Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Hvis foreldre var i tvil, kunne de spørre familie, venner og naboer, og i de fleste tilfellene fikk de samme svar. Foreldrene var selv kanskje usikre eller i tvil, men de fikk bred oppbakning fra omgivelsene. De fleste voksne trodde fullt og fast at barn skulle lære seg å inn- og underordne seg, om nødvendig ved hjelp av vold og straff. Det var forskjell på grensene i de ulike sosiale lagene i samfunnet, men innenfor sitt eget lag kunne man føle seg rimelig sikker på hvilke mål og midler som var gjeldene.
Siden den gang har det skjedd mye med normene og verdiene i samfunnet og i familien. Og vår kunnskap om barn og deres utvikling har hatt en betydelig vekst. For eksempel: I ”Moderens bog” fra 1925 fraråder man på det sterkeste å la barna spise kveldsmat sammen med de voksne. I tiårene etterpå snudde dette helt om, og man var overbevist om at det var veldig viktig at familien spiste sammen. I dag er vi på full fart inn i en tid der foreldrene selv skal gjøre seg opp en formening om de ønsker å prioritere felles måltider noen ganger i uken, eller om familiemedlemmenes frihet til å spise hva de vil, når de vil og hvor de vil, skal veie tyngre.
På hvilket grunnlag skal foreldre prioritere dette? På en psykologisk grunnlag? På et ernæringsmessig grunnlag? Av praktiske hensyn til arbeidstider og fritidsinteresser? Med utgangspunkt i foreldrenes følelsesmessige opplevelse av ”hygge”? Var de felles måltidene i ens egen barndom kjempekoselige eller preget av en pinlig stillhet? Liker foreldrene å dekke bordet pent og lage flotte måltider, eller er mikrobølgeovnen det nye husalteret? Og uansett hva foreldrene velger – er det for å oppnå noe eller for å unngå noe? Er det drømmen eller marerittet som styrer familiens verdier og grenser?
Les også:
Slutt på foreldrediktatur
De voksnes uinnskrenkede og totalitære makt over barna er nesten et tilbakelagt stadie i vår skandinaviske kultur, og det er på mange måter bra. En av konsekvensene akkurat nå er at vi voksne må lære oss helt nye måter å være sammen med barn på. Det er nemlig ikke rokket ved den kjensgjerningen at det er sunnest for barn å vokse opp i familier hvor det fins grenser, men det nytter ikke å sette dem i form av forbud og påbud slik foreldre tidligere gjorde: Du skal! Du får ikke lov! Du må! Du skal ikke! Fy, nå er du slem!
I dag er det to slags foreldre som nesten uunngåelig kommer i knipe. Det gjelder de foreldrene som forsøker å fastholde den gamle måten å sette grenser på, og det gjelder de foreldrene som i deres hjerter tar avstand fra den skarpe og autoritære formen, men har vanskeligheter med å finne en ny og bedre form.
Den første gruppen foreldre opplever deres barn som respektløse og rebelske, og i den andre gruppen ender barna veldig fort opp med å styre hele familien. Begge deler er destruktivt og usunt for alle parter.