Det er ikke så lenge siden fødsel og graviditet var temaer en hvisket om, og langt fra noe en diskuterte i offentligheten. Våre holdninger skapes og endres over tid, og er knyttet til faktiske forhold i den virkeligheten vi lever i.
Holdninger hører ofte sammen med ”uskrevne regler”, og er slikt som ”folk flest” opplever som riktig og rett. Den som bryter disse, eller ikke klarer å oppfylle normen, kan føle skam, og man blir flau.
– Tabubegrep er knyttet til samfunnsbestemte forhold, mens det som er flaut, er knyttet til en individuell opplevelse, avklarer Kari Wærness. Hun er professor emerita i sosiologi og har arbeidet ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen i snart førti år. Familie, sosialpolitikk og kvinners omsorgsarbeid har vært hennes spesialområder.
Livsnødvendig med barn
– Hos oss råder en moralsk oppfatning om at det er riktig og viktig å få barn. Barn blir sett på som en rettighet og noe vi voksne skal ha. Selvvalgte barnløse kan oppleve svært nærgående og ubehagelige spørsmål. Jeg mener at det å få barn, eller ikke få barn, helt og holdent burde være en privatsak, og et forhold ingen andre burde stille spørsmål ved, sier Kari Wærness bestemt.
Historisk og tradisjonelt har det vært en direkte sammenheng mellom det å få barn, og en slags nødvendighet i produksjonen, som ofte var på en gård, samt det å bli forsørget som gammel.
– I mange samfunn er realiteten fremdeles at ingen kommer til å ta vare på deg når du blir gammel, hvis du ikke har barn. I slike samfunn har det å få barn en praktisk, til dels en livsnødvendig, side. Der er det fryktelig å bli gammel uten å ha egne barn, forklarer Wærness.
I et historisk perspektiv…
I vår kultur var det for ikke lenge siden mest vanlig å være barnløs før en giftet seg, mens det var en selvfølge at en fikk opp til svært mange barn når en hadde giftet seg. Og det å være ugift og ha barn, var aldeles fryktelig.
– Samtidig som det var en selvfølge at gifte par skulle få barn, var det langt fra alle som ble foreldre. På grunn av sykdom, og uten vår tids teknologi og medisinske muligheter, var det tidligere langt færre kvinner som fikk barn. Det var også mye mer vanlig å være ugift og barnløs, forklarer hun.
På 1970-tallet forsket Kari Wærness på kullene født rundt 1900-tallet. 15 prosent av kvinnene hadde ikke vært gifte, og en fjerdedel fikk ikke barn.
– For denne generasjonen var det egentlig ganske vanlig å være uten barn. Middelklassens barnløse kvinner hadde ofte sterk tilknytning til tantebarn -ugifte tanter har vært en viktig del av borgerskapet, forteller hun.
Andre forsørgerløsninger
I andre kulturer har det vært vanlig at foreldre ga bort barn til barnløse, nettopp fordi alle skulle ha noen til å ta vare på seg når de ble gamle. I mange afrikanske land kan menn fortsatt løse barnløshet ved å ta seg en ny kone. For kvinnene er ikke dette mulig. For dem kan løsningen være å ta hånd om fosterbarn, eller få barn utenfor ekteskapet.
I Norge blir stadig flere kvinner mødre. Årsaken er blant annet medisinsk utvikling, og det at samfunnet både tillater og bistår enslige mødre. Samtidig blir færre menn fedre enn før, mens flere attraktive menn får to kull barn.
I mange tiår har kvinnenes avhengighet av menn og barns avhengighet av en forsørgende far blitt gradvis svekket. Nå trenger vi heller ikke barn for å bli tatt vare på i alderdommen. Samtidig er kravet om å få barn enda større enn tidligere.
