«Og en kvinne som holdt et barn mot brystet sa, snakk til oss om barn. Og han sa: Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre med egne lengsler. De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.» (Fra «Profeten» av Kahlil Gibran, Oslo 1967).
Som mor og far utgjorde dere forutsetningen for at barnet deres kom til verden. Men som det fremgår av Kahlil Gibrans ord, er barnet en person med sine egne forutsetninger. I tillegg til å være en «sjel», slik alle religioner forutsetter, har det en kropp med egne særtrekk. Det kan være gutt eller jente, det kan bli lyst eller mørkt, og ha ulikt temperament og rytme. Gjennom dere som foreldre fødes barnet inn i denne verden. Med sine særegne forutsetninger skal det utvikle seg og lære å leve i den familie, det nærmiljø, samfunn og den kultur dere representerer og introduserer barnet til.
Dette kapittelet handler om hvordan det oppleves å være foreldre, og hvor viktig det samværet og samspillet som utvikles gjennom det første leveåret er. Samværet og samspillet fortsetter imidlertid oppover barneårene. Det blir mer og mer sammensatt og reflekterer at barnet, med foreldrenes støtte, stadig utvikler seg, både når det gjelder aktivitet og mestring av omverdenen. Det første leveårets samspill, læring og utvikling legger grunnlaget for alt som kommer etter.
Men «hvem» er du for barnet ditt, og «hvem» er barnet ditt for deg?
Dette er et spørsmål de fleste foreldre stiller seg. De opplever og forholder seg til barnet som en person med egne opplevelser, følelser og ønsker. Men å oppdage hvordan det nyfødte menneskebarnet er, er en «oppdagelsesreise» som tar dager, uker, måneder og år.
Det nyfødte barnet kan ikke snakke, og i begynnelsen er det ikke så lett å tolke blikk, lyder, mimikk og kroppsbevegelser. Derfor trengs det tid og mye samvær for at du og barnet ditt skal bli kjent med hverandre.
Fordi vi ikke direkte vet hvordan helt små barn opplever det å komme inn i denne verden, er vi avhengige av våre egne forestillinger om hvordan det kan oppleves. Vi vet at nyfødte barn vanligvis har sanseopplevelser knyttet til farger, former, stemmer, lyder, bevegelser og berøring. De har også en særlig evne til å oppfatte ansikter og mimikk. Det nyfødte barnet er klar til å bli kjent med sine omsorgsgivere. Som mor eller far står du i en særstilling.
Barnets opplevelser av deg knyttes til det daglige samværet. I begynnelsen skjer dette mest i forbindelse med stell og spising. Men etter hvert som de våkne periodene blir lengre, blir det mer anledning til «prat», lek og andre felles opplevelser. Det er i denne tidlige «bli kjent»-tiden at barnet ditt gradvis lærer deg å kjenne. Det lærer om dine måter å holde det på, stelle og mate, smile, snakke, synge og le på, osv.
Barnet lærer å knytte din væremåte og sine opplevelser av deg til f.eks. det å bli skiftet på når det er vått, få mat når det er sultent, bli beroliget og føle behag når du snakker rolig, koser og synger, eller når dere leker sammen. Gradvis blir du en person som barnet forbinder med trygghet og positive følelser. For å si det med Vinje, du blir en viktig «støttestav på livsens veg», som barnet ditt praktisk sett gradvis blir mer og mer uavhengig av. Den følelsesmessige tilknytningen varer imidlertid ofte hele livet.
Hvordan blir du kjent med barnet ditt?
Gjennom samvær med barnet lærer du gradvis hva det liker og ikke liker, og hvordan det viser at det er sultent, trett, har vondt, vil kose seg og ha kontakt gjennom lyder, mimikk, blikk og bevegelser. Foreldre flest har en naturlig evne til å oppfatte og svare på små barns uttrykksmåter. Når du samler din oppmerksomhet om barnet, oppfatter du også lettere de mange initiativ og reaksjoner barnet viser deg.
Vi kan ikke vite direkte hva barnet føler og opplever, men med våre erfaringer er vi i stand til å fortolke barnets måter å uttrykke seg på. De aller fleste foreldre synes å ha denne evnen til innlevelse og fortolkning. Gjennom din oppfatning av de uttrykksmåter barnet ditt viser deg, og din fortolkning og reaksjon, dannes det etter hvert en felles opplevelse av det som skjer når dere er sammen. Du oppfatter hvordan barnet har det, hvilke behov det har, og hvordan du kan imøtekomme dem på en måte barnet liker, og som også passer for deg.
På den annen side lærer også barnet om deg. Det lærer å oppfatte de følelser, holdninger og sinnstilstander du uttrykker gjennom blikk, ansiktsuttrykk, bevegelser, lyder og ord. Det er læring knyttet til dagliglivets rutiner, noe som gjør at barnet ditt kan tilpasse seg daglige situasjoner og måter å være sammen på. Allerede etter 3–4 måneder synes vanligvis foreldre at barnet er blitt et sosialt lite menneske de føler de kan ha et godt og meningsfullt samvær med.
For at forholdet mellom deg og barnet ditt skal få utvikle seg best mulig, er det imidlertid viktig at du har litt tålmodighet og gir deg selv og barnet ditt tid til å bli kjent med hverandre. Et godt forhold mellom mennesker kan bare utvikles gjennom gjensidig kjennskap, og det tar alltid tid.
Hvordan opplever du barnet ditt?
«Det du tror om meg, slik du er mot meg, hvordan du ser på meg, hva du gjør mot meg, slik blir jeg.» (M. Jennes)
Opplevelsen av at det er hyggelig å være sammen med barna, henger sammen med en følelse av gjensidig trivsel og gode følelser for hverandre. Dette kommer imidlertid ikke alltid av seg selv. Som mor eller far bringer du med deg din egen oppvekst, dine erfaringer, gleder og sorger. Alt dette har bidratt til å forme din personlighet, og dette tar du med i møte og samvær med dine barn. Det er viktig at du prøver å oppdage og respektere barnets «natur» etter som den utfolder seg.
Om du tror barnet ditt er sterkt og robust, eller følsomt og svakt, om du opplever det som fornøyd eller misfornøyd, om du synes det er hyggelig eller mindre hyggelig å være sammen med det, har betydning for hvilke følelser og væremåter du møter barnet med. Fordi det påvirker ditt forhold til barnet, påvirker det også hvordan barnet opplever deg. Stress og personlige vansker kan gi en følelse av at omsorgen for et barn er en ekstra byrde. Da er det ikke alltid så lett å nyte de positive opplevelsene samværet med et barn kan gi. Alle barn har imidlertid mange positive sider, også ditt. Men du må gi deg tid og anledning til å oppdage dem og glede deg over dem. Selv om du opplever at omsorgen for barnet også gir store utfordringer, er det viktig at du ikke lar dem overskygge det positive. Jo flere positive sider du er i stand til å oppdage hos barnet ditt, jo lettere vil det være å få god kontakt og å ha det hyggelig sammen.
Hvordan opplever du foreldrerollen din?
Hvordan du opplever deg selv som mor eller far, har stor betydning for hvordan du er overfor barnet ditt. Om du opplever deg selv som viktig for barnet ditt og i stand til å gi det den omsorg og kjærlighet det trenger, eller om du ofte opplever at du kommer til kort og sliter med skyldfølelse, så har dette stor betydning for din evne til å oppleve glede og kjærlighet.
Følelse av usikkerhet og utilstrekkelighet kan helt urettmessig fortrenge alt det positive foreldre står for i forholdet til barna sine. Prøv å tenke over alt det positive du er og gjør for barnet ditt. Dette er viktig for at du skal kunne utfolde dine gode sider. Det er også viktig at du oppdager at samværet med barnet er avgjørende for dets erfaringer, læring og utvikling.
Hvordan du kan videreutvikle kontakten med barnet ditt
Nyere kunnskap om barns utvikling og betydningen av samværet mellom foreldre og barn, har vist hvor viktig det er å oppleve ting sammen i et omsorgsfullt og kjærlig fellesskap. Hvordan dette kommer til uttrykk, varierer fra foreldre til foreldre. Når du som mor eller far er sammen med barnet ditt, har du dine måter å vise omsorg og kjærlighet på. Det du kjenner er mest naturlig for deg, er trolig væremåter som også barnet ditt setter pris på. I utgangspunktet kan en si at det som du synes er godt og hyggelig å gjøre når dere er sammen, vanligvis også oppfattes som godt og hyggelig av barnet ditt.
I dag vet vi at foreldres «naturlige» samspill med sine små barn, gir barna viktige erfaringer. Men ikke alle foreldre er oppmerksomme på hvor viktige disse erfaringene er, hvordan de kan utvide og forsterke dem og knytte dem til stadig nye erfaringer og situasjoner.
