Babyønsket er større enn noen gang!

Tid for ultralyd
Jordmoren som ropte Iselinn opp, sa at de kunne ta papirarbeidet først. Men Iselinn tenkte at det ikke var noe vits. Det var to jordmødre der – ei erfaren, og ei under opplæring. De sa at undersøkelsen ville ta tid på grunn av opplæringen, og at de ikke skulle bekymre seg.

– Men etter ett minutt sa den erfarne jordmoren: ”Stopp, gå tilbake!” og så sa hun ”Jeg må ta over, jeg må sitte her”. Jeg kjente jeg ble dårlig – noe var galt, sier Iselinn.

Jordmoren forklarte at hjernen ikke vokste som den skulle, og gikk for å finne en lege. Imens ringte Iselinn og samboeren foreldrene sine – det ble mye gråt i begge ender av telefonen.

De måtte vente i flere timer før legen kunne ta en ny undersøkelse og bekrefte mistanken. Det var vondt å vente, og det var vondt å få beskjeden.

– Legen sa at babyen var så alvorlig syk at den aldri ville kunne overleve utenfor livmoren. Det var den verste skaden et foster kunne ha, forteller Iselinn.

Må skrive under på søknad om senabort
De fikk vite at de selv kunne velge om de ville søke om senabort, eller gå svangerskapet ut. Men å gå gravid med et alvorlig sykt barn kunne være skadelig både fysisk og psykisk for Iselinn, så hun følte det ikke som noe valg.

– Jeg måtte skrive under på at jeg ønsket å avbryte svangerskapet. Jeg gråt, og det var forferdelig vondt, sier hun.

Begrepet senabort har hun veldig lite til overs for.

– Det er et forferdelig ord, og det er grusomt at ”abort” er del av det. Jeg kjente det var helt feil, og fikk frysninger. Du må jo gjennom en fødsel, smertene er jo der, det er bare det at barnet er større til termin, sier Iselinn.

Dagen etter møtte de nemden som skulle avgjøre om senaborten skulle innvilges eller ei. Det var en ren formalitet, men Iselinn klarte ikke å fortelle at hun selv hadde tatt det valget. Det måtte samboeren Kim gjøre.

Neste dag tok Iselinn den første pillen som skulle klargjøre kroppen hennes for fødsel.

– Jeg stod med pillen i den ene hånden, og glasset i den andre. Tårene trillet, og jeg klarte ikke å puste skikkelig. Nå stod alt på meg – jeg måtte ta denne pillen. Babyen ville ikke klare å leve uansett hva vi gjorde, forteller hun.

Skulle egentlig ikke kjenne smerte
Tre dager senere, 21. januar 2013, møtte de opp på sykehuset for igangsetting av fødsel, eller senabort som det kalles før svangerskapsuke 22. Det ble en lang dag fylt av mye følelser.

– Jeg hadde fått vite at jeg ikke skulle kjenne noe, men jeg vred meg i smerte, sier Iselinn.

Hun var på kvinneklinikken, og hørte babygråt fra naborommene. Det føltes veldig feil. Da Iselinn merket at babyen var på vei ut, fikk hun panikk.

– Jeg var så redd, sier hun.

Får holde vesle Andrea
Etter 10 timer kom vesle Andrea til verden – fortsatt i vannposen sin. Jordmoren tok henne raskt med ut, og kom inn igjen uten baby for å fortelle at det var ei lita jente.

– Så kom jordmoren inn med henne tildekket i et pledd. Andrea veide 170 gram og var 21 centimeter. Vi kvidde oss for å se henne, og visste ikke hvordan vi kom til å reagere. Jordmoren la jenta vår på fanget mitt og brettet pleddet vekk, og der lå hun. Hun var så nydelig, forteller Iselinn.

Hun gråt og gråt. Den vesle babyen lignet på storesøsteren sin – med lik nese og munn.

– Man tror ikke at de er så ferdige så tidlig i svangerskapet, men de er jo det. Alt var jo der, hun skulle bare vokse og legge på seg. Hun hadde ti fingre og ti tær. Alt var helt perfekt, bortsett fra at hun ikke hadde fått utviklet hjernen. Hvorfor? Det føltes urettferdig at de som ikke er egnet til å få barn, får friske barn, mens vi ikke fikk det. Jeg som verken røyker, drikker, snuser eller spiser ting jeg ikke kan når jeg er gravid. Vi som virkelig ønsket oss dette barnet, og ville gjort alt for henne, sier hun.

Iselinn sier det fortsatt er vondt å se på Natalie, og se hva de har mistet. Men det er også god trøst i å ha Natalie, som hun elsker mer enn alt annet.

Tomhendt hjem igjen
De reiste inn på kvinneklinikken med en baby i magen, men måtte reise hjem igjen tomhendte.

– Dette er noe ingen burde måtte oppleve, konstaterer Iselinn.

Hun klarer ikke å beskrive hvordan de neste dagene var. Hverdagen måtte fortsette for Natalies skyld, men det var vanskelig. På dagtid måtte hun være mamma, men på kveldene kom tankene. Alt Iselinn så eller hørte minnet henne om babyer.

De valgte bort begravelse, men har en minnelund å gå til. De valgte å heller ha et minnested hjemme.

– På termindatoen var vi på minnelunden og tente lys og satte ned blomster. Det er vondt å måtte gå dit på en dag som egentlig skulle vært feiret. Og det er vondt å gå derfra, og forlate barnet vårt, sier hun.

Iselinn og Kim har valgt å dele sin historie for at det skal finnes noe for andre som havner i samme situasjon. For Iselinn ”googlet seg i hjel” uten å finne noe hun kunne relatere til. De er også opptatt av at pappaen ofte blir glemt bort i sorgen etter å ha mistet et barn i svangerskapet.

– Pappaen har det også kjempetøft, sier Iselinn.

Les også:

Hindrer redselen meg i å bli gravid?

Lengter du etter nestemann?

Prøving og psykisk helse

Ville bli gravid igjen fortest mulig
Både Iselinn og Kim var enige med én gang: nå gjaldt det å bli gravid igjen – fortest mulig. På sykehuset hadde de sagt at de måtte vente en syklus før de kunne begynne å prøve, og begge var klare.

– Første gang ble jeg gravid tre måneder etter p-pilleslutt, og etter Natalie ble født, brukte vi aldri prevensjon. Men nå var det noe galt. På ett år hadde jeg mensen fire ganger, sier Iselinn.

Legen kunne fortelle at Iselinn hadde PCOS – polycystisk ovarie syndrom, og at det kunne bli vanskelig å bli gravid igjen. Hun fikk en ti dagers hormonkur, og skulle få mensen 10-13 dager senere.

– Det er sju måneder siden nå, sier Iselinn.

En rutinemessig celleprøve viste også celleforandringer, så løpet med eggløsningstabletter er på pause mens Iselinn blir konisert og venter på resultatet som viser om det er kreft eller ikke.

– Det er vondt å ikke en gang få prøve å bli gravid. Drømmen er satt på vent. Jeg vet at hvis alt er ok, så vil jeg få den hjelpen jeg trenger. Men det er irriterende at det skal ta så lang tid. Noen ganger tenker jeg at det kanskje ikke var meningen. Men – det barnet skal jeg ha, sier hun.

Har både god og dårlig tid
Iselinn er 25 år gammel, og Kim 29. Det er lett å tenke at de har god tid på seg på å få det barnet de drømmer om. Men Iselinn kjenner klokken tikke.

– Drømmen om to tette glipper nå, og jeg kjenner tidsfristen blir smalere. Men jeg prøver å fokusere på fordelene, og på den nydelige jenta vår, sier hun.

Iselinn har innfunnet seg med at det i beste fall blir 4 ½ års aldersforskjell mellom Natalie og en liten bror eller søster. Det som sårer mest er likevel ubetenksomme kommentarer fra kjente og ukjente.

– De som sier vi burde være takknemlige for at vi har ett barn, svever på en rosa sky. Det er ikke reelt. Vi skulle hatt et barn til, og det er sårt. Folk som ikke har opplevd dette har ikke rett til å uttale seg. Og selv om vi er unge, vil vi alltid være en i minus, sier Iselinn.

Kommer til å bli veldig redd
Iselinn gleder seg veldig til hun igjen får en positiv graviditetstest, men vet at hun også kommer til å bli veldig redd. Når hun ser gravide, tenker hun alltid at hun håper det går bra.

– Jeg er usikker på hvordan det vil bli når jeg blir gravid igjen, men jeg vet at jeg vil bli glad. Likevel kommer jeg nok ikke til å føle meg trygg før jeg har barnet i armene mine, og vet at det lever, sier hun.

Hvor mange barn har du?
I jobben sin som frisør får Iselinn daglig spørsmål om hvor mange barn hun har. Det gjør fortsatt vondt.

– Jeg klarer å svare ett, men inni meg sier jeg to. Det blir for sjokkerende for dem hvis jeg forklarer at jeg har ett i himmelen. Men ofte følges spørsmålet opp med spørsmål om hvor gammel jenta mi er, og at det er på tide med ett til nå som hun er så stor. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal svare på det, innrømmer Iselinn.

Hun klarer å glede seg over andres babyer og svangerskap, men det er også sårt.