Ved et brudd avhenger nesten alt av om minst en av partene er i stand til å skjelne mellom moral og psykologi. Uansett om den utløsende faktoren for skilsmissen var utroskap eller at kjærligheten tok slutt, og uansett om den kommer som lyn fra klar himmel eller etter måneder eller år med krig og krangel, er en ting klar: I et parforhold er begge alltid like ansvarlige for det som skjer og for det som ikke skjer. Selv om den ene parten kanskje oppfører seg under vanlig moralsk standard, gjør det ikke den andre mindre medansvarlig. Det gjør ham/henne kanskje mindre moralsk skyldig, men ikke mindre ansvarlig.
Dynamikken i livets mange kriser har vanligvis ingen relasjon til verken juss eller moral, og derfor er spillereglene helt andre.
«Det var han som begynte»
Hvorfor gir jeg dere denne «leksjonen»? Fordi den ene eller begge parter i en dramatisk skilsmisse ofte anvender nettopp moralen som brennstoff til og unnskyldning for sin egen destruktive atferd. Unntaksvis sin egen, men oftere den andre partens, mangel på moral. Det er på samme måte som toåringen i sandkassen som sier «Det var han som begynte» for å rettferdiggjøre deres egne handlinger.
At to voksne mennesker oppfører seg barnslig på denne måten skal man ikke bli overrasket over. Det er ikke som har rukket å bli mentalt og psykisk voksne før de stifter familie, og det er som kjent heller ikke noen forutsetning for å bli foreldre.
Det er ikke noe moralsk galt i å være barnslig. Det er bare et menneskelig utviklingstrinn, som vi hver for oss må ta ansvar for å befinne oss på – uansett om det fins en god forklaring på det i barndommen vår.
