Alle helsestasjoner gir tilbud om gruppekonsultasjon i en eller annen form. De fleste tilbyr barselgrupper, gjerne før babyen har vært på 6-ukerskontroll. Mange synes kanskje det høres litt skummelt ut at de skal møte i en gruppe med mange fremmede mødre, men for de aller fleste blir barselgruppene noe positivt hvor en føler et visst fellesskap.
I årenes løp har jeg vært med på mange barseltreff. Noen av gruppene har fortsatt i årevis, og i enkelte grupper har fedrene også blitt godt kjent etter hvert. Det første møtet blir ofte litt stille i begynnelsen. Men etter en liten presentasjon der en forteller om seg selv, om barnet, og litt om fødselen, finner nesten alle ut at de har noe felles. Etter en times tid pleier jeg å trekke meg ut, og da går som regel praten livlig. Mange mødre som har flere barn, synes kanskje ikke det er så viktig å prioritere gruppen. Men det viser seg at når de møter opp, har de mye nyttig erfaring å bidra med til gruppen, og de lærer også noe nytt fra de andre.
Det at en knytter nye bekjentskaper i nabolaget, er for mange noe av det viktigste i en ny hjemmeværende situasjon. Mange har som regel kolleger og venner de prater med, men kjenner lite til nærmiljøet og de tilbudene som finnes der. Mange blir kjent med nærmiljøet via helsestasjonen.
Mødrene er synlig stolte av å vise frem sin baby, og forteller gjerne om sine erfaringer til de andre. Kontakten med babyen er noe de fleste er opptatt av, og alle synes også at det er positivt å få bekreftelse på at babyen utvikler seg som de andre på samme alder. Det vil alltid være store variasjoner i vekt og lengde, men blikkontakt og smil følger mer alderen.
Amming er som regel et tema som mange har gode og dårlig erfaringer med, og det er godt for mange å høre at det er ikke bare «jeg» som sliter. Diskusjoner om tillegg eller «amming for enhver pris», er noe jeg gjerne sier litt om, og andre sier mye om. Det er alltid fruktbart med ulike erfaringer i en gruppe.
Det var en mor som fortalte om en koselig, liten episode. babyen begynte å sutre, og storebroren på 3-4 år lurte på om ikke mor skulle trøste lillesøsteren. Mor svarte at hun nok bare var selskapssyk, så hun kunne godt sutre litt før hun ble løftet opp. Da var det at storebroren med bekymret blikk spurte: «Hvilken sykdom er det?» En sann historie som jeg syntes var verd å dele.
