være en god måte å roe ned barnet på. Å sende barnet på rommet sitt, eller et hvilket som helst annet rom for den saks skyld, mener hun kan fungere bra. Men ikke på den måten vi har sett på tv fra tv-seriene Nanny911 og SuperNanny.
– Det med skammekrok, skammehjørne eller skammestol er helt tragisk. Det var utdatert da jeg var liten på 60-tallet. Målet er ikke at barnet skal føle skam eller ha det mest mulig kjedelig. Poenget er å gi barnet mulighet til å forstå at oppførselen ikke passer her og å gi det en sjanse til å roe seg, forklarer hun.
Før du tar barnet med til et annet rom, bør du gi en tydelig beskjed eller advarsel eller to. For eksempel: ”Når du hyler så høyt får vi andre vondt i ørene. Skal du være her i stua må du ha innestemme!” og om det ikke virker: ”Skal du bruke utestemme kan du ikke være her. Da må du være på rommet ditt”.
– Om det ikke virker, tar du med deg barnet. Ikke forklar for mye eller trøst, vær heller tydelig og kortfattet. Noen barn roer seg slett ikke på rommet sitt, og kommer kanskje brølende ut igjen. Du kan la tvilen komme ”tiltalte” til gode hvis det dreide seg om å slutte å sparke eller slå, dreier det seg om innestemme hører du allerede at den ikke er på plass. Da må du snu ham i døra, og kanskje fysisk stoppe ham ved å stå ved døra, sier hun.
Du må kanskje henge ved rommet og bruke tid på dette. Det er slitsomt, men så lenge det går tydelig fram at det er utestemmen du er imot, og ikke ham som person, krenker du ham ikke.
Gerhardsen presiserer at vi aldri skal låse barn inne – det skremmer barnet. Noen vil kanskje tenke at det ikke fungerer å sende barnet på rommet, fordi barnet da vil begynne å leke der. Men det spiller ingen rolle, mener Gerhardsen.
– Hvis barnet er sendt på rommet fordi hun sparket søsteren sin, så gjør det jo ikke noe at hun setter seg ned og leker. Du har jo oppnådd det du ville – at hun ikke fikk fortsette å sparke søsteren, sier hun.
Å sende små barn på rommet sitt i en annen etasje kan være et for voldsomt virkemiddel. Og hun fraråder foreldre til barn som ikke har fylt tre år å benytte metoden. Små barn kan eventuelt flyttes unna bare noen få meter.
– Hvis toåringen brøler så du får vondt i ørene, og nekter å roe seg, kan det være nok å flytte ham til motsatt ende av rommet. Han skjønner ikke at du hører ham like godt. Poenget var ikke å gjøre ham engstelig, men å gjøre det tydelig at oppførselen ikke passet, sier hun.
Ikke kvalifisert til å være sammen med ossDet negative ved å bli sendt på rommet, er at barnet ikke får være sammen med foreldrene eller resten av familien. Håpet er at samværet er så mye verdt for barnet, at det er villig til å endre oppførselen for igjen å bli tatt med i det gode selskap.
Ikke spill på barnets fryktVi har vel alle hørt den: ”Hvis du ikke kommer nå, så går jeg”. Gjerne sagt i ren frustrasjon i en hentesituasjon i barnehagen, eller på vei hjem fra butikken. Har du faktisk tenkt å forlate barnet? Sannsynligvis ikke.
– Bare i situasjoner hvor det er et reelt alternativ kan den fungere. Som ”Nå går jeg til butikken, og om du ikke kommer nå, så går jeg og du blir hjemme med pappa”. Hvis du truer med å gå og barnet i så fall ville blitt forlatt alene virker det, men det er fordi du utløser barnets medfødte frykt for å bli forlatt, sier hun.
Gerhardsen fraråder å bruke frykt som virkemiddel. Hun sier at barna først blir redde, så irriterte og etter hvert skjønner barnet at det bare er tomme ord – og mister respekten for deg, og da er man like langt.
– Å true med noe angstvekkende eller ugjennomførbart er lite fruktbart, og er med på å ødelegge forholdet mellom deg og barnet. Da er det faktisk bedre å bare bære dem med seg, sier Gerhardsen.
Men før du løfter barnet og tar det med deg gir du et par tydelige beskjeder om å komme. En vennlig påminnelse om at favorittleken venter hjemme kan også øke motivasjonen og avblåse en begynnende streik.
Tid som virkemiddelBarn i fire-femårsalderen som drøyer leggetiden vel langt, forstår mer av tid og av oppgaver som venter på foreldrene. Gerhardsen deler et eksempel fra da hennes datter var fem år.
– Jeg sa til henne at jeg hadde tenkt å bruke ti minutter på lesing for henne, og så skulle jeg rydde. Da hun begynte å trekke ut tiden sa jeg: ”Nå begynner lesetiden, kommer du ikke, så får jeg ikke lest”. Hun kom naturligvis ikke med en gang. Da var det viktig å holde det jeg hadde sagt. Jeg leste på vanlig måte, og med vennlig stemme, men sluttet midt i en setning, lenge før boken var slutt. Med rolig stemme erklærte jeg: ”Det var synd at vi måtte stoppe her. Håper vi får hele lesetiden i morgen!”. Det virket, og neste dag var hun klar da lesetiden begynte, forteller hun.
Dette fungerte ofte, men Gerhardsen sier at det ikke er sikkert at det virker for alle barn. Det må være noe verdifullt du kniper inn på for at det skal virke, og noen barn trenger lengre tid før de tilpasser seg.
Noen konflikter havner man i uansettSmå barn som utvikler egen vilje kan være en utfordring. Det kan dukke opp konflikter på uante steder til uante tider, og treffe uten forvarsel.
– Små barn kan ha sett for seg hvordan ting skal være og bli illsinte når det ikke blir sånn, selv om de ikke engang har fortalt deg om ønskene sine. Da har du jo ikke sjanse til å reagere i forkant, avslutter hun.
