BloggÅ sette grenser

Å sette grenser

Illustrasjonsfoto: iStock
Av Jesper Juul 5283
For 30-35 år siden var dette med grenser mye enklere enn det er i dag. Det skyldes først og fremst at det var mye større grad av overensstemmelse mellom det som foregikk i enkelte familier (og de fleste familiene hadde noenlunde samme grenser) og de grensene som gjaldt i eksempelvis barnehage og skole. Man kan si at det var tryggere å være voksen på den tiden.
Jesper Juul
Jesper Juul var en dansk familieterapeut og forfatter som særlig hadde fokus på samliv, barn og barneoppdragelse. Juul skrev flere bøker, og var i Norge en periode også ansatt i Aftenposten og Dagbladet, hvor han tok imot spørsmål fra lesere om barn og familieliv. Babyverden hadde et samarbeid med Juul, hvor han skrev en rekke artikler. Juul døde i juli 2019. Men siden temaene han skrev om er eviggrønne, har vi valgt å bruke dem videre.  

Artikkelen er hentet fra www.famlab.no

Hvis foreldre var i tvil, kunne de spørre familie, venner og naboer, og i de fleste tilfellene fikk de samme svar. Foreldrene var selv kanskje usikre eller i tvil, men de fikk bred oppbakning fra omgivelsene. De fleste voksne trodde fullt og fast at barn skulle lære seg å inn- og underordne seg, om nødvendig ved hjelp av vold og straff. Det var forskjell på grensene i de ulike sosiale lagene i samfunnet, men innenfor sitt eget lag kunne man føle seg rimelig sikker på hvilke mål og midler som var gjeldene.

Siden den gang har det skjedd mye med normene og verdiene i samfunnet og i familien. Og vår kunnskap om barn og deres utvikling har hatt en betydelig vekst. For eksempel: I ”Moderens bog” fra 1925 fraråder man på det sterkeste å la barna spise kveldsmat sammen med de voksne. I tiårene etterpå snudde dette helt om, og man var overbevist om at det var veldig viktig at familien spiste sammen. I dag er vi på full fart inn i en tid der foreldrene selv skal gjøre seg opp en formening om de ønsker å prioritere felles måltider noen ganger i uken, eller om familiemedlemmenes frihet til å spise hva de vil, når de vil og hvor de vil, skal veie tyngre.

På hvilket grunnlag skal foreldre prioritere dette? På en psykologisk grunnlag? På et ernæringsmessig grunnlag? Av praktiske hensyn til arbeidstider og fritidsinteresser? Med utgangspunkt i foreldrenes følelsesmessige opplevelse av ”hygge”? Var de felles måltidene i ens egen barndom kjempekoselige eller preget av en pinlig stillhet? Liker foreldrene å dekke bordet pent og lage flotte måltider, eller er mikrobølgeovnen det nye husalteret? Og uansett hva foreldrene velger – er det for å oppnå noe eller for å unngå noe? Er det drømmen eller marerittet som styrer familiens verdier og grenser?

Slutt på foreldrediktatur

De voksnes uinnskrenkede og totalitære makt over barna er nesten et tilbakelagt stadie i vår skandinaviske kultur, og det er på mange måter bra. En av konsekvensene akkurat nå er at vi voksne må lære oss helt nye måter å være sammen med barn på. Det er nemlig ikke rokket ved den kjensgjerningen at det er sunnest for barn å vokse opp i familier hvor det fins grenser, men det nytter ikke å sette dem i form av forbud og påbud slik foreldre tidligere gjorde: Du skal! Du får ikke lov! Du må! Du skal ikke! Fy, nå er du slem!

I dag er det to slags foreldre som nesten uunngåelig kommer i knipe. Det gjelder de foreldrene som forsøker å fastholde den gamle måten å sette grenser på, og det gjelder de foreldrene som i deres hjerter tar avstand fra den skarpe og autoritære formen, men har vanskeligheter med å finne en ny og bedre form.

Den første gruppen foreldre opplever deres barn som respektløse og rebelske, og i den andre gruppen ender barna veldig fort opp med å styre hele familien. Begge deler er destruktivt og usunt for alle parter.

Hvem er vi?

Den viktigste forskjellen er at grensene ikke lenger skal settes som et slags elektrisk gjerde rundt barna, men settes på samme måte som de voksnes personlige grenser. I stedet for å spørre: ”Hva er best for barnet?” kan vi spørre ”Hva er best for meg – og hvordan vil det være for mitt barn?” Vi kan ikke lenger slå opp i fasiten og sjekke hva som er normalt, riktig eller korrekt. Vi må i stedet rette spørsmålet innad til oss selv, og det er for mange av oss både en ny tankegang og en helt ny oppgave. Vi skal med andre ord både prøve å finne ut av hvem vi selv er, og hvem våre barn er. Det tar den tid det tar.


Grensesøkende barn

Mange barn blir i dag beskrevet som ”grensesøkende”, og det er ikke så rart at mange foreldre og pedagogers konklusjon da blir at det trengs flere grenser og tydeligere grenser, og at de voksne blir tydeligere og mer konsekvente. I min erfaring blir denne problemstillingen mye mer realistisk hvis man i stedet for denne ”diagnosen” sier barnets navn og legger til: ”Aha, her har vi et barn som leter etter sine foreldre. Et barn som brenner etter å få vite hvem foreldrene er og hva de står for”.

Barn blir grensesøkende (og dermed vanskelige og ustyrlige) når foreldrene deres har vansker med å finne seg selv og sine egne personlige grenser og i stedet prøver å ”spille foreldre”, det vil si prøver å leve opp til deres egne og omgivelsenes ideer om hvordan en far eller mor skal opptre for å gjøre det ”riktig”. Derfor ser vi også at disse foreldrene ikke bare har problemer med grensene i forhold til barna sine, men også i forhold til andre voksne – enten det er kjæresten, ektefellen, foreldrene, kolleger eller klienter. Foreldrene er ikke på noen måte ”skyldige” i noe. De er verken dårlige foreldre eller dårlige oppdragere, som bare trenger å ta seg sammen eller lære seg en metode eller en teknikk. Det er bare at barna konfronterer dem med en problemstilling i deres liv, som også var der før de fikk barn.


Lov å ikke være helt sikker

Det er heller ikke noe flaut eller uvanlig i dette. De fleste av oss blir foreldre på et
tidspunkt i våre liv hvor vi knapt har lært oss selv å kjenne helt, og hvor vi slett ikke er ferdige med å finne ut hvor våre grenser går i forhold til andre mennesker – heller ikke, og kanskje spesielt ikke, i forhold til den mann eller kvinne vi har fått barn sammen med. I vår opprinnelige familie lærte vi en del om våre egne grenser, men ikke alt. Noen av de sunne grensene valgte våre foreldre å se bort ifra, og noen av de usunne grensene våre foreldre hadde, måtte vi lære å samarbeide med. Noen av våre grenser ble krenket og andre ignorert.

Vår andre (og tredje, fjerde og så videre) familie er derfor stedet hvor vi skal ferdiggjøre vår personlige utvikling. Å finne sine egne grenser tar for de fleste mellom ti og femten år. En stor del av denne utviklingen skjer altså som oftest sammen med barna og er i stor grad inspirert av dem. Inspirasjonen føles ofte som irritasjon og frustrasjon, og foreldre har i mange hundre år hatt en tradisjon for å la disse følelsene gå utover barna i form av kritikk, bebreidelser, utskjelling og irettesetting. Alt dette er usunt for barnas selvfølelse og for samspillet i familien. Men enda viktigere: Alt dette er ting som krenker barnets grenser (integritet), og som forteller barna at det er i orden å krenke andre menneskers grenser! Og på den måten lærer de å ikke respektere foreldrenes grenser.

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 
Forrige artikkel
Neste artikkel

Nyeste artikler: