Amandaprosjektet gir varme til små kropper

Ut av vonde og vanskelig ting, kommer det av og til noe godt. Det hele begynte med Amandas mormor. Hun kjente et sterkt behov for å gi tilbake til legene som gjorde det de maktet for det vesle barnebarnet. Det ble starten på Amandaprosjektet.
Mormor spurte om det var noe hun kunne gjøre, og fikk til svar at hjemmestrikkede luer og tepper i ull til premature og syke nyfødte, var sterkt ønsket. Dermed satte både hun og flere i gang, og Bjørg og Bjørn opprettet Amandaprosjektet.

Fødselshistorier

Folk fra hele Norge er med og strikker
– I dag leveres det varme tepper, luer og sokker til alle nyfødtintensivavdelinger i Norge. I tillegg finnes det søsterprosjekter i ni land - og de er representert i alle verdensdeler.

Amandaprosjektet har engasjert og spredd seg i rekordfart. Da en norsk kvinne bosatt i Brasil hørte om prosjektet, fikk hun lyst å bidra. Men i stedet for å sende strikkeplaggene tilbake til Norge, fant hun ut at hun kunne opprette et søsterprosjekt i Brasil. Dermed kan også brasilianske premature og syke nyfødte holde varmen med babyull.

– Alle foreldre får tilbud om å ta med plaggene hjem når de forlater sykehuset. Et tilbud nesten alle tar i mot. Derfor kreves det hele tiden påfyll. Vi har kontaktpersoner som tar i mot og leverer inn til alle nyfødtavdelinger i landet, sier Bjørn.

Anne Malene var gravid med trillinger - bare Sebastian klarte seg

– Folk ringer og forteller sine historier om barn de har mistet
Bjørg og Bjørn ser at prosjektet har blitt veldig viktig for mange og at det på sett og vis lever sitt eget liv. Selv opplever de å ha gitt ansikt for flere som har mistet et lite barn.

– Tilbakemeldingene er overveldende. Tårene renner ofte. Mange tar kontakt med oss med historiene sine, forteller Bjørg.

En av de sterkeste opplevelsene de har hatt var da en dame i 80-årene ringte dem. Først gikk praten om strikking og hvilke plagg de trengte. Så fortalte hun om da hun selv hadde mistet et barn.

 
– Hun fortalte at hun hadde lest om da vi mistet Amanda og at hun hadde grått. Men det var ikke først og fremst tårer over vår historie, men barnet hun selv mistet 50-60 år tidligere. For første gang hadde hun grått over barnet hun mistet. Alle babyting ble fjernet og barnet ble ikke snakket om.

Bjørg og Bjørn bruker mye tid på prosjektet, men har ordinært arbeid også. At Amandaprosjektet skulle bli så stort, hadde de ikke drømt om.
– Vi er så ufattelig stolte over Amanda. Prosjektet med opphav i henne hjelper i dag titusener syke og svake nyfødte. Og vi vil gjerne ha flere barn. En dag skal nok Amanda bli storesøster, smiler Bjørg og Bjørn.