Michelle gikk til psykolog slik hun ble anbefalt. Psykologen sa hun aldri hadde hørt en bedre begrunnelse for å velge bort ammingen.
Dette var som sagt Michelles tredje barn, og de to første hadde hun ammet. Hvorfor ville hun ikke amme nummer tre?
– Med førstemann tok det lang tid før melken begynte å renne. Da hun så ble mett, hadde jeg så vondt – med blod og blemmer på brystene, at det knyttet seg i magen så fort hun våknet – det betydde jo ”ammetortur”. Det var jo tortur! Jordmødrene på barselavdelingen kom inn og la henne til rette. Alt så bra ut, men ingen så smerten min. Jeg turde å spørre etter noe erstatning, men fikk til svar at det beste er jo å amme. Hvilke førstegangsfødende tør protestere på det? Spør Michelle.
Når hun nå selv er sykepleiestudent, tenker hun på om de så henne som menneske oppi alt.
– Mødre er kanskje ikke mennesker?
Likevel, da andremann kom til verden, valgte Michelle å amme igjen. Men hun gjorde det ikke for barnets eller sin egen del – hun gjorde det for å ”tilfredsstille” de ansatte på barsel og helsestasjon.
– Jeg har hatt det vanskelig med ammingen med mine to første barns aller første del av livet. Gleden over barnet har først kommet seks måneder senere – etter at jeg sluttet å amme.
Da Michelle gikk gravid med sitt tredje barn, bestemte hun seg for å teste ut om det ville være bedre ikke å amme i det hele tatt.
– Men jeg måtte stå hardt på, for det er en syk motstand man møter på svangerskapskontroller, på barselen og helsestasjonen når man har en idè om å ikke amme. Hvorfor hørte de ikke på meg? Med det samme de hørte ordene ”ikke amme”, mobiliserte de. Å ikke amme mitt tredje barn er det beste valget jeg har gjort. Jeg har kunnet nyte spedbarnstiden. Skulle ønske jeg hadde hatt mot nok til å ta denne beslutningen allerede for andremann.
Michelles blogg finner du på: http://godblessyouchellio.blogspot.com/
