UtredningFor et år siden tok Line og Kim kontakt med lege for utredning. Da hadde de forsøkt i ni måneder uten å lykkes. De ble sendt til sykehuset for samtaler, ultralyd, blodprøver og sædprøve. Så var det bare å dra hjem og vente på beskjed om det var noe galt med en av de.
– ”Din mann har så dårlig sædkvalitet at dere trenger hjelp”, fikk jeg høre i telefonen. Selv om jeg egentlig visste det var det et slag i ansiktet. Tårene rant og jeg dro rett hjem fra jobb. Vi måtte gjennom prøverør for å bli foreldre, men det ga oss heller ingen garanti.
Rett før jul i fjor ble de kalt inn på forsamtale på Kvinneklinikken. Endelig kunne de ta et skritt videre. De fikk beskjed om at de kunne begynne på første prøverørforsøk i mars. Både Line og Kim hadde blandede følelser i tiden mot forsøket.
– Det rørte seg mye i hodet og følelsene våre var i helspenn. Alt føltes så urettferdig. Hvorfor skulle det være så enkelt for andre men ikke for oss? Samtidig visste vi at vi skulle få hjelp, og at dette var vår mulighet til å kunne oppleve å bli mamma og pappa.
I flere uker før forsøket måtte Line ta medisiner i form av nesespray. Medisinene sendte kroppen inn i en kunstig overgangsalder. Det kan føre til mange bivirkninger og Line tror hun fikk de fleste. Med hetetokter, dårlig nattesøvn, hodepine og lite energi ble Line sykemeldt.
Etter flere ultralyder og hormonsprøyter var det klart for egguttak. Kim måtte avgi nok en sædprøve, noe som gikk helt greit. Men Line var nervøs for uttaket.
– Jeg lurte på om det kom til å gjøre veldig vondt. Om jeg ville bli overstimulert etterpå. Men så var det hele over. Jeg vil ikke si det var vondt, bare ubehagelig. Jeg var letta.
Det ble tatt ut seks egg, hvorav to ble befrukta. To perfekte og befrukta egg ble satt inn noen dager etterpå. Line var optimistisk.
– Jeg var så sikker på at det skulle gå bra. Jeg regna ut når egga ville feste seg, når jeg ville få termin og begynte å tenke på navn. Jeg trodde virkelig det var vår tur og at vi skulle få to søte små babyer. Jeg tok en graviditetstest noen dager for tidlig. Den var negativ. Det var også de neste jeg tok. Forsøket var mislykket.
I disse dager skal Line og Kim i gang med forsøk nummer to.
Vondt å se andre gravideEtter å ha forsøkt å bli gravid i snart to år synes Line det kan være vondt å se andre bli gravide. Hun sier at hun jo ønsker at andre skal oppleve å bli gravide og å bli foreldre men det bringer med seg så mange tanker og følelser. Vil hun bli mamma noen gang? Vil hun noen gang kunne trille en vogn med sitt eget barn?
– Jeg er virkelig ikke slik at jeg ikke ønsker andre alt godt. Jeg pleier ikke bli misunnelig, jeg er egentlig ikke sånn. Disse tankene gjør at jeg føler meg skikkelig egoistisk og råtten. Men det er ikke til å unngå at alle de gravide får meg til å tenke på at jeg kanskje aldri får holde mitt eget lille barn, og jeg aldri stolt kan vise frem et resultat av min og Kims kjærlighet. Tenk hvis ingen noen gang kommer til å kalle meg mamma?
Line synes det er enda vanskeligere å være sammen med de som har små barn. Da er det alltid snakk om barna. Det vises frem bilder fra ferier, eller det kommer en morsom historie om et eller annet barna fant på i helgen.
– Hva har jeg å si? ”Vet du hva katten vår gjorde i går?”
Da Line og Kim var midt i første prøverørsforsøk fikk de vite at Lines søster var gravid. Det ble en stor utfordring for Line. Det ble også sårt for søsteren, for Line klarte ikke å snakke om søsterens graviditet. Det var vondt å se den voksende magen, og selv om hun gjerne ville vite om alt som skjedde med barnet i magen orket hun ikke.
– Jeg bryr meg om henne, og jeg bryr meg om den lille i magen hennes, men jeg klarer ikke vise det. Jeg vil så gjerne glede meg over at hun har lykkes, men frykten for at det kanskje ikke vil skje med meg overskygger gleden.
"Folk tror det er en selvfølge å ha barn"Som så mange andre som forsøker å bli gravide valgte Line og Kim å holde det for seg selv i starten. Men ettersom tiden gikk og prøverør stod for tur fortalte de det til familiene sine. Siden har noen venner og kolleger fått vite det.
– Jeg synes det er vanskelig å være åpen med de aller nærmeste om alle følelsene jeg har. De praktiske tingene rundt forsøket er lette å fortelle, men ikke alt det psykiske. Jeg har alltid følt at jeg må være sterk, og nå er jeg ikke det. Familien min sier at jeg ikke trenger være sterk og jeg vet at de vil meg mitt beste og at de er glade i meg. Men når de vil vite alt som skjer, og det er så mange følelser pluss hormoner som herjer i kroppen blir det vanskelig.
Familien og nære venner vet i alle fall hvor landet ligger. Verre er det med mange andre bekjente. Line er overrasket over hvor direkte folk kan spørre. Har dere barn? Hvor mange har dere? Planlegger dere å få barn?
– Det virker som om folk tror det er en selvfølge å få barn hvis man har lyst på det. Men det verste er alle de rare rådene! ”Vær sammen med barn, da kommer de rette hormonene. Du får bare slutte å tenke på det, da kommer det en liten en. Hørte om noen som fikk seg hund, så ble de gravide!”. Det er helt utrolig. Noen ganger er det sårende, andre ganger må jeg bare le. Jeg prøver å minne meg selv på at det er ikke alle som har kjent dette på kroppen og vet hva det dreier seg om.
Et liv uten barn?Line har alltid visst at hun vil ha barn. For Kim har ønsket kommet mer gradvis. De føler begge at de har masse kjærlighet og omsorg å gi.
– Barn er herlige mennesker! De er så ekte. Det å kunne gi kjærlighet og oppdra et barn som er en del av Kim og meg selv ville vært et enormt ansvar og en enorm glede.
Line synes det er vanskelig å se for seg et liv uten barn. Hun tror det blir vanskeligere for henne enn for Kim. Hun tror også at han er bekymret for hvordan hun blir å leve med hvis de ikke lykkes. Ingenting kan erstatte å ikke få barn, men Line vet om noe som kan gjøre det litt lettere.
– Det å bety noe for andre barn kan være med å veie opp for det vi ikke har. Jeg jobber med barn og det gir meg mye. Vi har også snakket om fosterhjem hvis vi ikke lykkes. Da har vi barn i huset, og får gi kjærlighet og godhet til et barn som sårt trenger det.
Selv om Line kan synes hverdagen er tung og ikke alltid klarer å være like optimistisk med tanke på fremtiden er hun samtidig opptatt av at sorgen kan brukes til noe produktivt hvis man kommer seg gjennom det på en sunn måte.
– Jeg tror og ønsker at vi skal komme sterkere ut av dette. Ikke at jeg skal ta på meg en styrke jeg ikke har, men jeg vil kunne være en styrke for andre som strever fordi jeg har vært der selv.
Selv om en stor del av livet til Line dreier seg om å være ufrivillig barnløs synes hun selv at hun har mye positivt i sin hverdag. Hun setter stor pris på mannen sin, barnehagen hun jobber i, de nydelige barna der og flotte kolleger. Hun er glad i både sin egen og svigerfamilien, og klarer å glede seg over sine to tantebarn.
– Her om dagen skulle jeg legge niesen min og be aftenbønn med henne. Da sa hun: ”Be om at du får en baby i magen din…” Jeg er kristen og det er godt å få utløp for frustrasjon, sinne og fortvilelse til en som er utenfor meg selv.
Selv om ting er vanskelige for Line og Kim har de på ingen måte gitt opp. Nå skal de i gang med prøverørforsøk nummer to. Vi håper jo fortsatt på den positive testen, avslutter Line.